Gammel galskap

Pjotr og Modest Tsjajkovskijs opera Spar dame er basert på Aleksandr Pusjkins novelle fra 1834 med samme navn. I novellen møter vi Herman, en ung offiser som er fullstendig opphengt i kortspill, enda han aldri spiller selv. Kveld etter kveld følger han spillet tett, inntil grev Tomskij forteller at hans bestemor sitter på en hemmelig formel – tre kort som alltid vinner hvis de legges etter hverandre. Herman blir fullstendig besatt av å få tak i formelen, og rikdommene den kan skaffe ham. Med intens og falsk beiling til kammerpiken Lisa får han omsider tilgang til grevinnens rom, men hun nekter å gi ham formelen og dør av skrekk ved synet av pistolen hans. Når Herman tror alt håp er ute, kommer grevinnens gjenferd til ham om natten og gir ham hemmeligheten likevel. Herman raser av gårde til offiserenes spillelag og satser hele farsarven, men i det avgjørende øyeblikket legger han av uforklarlige årsaker feil kort – spardame. Herman taper alt han eier, og som om ikke det var nok, ser han grevinnen i spardamen, og synes hun blunker til ham. Han havner på sinnssykehus, der han tilbringer dagene med å gjenta de tre kortenes rekkefølge om og om igjen.

Der Pusjkins novelle har undertoner av spøkelseshistorie, galgenhumor og skadefro moral, er operaen mer tragisk og dyster. Musikken er lidenskapelig melankolsk og storslagent dramatisk fra første tone, og Lothar Koenigs i orkestergraven holdt ingenting tilbake. Handlingen er gjort om til en kjærlighetshistorie med bisarr vri. Hermans følelser for Lisa er her ekte vare, men siden hun i operaversjonen er forfremmet fra kammerpike til barnebarn, er hun adelig og dermed over hans stand. I tillegg er hun forlovet med en fyrste. De tre kortenes hemmelighet lokker i utgangspunktet mest som en utvei for å få råd til å gifte seg med henne, men et eller annet sted på veien glir den desperate kjærligheten og besettelsen etter rikdom over i hverandre, og når Herman endelig får kloa i hemmeligheten, mister han tilsynelatende all interesse for Lisa. Hun drukner seg i fortvilelse, i sterk kontrast til novellen, der hun kommer fra historien uten varige mén og i tillegg blir godt gift. For Herman er det vanskelig å si om enden er bedre eller verre; han skyter seg når alt er tapt ved spillebordet.

To virkeligheter Arnaud Bernards iscenesettelse er minimalistisk og tidløs på den ene siden, og konvensjonell og tidsspesifikk på den andre. Interiøret er spartansk, og består hovedsakelig av skittenhvite vegger, utformet dels som falmet rokokkopalass, dels som flislagt psykiatrisk anstalt. Hermann er kledd i skitne, hvite klær, går barbent, med håret i fete tjafser, i skarp kontrast til alle de andres stramme, pompøse og tidsriktige antrekk. Det er som om handlingen foregår i to parallelle virkeligheter, Hermans og “de andres” – i et universelt galehus og i St. Petersburg anno 1890. Kontrasten mellom Herman og “de andre” forsterkes av at koret hele tiden er identisk kledd, menn og kvinner i hver sine antrekk, og ofte oppfører seg stilisert, mekanisk og påtrengende blide.

Grepet er effektfullt i og for seg, men har noen uheldige utfall. For eksempel er Herman på randen av desperasjon allerede fra første scene, der han sitter på en stol med armene i kors over brystet så det ser ut som om han har på seg tvangstrøye, og for lengst er fortapt for denne verden. Det gjør det vanskelig å leve seg inn i hans situasjon, og på tross av de voldsomme følelsesutbruddene, godt gestaltet og solid sunget av Peter Wedd, får karakteren noe statisk og endimensjonalt over seg.

I tillegg blir den store massen av “de andre” fort til utydelige sjablonger. I kontrast til outsideren har konformiteten en funksjon, men når han ikke er med, blir det problematisk. Stykket har flere lange ensemblenumre, som der venninnene til Lisa synger og danser og gleder seg over hennes forlovelse med fyrsten. Uten noen form for skråblikk eller dybde fremstår scenen som et tannløst pysjamasparty. Unntaket er bestevenninnen Polinas sorgfulle arie, glimrende fremført av Tone Kummervoll. Mannskoret har en tilsvarende utakknemlig scene der soldatene drikker, tøffer seg og lekeslåss, som blir et tilsvarende stereotypt guttevorspiel. Ørene og øynenes sanseopplevelser passer ikke riktig sammen i disse scenene, for både kvinne-og mannskor hver for seg og hele koret samlet låter fabelaktig kraftfullt.

Store musikalske øyeblikk Andre storartede sangopplevelser står Svetlana Aksenova (Lisa) for, som visstnok våknet med en såpass kraftig forkjølelse at hun ba operasjefen advare oss på forhånd, men det var knapt hørbart. Hege Høisæters grevinne var også mesterlig utført, selv om jeg synes regien godt kunne lagt til rette for å utnytte det tragikomiske potensialet i rollen mye mer, særlig når de hadde tatt seg bryet med å lage et såpass spektakulært karikert kostyme. Astrid Nordstad (Majsa), gjorde en lovende debut som ny praktikant, men det kanskje aller største sangøyeblikket sto Konstantin Shushakov (fyrst Jeletskij), i sin hjerteskjærende arie til Lisa, der han tilkjennegir at han skjønner at hun ikke er lykkelig med ham og ikke vil holde henne tilbake.

Ingenmannsland Denne produksjonen en gjenoppsetning fra Toulouse i 2008, og den har påfallende mange tematiske og visuelle likheter med Lucia di Lammermoor forrige sesong, enda det så vidt meg bekjent ikke er noen forbindelse mellom de kunstneriske teamene. I tillegg til at begge er ti år gamle, er scenografien i Lucia også en gråhvit blanding av slitt overklasse og skittent asyl, og koret er den konforme velkledte kontrasten til den “gale” Lucia. Begge forestillingene blir liksom hengende i et ingenmannsland mellom et forsøk på minimalisme og kostymedrama, med flate, stereotype karakterer, og enda en gang må jeg undre meg over at dette virkelig skal være “det beste fra utlandet”.