"Greatest hits" for sopraner

Operaens konsertserie Store stemmer fortsetter, med samme koronaoppsett – en håndfull kritikere i salen og strømming til publikum. Etter Yngve Søberg og John Lidals vakre, men noe mekaniske Winterreise tidligere i februar, var det sopran Elisabeth Teige og pianist Boris Schäfer som sto for tur forrige søndag. Serien lokker med både stor stemmeprakt og de aller største høydepunktene fra det klassiske lied-repertoaret. På søndagens konsert fremførte Teige og Schäfer Wagners Wesendonck-Lieder og Strauss’ Vier letzte Lieder og «Morgen!», en slags greatest hits for dramatiske sopraner.

Komprimert lidenskap Wagner er først og fremst kjent som operakomponist, og de fem Wesendonck-Lieder er blant hans få bidrag til sanglitteraturen. Han skrev sangene mens han bodde hos den velstående silkehandleren Otto Wesendonck – en av hans mesener – og dennes dikterisk anlagte kone Mathilde. Wagner og Mathilde Wesendonck ble snart veldig gode venner – noen hevder sågar at de ble elskere – og hun fikk stor kunstnerisk innflytelse over ham. Hun fikk ham til å legge fra seg arbeidet med Nibelungenringen og i stedet begynne på Tristan og Isolde, og Wagner tonesatte fem av Mathildes dikt for kvinnestemme og klaver, som senere ble til Wesendonck-Lieder.

I Wesendonck­-sangene finner man de samme lange melodilinjene og voldsomme utbruddene som i Wagners operaer, men uttrykket er i enda mer konsentrert form. Sangene ligger i et ganske lavt leie, og i de dypeste partiene hadde Teige en nokså komprimert, tett klang. I de lysere, lidenskapelige utbruddene, spesielt i de dramatiske «Stehe still» og «Schmerzen», fikk stemmen mer karakter. I «Im Triebhaus», en nærmest stillestående refleksjon over livets tomhet, sang hun store deler av sangen helt uten vibrato, noe som understreket smerten i teksten og musikken.

Sangene var preget av et litt firkantet pianospill fra Schäfer. Jeg savnet en mer poetisk tilnærming til stoffet og at pianoet rett og slett tok litt mer plass. Teige fikk absolutt en stødig ramme rundt sin musisering, men jeg skulle ønske Schäfer kunne ta større del i den samme musiseringen.

Sanger ved livets slutt Det neste stykket, Strauss’ Vier letzte Lieder, er, i motsetning til Wesendonck-Lieder, skrevet for sopran og orkester, ikke piano. Strauss skrev disse sangene året før han døde, og de tre siste sangene preges av døden – en rolig, tidvis melankolsk aksept av livets slutt. Den første sangen – «Frühling» («Vår») – er en overstrømmende, nærmest erotisk takksigelse til den kommende våren.

Verket preges av lange, utholdte linjer, både i sangstemmen og i akkompagnementet. Ofte kan orkesterversjonen bli en øvelse i langsom velklang, både for sanger, dirigent og instrumentalister. Med piano får sangene et helt annet uttrykk, når Strauss’ komplekse orkestrering spilles av ett enkelt piano. Den firkantetheten som preget Schäfers spill i de foregående Wagner-sangene kom til sin rett her. Pianostemmen ble spilt nokså rett frem og i et relativt høyt tempo, slik at musikken ikke ble for dvelende.

Det er uvant å høre dette verket spilt på piano, og tidvis virket det som om Teige heller ikke hadde vent seg til det. I alle fall var det et par tilfeller av litt tvilsom intonasjon. Litt for ofte ble tonene satt an litt for lavt, og selv om det som regel ordnet seg etter hvert, ble det et distraherende element i fremførelsen.

Like fullt kledde det lyse toneleiet i dette verket Teiges stemme godt. Der hun tidvis hørtes litt komprimert ut i Wagner-sangene, fikk stemmen virkelig blomstre her, med en lys og kraftfull kjerne. Melodilinjene fløt på en helt annen måte, og det var virkelig vakkert når hun bare lot klangen åpne seg. Ofte kan disse sangene bli nærmest manierte – at hvert ord vektlegges og farges på en slik måte at man som tilhører mister helt følelsen for melodien – men Teiges versjon var forfriskende enkel, uten at de tekstlige detaljene forsvant.

I «Beim Schlafengehen» fikk Schäfer og Teige også selskap av Operaorkesterets 2. konsertmester Edvard Erdal, som spilte fiolinsoloen som kommer midt i sangen – en etterlevning fra orkesterversjonen. Erdal spilte uten alt for mange fakter, hvilket kledte Teiges ganske enkle fremføring, og det gav også litt tiltrengt klanglig variasjon. Erdal spilte også med på konsertens siste nummer, Strauss’ «Morgen!», en forbløffende enkel, langsom melodi som bare flyter oppå pianoakkompagnementet. Fiolinmelodien nærmest smeltet inn i Teiges sang, der teksten handler om hvordan solen igjen skal skinne i morgen, og elskende igjen skal møtes.

Nesten fulltreffer På tross av et par tilfeller av tvilsom intonasjon fikk Teige vist at hun hevder seg i det tyske lied-repertoarets aller største fulltreffere for den store sopranstemmen. Likevel ble jeg mest slått av forskjellene i akkompagnementet, hvordan pianostemmen endret karakter mellom sangene av Wagner og Strauss. Pianoet blir aldri et orkester, men Schäfer fikk fram nye, mer melodiske sider i Vier letzte Lieder, et verk som lett kan bli stillestående i all sin orkestrale velklang. Hadde Teige vært noen hakk sikrere i sin fremførelse, kunne denne konserten blitt noe helt spesielt.