Går opp i røyk

«Alt sammen begynte med at jeg og Trine skulle finne noe å se på», sier Aksel, hovedpersonen i regissør Aslak Moes forestilling Røyk over Isdalen på Den Nationale Scene i Bergen. Før han vet ordet av det er han blitt hektet på NRKs true crime-podcast Gåten i Isdalen og sitter time etter time på nattestid og leser alt han kommer over på nettet om den uløste krimgåten, mens kona blir stadig mer misfornøyd. Det er lett å kjenne seg igjen i Aksel, og jeg er nok ikke alene om å ha brukt adskillige timer på avhengighetsskapende podcaster og TV-serier i true crime-sjangeren de siste årene. True crime-avhengigheten min har resultert i en nærmest sykelig fascinasjon for mørke og opprørende drapssaker. Leser jeg en nyhetssak i VG om at Baneheia-saken vurderes gjenopptatt, kan det resultere i at jeg igjen og igjen tråler nettet etter saksopplysninger og gamle nyhetsartikler. Det er som om det klør et sted inne i meg. Jeg får aldri nok. Selv om det tilsynelatende kan virke som man oppsøker de uløste krimgåtene for spenningens og underholdningens skyld, tror jeg min egen interesse er like mye motivert av en sterk trang til å komme nærmere en forståelse av det vonde i verden og menneskene i den.

Mysteriet Isdalskvinnen I forestillingen Røyk over Isdalen har regissør Aslak Moe tatt utgangspunkt i sin egen fascinasjon for historiene om Isdalskvinnen og i NRK og BBCs forsøk på å finne sannheten om den uoppklarte kriminalsaken. Fra før har han laget flere forestillinger basert på stoff fra virkeligheten, og denne høsten er han også aktuell med dokumentarteaterforestillingen Løgn varar lengst på Det Vestnorske Teateret som handler om en fars kamp for foreldreretten til barnet sitt.

Da en kvinne ble funnet død og sterkt forbrent i Isdalen utenfor Bergen en novemberdag i 1970, var det ingen som visste sikkert hvem hun var. Ifølge obduksjonsrapporten hadde kvinnen inntatt en stor mengde sovetabletter før hun døde, og politiet konkluderte med at dødsårsaken var selvmord. Likevel stusset man over at kvinnen hadde reist mye rundt mellom europeiske storbyer, hun hadde oppgitt forskjellige navn, og angivelig hadde hun flere pass. I tillegg fant politiet to av koffertene hennes som inneholdt blant annet klesplagg der alle merkelappene var blitt systematisk fjernet, samt en rekke kodede dagboksnotater. Dermed har hovedteoriene om Isdalskvinnen vært at hun enten var spion eller prostituert. Da NRK produserte podcastserien Gåten i Isdalen i 2016 ble detaljene fra politietterforskningen undersøkt på nytt, og man fikk en fullverdig DNA-profil av kvinnen. Serien ble så populær at det resulterte i en samproduksjon mellom NRK og BBC World Service med podcasten Death in Ice Valley.

Konseptet Moe har stablet på beina på scenen i Teaterkjelleren er enkelt og har en minimalistisk scenografi signert Mari Hesjedal. På midten av scenen står et stort, avlangt lerret der video og bilder projiseres, og til venstre foran på scenen er det et lite radiostudio med et bord, stoler og mikrofoner. Til høyre på scenen står et rektangulært treskap, og foran det er en liten puff og noen tepper som utgjør en sofakrok der familiefaren Aksel og kona Trine oppholder seg under store deler av forestillingen mens de ser på TV og hører på podcast. Handlingen veksler mellom en rammefortelling med scener der Aksel, spilt av Herman Ljung, sitter og hører på NRK-podcasten, mens de to andre i skuespillerensemblet, Reny Gaassand Folgerø og Knut Erik Engemoen, spiller ut sekvenser fra den samme podcasten foran oss ved å tre inn i rollene som NRK-journalister, vitner og fageksperter. Underveis og mellom utdragene fra podcastepisodene, går Aksel hjemme og kommenterer saken mens han henvender seg til publikum eller forstyrres av kona som er irritert på ham. Slik fortsetter det i én time og femten minutter, og det blir ikke spesielt godt teater av det.

