Guttens brutale møte med verden

Det var en gang – «En konge», sier du naturligvis. Nei, det var en gang en vedkubbe, en slik som er god paa peisen, naar det er riktig knakende koldt.

Den første norske utgaven, utgitt i 1921, av den italienske forfatteren Carlo Collodis roman om Pinocchio, hvor navnet på hovedpersonen av en eller annen grunn ble fornorsket – eller germanisert – til Pinockio, var oversatt av ingen ringere enn Margrethe Munthe, den ikoniserte moralheksa i norsk barnesangtradisjon. Hvor urettferdig denne karakteristikken enn måtte være, så passer det godt inn i det autoriserte bildet av figuren Pinocchio som selve skrekkeksemplet på en rakkerunge som var mer opptatt av å følge sine fantasifulle impulser enn å gjøre sin plikt og gå på skolen. Hvis han ikke gjorde det ble han jo straffet på de mest outrerte måter: forvandlet til en fisk eller et esel, og når han løy, eller bare ikke snakket helt sant, vokste nesa hans bokstavelig talt ut av proporsjoner.

Tilpasning og integrering Men gutten kom jo til verden, etter å ha bodd inni en vedkubbe, som et svar på sin «far», treskjæreren Gepettos inderlige ønske om å få en sønn. Da ønsket ble oppfylt forlangte omgivelsene full tilpasning og integrering av ham fra dag en. Dette var kanskje ikke helt rettferdig, og et blikk på ulike fortolkninger av boka nyanserer bildet. Historien er blant annet blitt tolket som en kritikk av det absurde og ulogiske i måten barn oppdras og straffes på, for handlinger som på ingen måte var vondt ment.

Det er denne tolkningen som ser ut til å være utgangspunktet for Toril Solvangs redramatisering av Le avventure di Pinocchio. Storia di un burattino fra 1883. Det er Walt Disneys tegnefilm fra 1940 de fleste av oss har et forhold til, men det ser ut til å være den klassiske, originale estetikken, den første Pinocchio-illustratøren Enrico Mazzantis tegninger, som har vært førende for scenograf og kostymedesigner Marcus Olsons valg av hovedpersonens påkledning. Vi har jo her å gjøre med en figur som er snytt ut av den italienske marionette-og commedia dell´arte-tradisjonen.

Inni en skog av drivved stiger den ensomme snekker Gepetto (Jonas Delerud) fram som historiens forteller og redegjør overfor publikum for sin melankolske pappadrøm, som han er i ferd med å realisere. Han tar oss med inn i verkstedet sitt hvor figuren sitter, livløs, på høvelbenken. Snart kommer den første av mange overraskende pek fra trefiguren: Den får, til snekkerens forundring, liv. Og jeg forundres selv, mer og mer etter hvert som forestillingen skrider fram, over at jeg ennå ikke har vært oppmerksom på han som spiller Pinocchio, den unge selfmade skuespilleren Arthur Hakalahti. Mer om han seinere.

Aleinefarskap Vi følger den stakkars guttens brutale møte med verden, i første omgang skolen, mobbingen fra de andre elevene, samværet med den eneste vennen han har, Timmy (Emil Rodrigo Jørgensen) og konfliktene med faren som selv kjemper en velvillig, men forgjeves og nokså innsiktsløs kamp for å få det til å stemme mellom gutten og omgivelsene. Dette blir også en kamp faren fører med seg selv, en lære-og dannelsesprosess i aleinefarskap. Aleinemora Toril Solvang slår her et generøst, velkomment slag for den hardt prøvete papparollen. Jeg hadde tenkt å skrive «demonisert», men googlet for sikkerhets skyld begrepet og fikk øyeblikkelig opp tallrike forslag knyttet til «demonisering av far», så ja: den demoniserte papparollen.

