Gulvet er lava

Jeg ser The Krumples forestilling MEGAMEGA sammen med en stor gjeng med andreklassinger fra en av Hamars videregående skoler midt på dagen. På vei inn er de en urolig og oppmerksomhetsfattig gjeng, som de fleste store grupper av 17-åringer er. I et forsøk på å overdøve dem, roper representanten fra Teater Innlandet at de er velkomne på teater, og hun fortsetter, lett formanende, med å forklare dem hva teater er. Teater er et samspill, sier hun, og hun oppfordrer elevene til å respektere det samspillet. Jeg tenker på hvor sjelden live-opplevelsen er for noen ungdommer i dag når så mye kultur absorberes gjennom flere skjermer simultant. Den respekten og konsentrasjonen som teatret krever av publikummet sitt skiller seg fra mye annen kulturbruk. Det skulle imidlertid vise seg at disse ungdommene ikke hadde vanskeligheter med å respektere samspillet. The Krumple hadde oppmerksomheten deres fra første anslag.

I MEGAMEGA er scenografien sparsom. Gulvet er grønt, og det ligger bokser i forskjellig størrelse på det. Det er noen små opphøyninger, et tre og et skur. Aktører legger ark på gulvet som de hopper til, som i leken «gulvet er lava», en lek der det er om å gjøre å krabbe på møbler eller andre ting og ikke være nær gulvet. Teaterspråket er fysisk, nesten som en slags pantomime uten dialog, men med tydelige og illustrerende bevegelser. Til tross for manglende ord, klarer kompaniet å bygge mange ulike karakterer med gjenkjennelige personlighetstrekk. Først får vi møte en kirurg som står opp om morgen og ikke kan fri seg fra telefonen mens hun røyker, pusser tenner og spiser frokost. Senere er hun i operasjonssalen, men noe går kanskje galt, det er blod overalt. Det har komiske trekk og er ikke skummelt eller ekkelt. Publikum blir invitert inn i den stressende situasjonen hun står i, men uten at stresset overføres på publikum. Vi får også møte par som forelsker seg, en student på jakt etter bøker, en gammel dame som handler dagligvarer og blir forbikjørt av en elsparkesykkel, bibliotekarer og mer mytiske figurer. Historiene blandes inn i hverandre og scenene går umerkelig fra den ene fortellingen til den andre. Det er ingen tydelig sammenheng, og det minner meg litt om filmen Short Cuts der vi får se ulike historier om ulike mennesker bare forbundet av noen få røde tråder karakterene selv ikke er klar over.

Det hele handler om livet. Det er jakten på kjærligheten, tilfredsstillelsen og de store eksistensielle spørsmålene, men det er også koselig og forsiktig. Jeg ser på karakterene som flytter seg fra ark til ark på gulvet og over resten av scenografien og tenker at hele livet på sett og vis er som «gulvet er lava». Alle forsøker vi å komme oss gjennom livet uten å bli brent og uten å trå feil. Om vi lykkes eller ikke handler kanskje mer om hvordan livets scenografi er lagt ut for oss enn hvor flinke vi er til å holde balansen eller hvor langt vi kan hoppe, og noen ganger føles det som det er altfor langt til neste frisone. Gjennom det fysiske og teatrale språket viser MEGAMEGA hvordan teater er lek og hvor overskuddsbasert det kan være samtidig som de beveger seg inn på eksistensielle temaer som er større enn karakterene selv. Det er også gjennomgående små komiske effekter som skaper humring i salen på en måte som binder publikum sammen og skaper et faktisk samspill mellom scene og sal.

Mildt teater MEGAMEGA er en mild forestilling, og det er veldig lite motstand. Sammen med aktørenes grep på det fysiske språket og de store, presise bevegelsene som både er illustrerende og karakterbyggende, er det nok denne mildheten som er forestillingens styrke. Det er også en god dramaturgisk utvikling der de tar seg god tid til å etablere verdenen og språket og så beveger den ut i et mer mytisk og drømmeaktig landskap. Da kommer det opp en solaktig-figur på bakveggen full av symboler. Et av scenografielementene snus rundt på sånn at det både fungerer som et teater og som et fengsel. Nå er teaterspråket blitt mye mer abstrakt, og kombinert med den ganske konkrete innledningen, gir det en følelse av Alice i Eventyrland.

The Krumple vet hva de gjør, og de får til det de vil. Men det hele blir litt for motstandsløst, litt for koselig og litt for lite spennende. Både innholdsmessig og som teater synes jeg det blir litt for friksjonsfritt til at jeg blir tilstrekkelig interessert i hva som skal skje. Det er ingen farer, og det står ingenting på spill hverken handlingsmessig eller teaterspråklig. Jeg mener ikke at det språket de bruker er lett å få til, men de utfører det på en måte som gjør at det ikke fremstår som om det er noen risiko. Resultatet blir dermed litt for glatt og pent, og jeg savner mer aggresjon og drivkraft. For kanskje er det sånn at vi hopper rundt i livet på jakt etter fast grunn under føttene, men det hender at vi brenner oss. I MEGAMEGA blir selv de vanskelige sidene ved livet koselige. Det gjør at det blir litt kjedelig, og det fysiske teaterspråket kjennes som noe jeg har sett mange ganger før selv om det ikke er en veldig vanlig sjanger å lage teater innenfor i Norge i dag.

Men når jeg ser på ungdommene rundt meg, på den uforstyrrede oppmerksomheten de møter teaterspråket med, ser jeg at det kanskje ikke spiller noen rolle at jeg synes det blir for mildt og forsiktig. I kommunikasjonen med elevpublikummet oppstår det noe som er nytt for dem. Det er fantasieggende og utfordrende.MEGAMEGA viser på den måten hvilket potensial som ligger i kunsten når man skaper et levende samspill. Elevene hadde heller ikke hatt vondt av å ha blitt utfordret enda mer og kjent mer på risiko, men The Krumple oppnår å vise dem noe essensielt.