Underholdende, men syltynt På den ene siden har jeg sansen for Moes grunnidé om å imitere ekte scener fra NRK-podcasten Gåten i Isdalen i teaterrommet: Det kunne vært en veldig ladet handling som kunne tilført det virkelighetsnære, dokumentariske materialet nye perspektiver. For selv om han aldri lykkes med det, aner jeg at det er det Moe egentlig har som intensjon. En stund er det underholdende nok å følge med på Engemoens og Gaassand Folgerøs karikerte rolletolkninger av eksempelvis NRK-journalisten Marit Higraff, Bergenspolitiet, forfatteren Gunnar Staalesen eller politikonstabel Ørnulf Tofte. Med raske kostymeskift og stålkontroll på både kroppsspråk og dialekter spiller de uanstrengt de mange bikarakterene foran skjermen der passende bakgrunnsbilder og fotomateriale fra den virkelige saken projiseres. Spesielt parodieringen av hvordan NRK-journalistene har en altfor stor mikrofon som hele tiden er i veien, av hvordan de etter hvert haler ut sendingene sine, bruker lang tid på å trykke på en knapp for å spille av et lydopptak og ikke har noe nytt å melde om Isdalskvinnen, er frydefullt å se på. Likeså er det med scenen fra odontologisk institutt der vi får se forskerne i aksjon mens de leser av prøveresultatene etter isotopanalysene av Isdalskvinnens tenner og hyler av glede over fakta som er helt uforståelige for oss andre.

Samtidig er det en stor svakhet ved framstillingen at skikkelsene er så karikerte fordi det skaper en syltynn, unyansert og forenklet historie. De mange ekspertene virker dumme, og NRK-journalistene framstilles som overflatiske og mest opptatt av å sole seg i egen berømmelse. Når Aksel underveis begynner å stille kritiske spørsmål og påpeker åpenbare feil og villedende opplysninger fra både NRK og BBC og på den måten gjør seg til talsmann for sannhet og fakta, blir forestillingen en fortelling om de slemme og de snille. Dette forsterkes av at handlingen kulminerer med at Aksel treffer juristen Dennis Aske og slutter seg til hans teorier etter en felles gjennomgang av sentrale bevis på scenen. Dennis Zacher Aske finnes for ordens skyld også i virkeligheten: I 2018 utga forlaget Vigmostad Bjørke boken hans Kvinnen i Isdalen der han konkluderte med at kvinnen var prostituert og sannsynligvis ble drept av en italiensk fotograf. Boken fikk lite oppmerksomhet, og NRK og BBC fortsatte på sin side å forfølge den langt mer spektakulære spionteorien.

Virkeligheten, sannheten og de gode historiene Heller ikke rammefortellingen tilfører forestillingen noe særlig. Familiefaren Aksel blir aldri noe mer enn en anonym og uklar skikkelse, og hvorfor han er så opptatt av Isdalskvinnen forstår jeg aldri. Dialogene mellom ham og kona er intetsigende og kjedelige å se på. Regissøren forsøker åpenbart å bruke Aksel som et redskap til å involvere publikum og rette kritikk mot pressens lettvinte og kreative behandling av faktaene i saken, men da holder det ikke at han går rundt på scenen og stiller helt banale, grunnleggende spørsmål om forholdet mellom sannhet, fakta og virkelighet. Poenget med å tematisere at «sannheten blir lik det som er mest klikkvennlig eller tjener politiske interesser mest», for å si det med regissørens egne ord i programbladet, må jo være at nettopp teatrets virkemidler kan få frem nye perspektiver og sammenhenger som hittil har vært usynlige for oss. I denne forestillingen blir det lite av det.

Det er prisverdig at regissøren vil ta tak i viktige spørsmål om makt og historiefortelling, men han har ikke lyktes med å finne en form eller et format som passer til innholdet han vil presentere. Det er som om det også mangler et bredere sammensatt repertoar av virkemidler som kan fungere sammen på en mer dynamisk måte og åpne materialet for meg som publikummer. Isteden sitter jeg igjen med en opplevelse av at jeg kunne lest det Moe presenterer på teaterscenen i en avis. Og ganske riktig – når jeg googler litt kvelden jeg har har sett forestillingen dukker det opp en kronikk som etter min mening oppsummerer denne forestillingens innhold på et blunk, nemlig «Vi trenger ikke flere agentfortellinger» av postdoktor ved Universitetet i Bergen Espen Ingebrigtsen (kronikken sto på trykk i BT 17.10.18, men kan leses i sin helhet her.)