Men gutten får det ikke til å stemme, i dag ville han antakelig umiddelbart blitt påført en eller annen såkalt motediagnose. Han bryter med de han er glad i, Timmy og Gepetto, og begir seg, som en Peer Gynt-aktig figur, ut i en verden som matcher fantasiene hans bedre. Han får hyre på et teater hvor han leverer en audition i form av en slags marionettedans som gir meg hakeslepp. Arthur Hakalahti kommer fra den lille øya Sandhornøy i Nordland. I 2014 hadde han sommerjobb på en av øyas to butikker og satt bak kassa da den verdensberømte kinesiske billedkunstneren Yang Fudong fikk øye på ham. Han rekrutterte ham til en film som skulle være del av det store, internasjonale kunstprosjektet SALT. Etter dette har han hatt roller i både TV-serier, spillefilmer og i Tigerstadsteatrets (som Toril Solvang er en av de kunstneriske lederne for) oppsetning Ingenting i fjor på Oslo Nye teater.

Kroppsspråk Det keitete kroppsspråket hans, og mimikken, er gjennomarbeidet fra isse til tå og er tilsynelatende forankret i et grundig, både ytre og indre arbeid. Han går, og løper, hele tida litt skeivt, framfører en hittil usett dans og ender opp på slutten av første akt bundet fast oppi et tre. Dette siste tåler en egen kommentar: Pinocchio ble opprinnelig publisert som føljetong i barnebladet Giornale per i Bambini mellom 1881 og 83. Forfatteren planla opprinnelig å avslutte historien etter femten frittstående kapitler med at hovedpersonen rett og slett blir hengt i et tre, en visstnok fortjent straff etter nok et tilfelle av dårlig oppførsel. Der skulle han så henge og dingle, til skrekk og advarsel for slemme barn. I Toril Solvangs versjon blir han, i et nesten sjokkerende ladet kunstnerisk statement, korsfestet i treet og henger der som en Kristusfigur når vi går ut av salen etter første akt og kommer inn til andre.

Hakalahti har søkt seg til KHiO/Teaterhøgskolen flere ganger, uten å komme inn. Med fare for å framstå som faderlig og bedrevitende (som bærer av rollefiguren Pinocchio gjør han selvsagt uansett som han selv vil): Etter å ha sett arbeidet hans slår det meg at han antakelig hadde passet bedre på HiNT/Nord Universitet eller en annen mer fysisk rettet teaterutdanning.

Det svinger av samspillet, ikke minst Belinda Brazas koreografi, skuespillerne imellom, særlig Pinocchio/Hakalahti og Timmy/Rodrigo Jørgensen. Forestillingen og historien har framdrift og holder meg konstant framoverlent. Scenografien har en sjelden kvalitet av minimalisme i overdådigheten: Det sinnrikt utforma, runde «skråplanet» på scenegulvet kommuniserer, sammen med dreiescenen, tett med regiens intensjon og skaper i seg selv dynamikk og framdrift i aktørenes bevegelser.

Magisk magi Benjamin Mørks musikk er i stor grad basert på rytmiske figurer spilt live i samspill mellom piano og saksofon. Pianoet er liksom kledd av og utfyller lydbildet med de knirkende lydene fra instrumentets pedaler og hammere. Det står godt til den haltende, skeive Pinocchiofiguren, så lenge det spilles rent instrumentalt, men det skjærer seg i møtet med sangene, framført som skjønnsang av feene: Den enslige feen som i originalhistorien følger og våker over Pinocchio er her blitt utvidet til et helt kor av feer, kledd opp i glitter og farger som lyser i mørket. De kommer og går, til tider som tilbaketrukne ånder, andre ganger intervenerende i forgrunnen. De fungerer fint i seg selv, som de magiske figurene de er ment å være. Dessverre er de også blitt pålagt sanger som blir lagt som en slags forklarende, overflødig glasur utenpå resten, som en gjentakelse av og bekreftelse på det vi allerede ser eller har sett utspille seg.

Dette følges av en gjentatt, for meg uforståelig bruk av det tidligere nevnte ordet «magisk» og «magi». Det dukker opp i både programteksten og ikke minst sceneteksten, hvor det forekommer hele 14 ganger. Men… ingenting blir mer magisk av å hele tida si at det er det! Magi er gjerne noe som oppstår der og når man minst venter det, selv om muligheten selvfølgelig må spottes på forhånd og utnyttes når den byr seg. Denne forestillingen inneholder flust av magiske øyeblikk, spesielt der hvor vi får lov å glemme at det er det som er meningen!