Frodig lokalhistorie i flat mikrofonlyd

Opera Nordfjord ligger innerst i en fjordarm i Sogn og Fjordane, i tettstedet Nordfjordeid, med adkomst sørfra via propellfly, maksitaxi og ferge med kaffe og svele. Før første tone er sunget er jeg allerede mektig imponert over at denne vesle bygda, med sine 2891 innbyggere (2016), har både eget operahus og operaorkester. De setter opp en fullskala produksjon årlig, med distriktsoperaens sedvanlige blanding av lokale frivillige og innleide profesjonelle aktører. I år har de satset alt på en nyskrevet lokalhistorisk forestilling, Sildagapet, som handler om sildefiskets gullalder på 1950-tallet i Måløy, en liten by et stykke lenger ut i fjorden.

Tidskoloritt versus handling Librettist Jostein Avdem Fretland har lykkes med å skape en gripende historie om gjenkjennelig ufullkomne mennesker som drives til desperate handlinger av sine sterke følelser, og med å tegne et autentisk tidsbilde, godt hjulpet av et gjennomført tidsriktig kostymedesign.

Enkelte steder går imidlertid utbroderingen av det lokalhistoriske bakteppet litt på bekostning av dramaturgi og framdrift. Spesielt gjelder dette den lange sekvensen med “dans på lokalet” i første akt, der veldig mye skal flettes sammen i en hektisk veksling mellom forskjellige elementer og musikalske uttrykk: Erting og kniving mellom tilreisende fra ulike tettsteder i omegnen, en gruppe fra Frelsesarméen som bryter inn med salmesang, to smørsangere som synger amerikanske slagere, en spelemann på hardingfele og et dansenummer der bygdefolket skal lære å danse jive. Midt i alt dette utspiller det seg også et ganske intrikat plot, der den langveisfarende Inga fra Byrkjelo og fiskersønnen Håkon faller for hverandre, sambygdingen Guttorm prøver seg på Inga som hevn for en hendelse med Håkon i barndommen, og det blir slåsskamp der alle på dansen er involvert, samtidig som Ingas far Erling spiller seg fra gård og grunn i kortspill. Alle enkeltelementene har sin sjarm, men helhetsinntrykket blir litt usammenhengende.

Andre og tredje akt er strammere i oppbygningen og langt mer handlingsdrevne, og inneholder store musikalske og emosjonelle høydepunkter, som den inderlige kjærlighetsduetten mellom Håkon og Inga. Stemmen til Eivind Kandal (Håkon) er så smidig, tett og lyrisk at det er en fryd å høre på og klinger samkjørt og fint sammen med Martha Standal Pavelich (Inga), selv om hun synger i en mer musikalorientert stil. Hun er bare 18 år, og utvilsomt et navn å følge med på framover. Det store angrende synder-nummeret til Kristian Krokslett (Erling, Ingas far) tror jeg man må være gjort av stein for ikke å bli berørt av, og stemmen hans er som vanlig ruvende og uttrykksfull. Hele nest siste scene er også sterk, der en samlet bygd er i sorg. Musikalsk sett er dette forestillingens best gjennomførte fellesnummer.

Opera i mikrofon Helge Sundes musikk beveger seg i et sjangeroverskridende grenseland som i tillegg til diverse innsmett av salmesang, folkemusikk og amerikansk 50-tallspop har et gjennomført melodiøst stiluttrykk inspirert av Broadways gullalder, i arven etter blant andre George Gershwin og Leonard Bernstein. Denne fusjonsformen passer kanskje spesielt godt i et mangfoldig distriktsoperamiljø, fordi den åpner for at man kan inkludere flere stilarter og utøvertyper uten at det blir full estetisk kollisjon, og dermed benytte seg av lokale talenter som Martha Pavelich i tillegg til innleide skolerte operasangere.

Et sjangeroverskridende element som derimot ikke fungerer så bra, er at så godt som samtlige utøvere bruker mikrofon. Jeg synes det er vanskelig å forstå dette valget. For det første undrer jeg meg over om det virkelig er nødvendig, når de fleste hovedrolleinnehaverne er godt trente operasangere, det meste av den talte dialogen finner sted i opphetede eller humoristiske situasjoner og derfor uansett ropes, og salen har orkestergrav. Barnekoret har ikke mikrofoner, og dem hører vi utmerket. For det andre har mikrofonbruken en rekke uheldige bivirkninger: Sangen overdøver ofte orkesteret, og det fører både til vi ikke hører musikken og til at sangere og orkester kommer i utakt og må streve for å finne hverandre igjen. Alle kormedlemmenes individuelle stemmer høres, istedenfor at de kan få støtte seg på og blande seg med hverandre. Mikrofonene plukker opp unødig mange munnlyder, og når flere synger eller snakker samtidig eller om hverandre, er lyden ofte grøtete og noe av teksten forsvinner.

Jeg kan ikke nok om lydteknikk til å vite om det er noe forbedringspotensial i det rent tekniske, men selv verdens beste produksjonsteam kan ikke fullt ut reprodusere varmen og umiddelbarheten i et rent akustisk lydbilde, og opplevelsen av gode operastemmer som fyller en sal med klang og overtoner. På en tilrettelagt, innendørs scene i en relativt liten sal kan jeg ikke se at problemene man eventuelt løser ved mikrofonbruk veier opp for det som går tapt.

Hilde Halvorsrød har fått reisestøtte fra Fritt Ord til å skrive kritikk av distrikts- og regionopera i Norge. Se tidligere kritikker, kommentar og debatt i relaterte artikler.