Godt gjennomført tøys

Bukkene Bruse på Badeland av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund er det forrige tiårets suverent mest solgte barnebok i Norge. De mange oppfølgerne er også megasuksesser, og for barn er alle fortellingene nærmest udødelige og tåler lett et hundretalls gjenlesninger.

Oslo Nye Teater satt opp den første boken i 2015, og nå er de tilbake med en teaterversjon av den foreløpig siste boken, Bukkene Bruse drar til Syden. I denne fjerde boken i serien møter vi som vanlig Bukkene Bruse som pleier å dra til setra om sommeren for å gjøre seg fete, men av ulike grunner kommer de aldri frem dit. I alle bøkene synes de to minste bukkene at setra er kjedelig, de vil heller reise til utlandet, og nå er det endelig tid for det. Når de kommer frem, kidnapper trollet, som også alltid er med, bukkene. Men etter noe tripping i trapper i et forlatt hus, lykkes bukkene med å rulle trollet inn i et teppe og sende ham hjem igjen med fly.

Jeg har lest alle bøkene høyt mange ganger, noen flere enn andre, men jeg synes kvaliteten på dem varierer. Badeland-boken er en ganske god vri på det kjente eventyret, men i de etterfølgende bøkene sklir referansen ut, og jeg synes det blir vanskelig å få tak på bukkene som karakterer. Jeg skjønner heller ikke helt hva som egentlig er deres relasjon til trollet. I Syden-boken er dette aller tydeligst. Spenningen, som er knyttet til at trollet skal ta bukkene og at bukkene vinner, dras ut, og det blir vanskelig å helt få grep om trollets motivasjon for kidnappingen. Dette gir boken en litt for tam dramaturgi.

Når Syden-boken, i likhet med de foregående bøkene i serien, er populær blant barn, kommer det av et vellykket totalt univers: Det er detaljerte tegninger det er mulig å fortape seg i, de små bukkene seirer stadig over det store trollet, og det legges opp til mye spenning uten egentlig fare. Sånn blir det langt på vei i sceneadaptasjonen også. Tekstens svakheter blir med over i forestillingen, men så redder teatret seg inn gjennom god visuell design og teaterglede.

Teaterglede I overgangen fra bok til teater har regissør Maria Drangeid, som også har stått for dramatiseringen, tatt enkelte grep for å bygge opp bedre motivasjon for handlingsutviklingen. I boken får vi ingen forklaringer på hvorfor trollet også plutselig er i Syden. Bukkene diskuterer før de reiser hvorvidt det finnes troll der, men den største bukken avviser det og sier at troll ikke tåler sol. Allikevel viser det seg at det samme gamle trollet de pleier å møte ved broen til setra har fulgt etter dem. På scenen har trollet fått en tydeligere karakter. Her finner bukkene ut at de vil reise mens de er på vei til setra, trollet overhører dem og bestemmer seg for å følge etter. Dette er et godt grep som etablerer handlingen, universet og karakterenes motivasjoner.

Selv om det er svakheter i materialet som er blitt til teater, lykkes teatret på Trikkestallen godt med å skape et teaterrom for lek og glede som gjør at de trollbinder barna kjapt. Dette kommer også av det sterke visuelle landskapet og spennende figurer. Alle bukkene er figurer med synlige dukkeførere som også er kledd i bukkekostymer. De seks aktørene bytter litt på forskjellige roller, men trollet er den eneste som spilles av en utkledd skuespiller og ikke representeres av en figur. Ikke bare er trollkostymet spennende og morsomt samtidig som det ligner svært mye på tegningene fra boken, men størrelsesforskjellen mellom trollet og bukkene understreker hvor ulike de er på effektivt vis. Ved å gi trollet stor visuell plass åpnes det opp for en balanse mellom det trygge og kjente og det litt humoristisk skumle som boken også leverer.

Skuespillerne har svært godt grep om materialet. De balanserer tilstedeværelsen som skuespillere og figurførere på fint vis og skaper på den måte både gjenkjennelse og spenning i figurteaterarbeidet. Kirjan Waage har laget flotte figurer som er akkurat passe snåle og gjenkjennelige. Måten scenografien brukes til å endre rommet på, er også god. Når forestillingen begynner, er scenen nesten helt tom bortsett fra et skilt med en pil til «Setra». Etter hvert kommer det flere objekter til, og selv om jeg har kritisert skiltenes store plass i det visuelle designet, gjør de stadige endringene av rommet mye for å drive handlingen fremover. At fokus hele tiden er å lage godt gjennomført tøys, gjør at forestillingen har en iboende glede i seg som smitter over på barna i publikum.

At universet fra bøkene er så godt ivaretatt og humoren gjennomgående så lun og festlig, gjør at det som er av dramaturgiske utfordringer blir plassert i bakgrunnen. Det inviterende visuelle designet og gleden skuespillerne formidler blir det aller viktigste og gjør at det blir grunnleggende varmt og morsomt teater.

Vanlige innvendinger Mine hovedinnvendinger mot forestillingen er i stor grad elementer som er blitt med fra boken. Det er for eksempel litt for mange referanser som går over hodet på barna. Noe så enkelt som at det er veldig mange skilt med skrift på kjennes unødvendig i en forestilling som appellerer mest til barnehagebarn. Dette er det også mye av i tegningene i boken, men de får enda større plass i det visuelle universet i forestillingen. Hovedintrigen er begge steder basert på at bukkene har bestilt et uspesifisert hotell, og selv om det blir forklart hva dette betyr, blir varianter av pakkereiser som plot litt for komplisert. Det er nok én av grunnene til at fortellingens spenningskurve blir for flat. Det blir også litt for mange referanser til typiske ting voksne gjør på Syden-ferie. Det er ikke sikkert det gjør så mye, men barn forstår ikke referanser til sangria eller andre spanskklingende næringsmidler.

Det går selvfølgelig an å spørre seg hvorfor akkurat denne boken skulle bli teater. Men selv om jeg helst ønsker meg nyskrevet dramatikk for barn, vil jeg ikke kimse av betydningen av gjenkjennelse også for de minste. Oslo Nye Teater har her tatt noe de allerede synes er veldig gøy og gjort det enda morsommere, og det i seg selv har stor verdi.