H.C. Andersen på sparebluss

Det Vestnorske Teateret har utvidet teaterhuset med et nytt tilbygg, og premieren på familieforestillingen Snødronninga innviet den splitter nye black boxen som har fått navnet Scene 2. Det er utvilsomt et trygt valg å gå for en familieforestilling i et lite format som baserer seg på H. C. Andersens kjente eventyr fra 1845 rett før jul, men samtidig signaliserer det at teateret ønsker å satse på barnepublikummet sitt når de lar nettopp denne forestillingen fylle den nyåpnede scenen.

Evig vennskap Teaterets versjon av eventyret er fritt gjendiktet i nynorsk språkdrakt av teatersjef Solrun Toft Iversen og er en komprimert og modernisert versjon som i det store og hele ligger tett opp til H.C. Andersens original og er beregnet på barn fra seks år. Handlingen kretser rundt de to barna Gerda og Kai, som er bestevenner og gjør alt sammen. Det begynner med at en fortellerstemme forteller at det var et fælt vesen som laget et trollspeil som gjør at alt det vakre som speiler seg i det ser stygt ut. Speilet sprekker i ørsmå splinter som styrter mot hele jorda og treffer mennesker i øynene og i hjertene så de fryser til is og blir onde. Kai får en splint inn i seg og blir slem og vrang. Han hermer etter venninnen Gerda og vil ikke lenger leke med henne. Snart blir han blir forhekset av Snødronningen som besitter deler av trollspeilet. Han forsvinner sporløst, og Gerda legger ut på en reise for å finne ham. I kjent eventyrstil møter hun mange underlige skikkelser på veien. Det sterke, evige vennskapet mellom de to er drivkraften som gjør at hun aldri gir opp.

Enkle virkemidler i intimt format Scenen i den lille black boxen er minimalistisk og enkel i Tora Troes scenografi: En mørk trekonstruksjon som utgjør et to-etasjes platå som likner en hems med stige mellom nivåene glir i ett med veggene og er plassert i høyre hjørne. Ellers hviler det visuelle uttrykket tungt på Jon Eirik Siras lys- og videodesign der store, virkelighetsnære videoprojeksjoner sprer seg utover alle sceneveggene underveis og etablerer tid og sted. Alene på scenen står skuespillerne Reidun Melvær Berge i rollen som Gerda og Sigmund Njøs Hovind i rollen som Kai. Han spiller også flere av de merkverdige karakterene Gerda støter på. De andre rollene, slik som fortelleren, Snødronninga og Elva er kun til stede som stemmer over høyttalerne. Kort sagt har teamet bak forestillingen lyktes med å gjøre mye med få virkemidler i det intime formatet.

Konflikten brettes raskt ut etter noen effektive scener der det gode vennskapet til Gerda og Kai er i fokus: De leker entusiastisk, hopper rundt, vanner en rose de har, ler, klemmer hverandre, avtaler å reise til akebakken og sier setninger som «mitt er ditt og ditt er mitt, for det er oss og vi er bestevenner for alltid» i kor. Både Njøs Hovind og Melvær Berge spiller barna med en følelsesmessig intensitet, naivitet og tilstedeværelse som er lett å tro på. Resultatet er at det nesten blir litt vondt å se på når Kai plutselig blir rar og gjør narr av de nye, røde skoene til Gerda. Fortvilelsen hun kjenner når Kai har forsvunnet inn i en lysende døråpning i scenens bakvegg, er til å ta og føle på.

Hvor er dramaturgen? Dessverre står det dårlig til med både regi og dramaturgi i denne forestillingen. I programheftet står det bare at Terje Skonseng Naudeer er regissøren, men det virker ikke som teatret har tatt seg bryet med å hyre en dramaturg. Det merkes på helheten. Det finnes tilsynelatende endeløse muligheter i materialet til å bygge opp spenningen og fremheve og kontrastere scenene mot hverandre, men det skjer ikke. Timingen og musikaliteten i scenene uteblir, og pausene i dialogene er gjennomgående akkurat litt for lange. For å beskrive det veldig enkelt, er det som om alle scenene er like viktige, og når sluttscenen endelig kommer, trekker jeg litt på skuldrene. Flere ganger sliter jeg med å få med meg hva som skjer fordi overgangene i handlingen er utydelige. Sammenliknet med H.C. Andersens originaleventyr, gjør fraværet av en stram og finstilt dramaturgi forestillingen til en forbausende lite spennende opplevelse.

Lyspunktene i forestillingen er det skuespillerne på scenen som står for, og det merkes på barna i salen hva som engasjerer. Det begynner virkelig å svinge i samspillet mellom Njøs Hovind og Melvær Berge når førstnevnte kommer nesten hoppende inn på scenen i rollen som hoffkråke med et stort, sort nebb og flaksende vinger og gir Gerda en kreativ proviant – masse doughnuts festet til en stor ring. Scenen der han spiller en ivrig og litt dum ulv som tar henne til fange fordi han vil være bestevennen hennes og dialogen som følger der hun forklarer ham konseptet vennskap og at man ikke kan tvinge noen til å være venner, er fornøyelig. Også scenen der en blomsterkvinne som er kledd i et forseggjort kostyme og en stor hatt overfylt med blomster forhekser Gerda har mye potensial: Med ett bråvåkner Gerda, og teppet hun var pakket inn i glir ut av scenen langs gulvet for egen maskin. Med en ordentlig dramaturg med på laget og en mer gjennomført regi kunne det kanskje blitt virkelig bra.

Teknologi og teaterhåndverk Sist, men ikke minst er det noe med den ivrige bruken av videoprojeksjoner som skurrer. Bildekvaliteten på projeksjonene er visuelt storslått når en stor skog eller flere projeksjoner av fosser og rennende vann dukker opp ved siden av hverandre, men samtidig overdøves skuespillerne tidvis av det visuelle uttrykket. Dessuten er det noe veldig lettvint og pregløst over motivene og utformingen – det kunne like så godt ha vært noe jeg hadde på skrivebordsbakgrunnen på pc’en min hjemme. Heller ikke grepet med de ulike stemmene som dukker opp over høyttalerne i løpet av forestillingen fungerer helt: Stemmene fyller ikke scenerommet ordentlig, og resultatet er noen flate, monotone sekvenser.

Snødronninga illustrerer at det ikke hjelper å satse på det nyeste innen teknologi dersom teaterhåndverket ikke er solid nok. Når jeg leser H.C. Andersen lar jeg meg fascinere av hvordan alt det hverdagslige hele tiden gjennomgår fantasifulle forvandlinger som plutselig viser seg å romme helt nye, uoppdagede verdener. Den magien er det dessverre ikke så mye igjen av i Det Vestnorske Teaterets versjon av eventyret. Forestillingen passer godt inn i den lavterskelprofilen det virker som teatret forsøker å bygge opp med flere produksjoner i mindre formater. Bare et par dager etter premieren på Snødronninga, hadde teatret også premiere på en eventyrstund med et Prøysen-eventyr med skuespiller Linda Taule Fjørtoft. Det er prisverdig med denne styrkede satsningen på tilbudene for de minste, men det bør ikke gå på bekostning av å levere gjennomarbeidet teaterhåndverk.