Friheten i periferien

Etter en rekke mer eller mindre glamorøse, mystiske, kontroversielle og ikke minst individuelle prisutdelinger, går årets internasjonale Ibsenpris for første gang til et kollektiv av scenekunstnere. Kompaniet Forced Entertainment har holdt det gående på siden av det engelske og internasjonale teateretablissementet helt siden 1984. I Norge har det først og fremst vært å se på arenaene for det frie feltet; Black Box Teater i Oslo, BIT Teatergarasjen i Bergen og Avant Garden i Trondheim.

Oversette steder Prisen skal deles ut under høstens Ibsenfestival på Nationaltheatret, hvor flere av kompaniets forestillinger skal vises. I mellomtiden er kunstnerisk leder Tim Etchell og administrativ leder Eileen Evans tilstede for å fronte kompaniet under offentliggjøringen for en presse som i antall og interesse ikke er i nærheten av å matche oppstyret rundt forrige prisvinner, Peter Handke.

For Forced Entertainment er det et poeng å ikke holde til i selve maktens og finansenes sentrum, London. Medlemmene traff hverandre under studietiden i badebyen Exeter sør i England og bestemte seg i 1984 for å sammen flytte til den gamle industribyen Sheffield i nord.

– Det handler om den friheten du får ved å holde til på et oversett og forsømt sted i periferien. Vi flyttet dit midt under Thatcher-æraen. Den gamle stålbyen Sheffield hadde da rykte på seg for å være en rød øy i et stort blått hav og gikk under tilnavnet ”Peoples republic of South Yorkshire”, sier Tim Etchell.

Avtroppende sjef for Black Box Teater Jon Refsdal Moe var tilstede på Nationaltheatret da prisutdelingen ble offentliggjort. Han mener tildelingen av den internasjonale Ibsenprisen til Forced Entertainment kan vise seg å bli viktig for oppmerksomheten og diskursen om det frie feltet i Norge. Midt i gleden over prisen klarer han likevel ikke å skjule en irritasjon over at det tok så lang tid. – De har vært et av de viktigste kompaniene for oss på Black Box Teater og var mer eller mindre faste på teatrets program mellom 1997 og 2011. Hvor var pressen og den øvrige teateroffentligheten da? Jo, de ga fullstendig faen. Jeg håper juryen kjenner sin besøkelsestid og kommer og ser forestillingen til Amir Reza Koohestani hos oss i kveld, for han får nemlig prisen om 15 år, sa Moe på Nationaltheatret fredag.

Fruktbar krangling Hvilken kunstnerisk tradisjon vil Forced Entertainment definere seg innenfor, Tim Etchell?

– Tja, for enkelhets skyld kan man si at det vi gjør hører hjemme under en eksperimentell paraply, men det begrepet er det vel ikke så mange som bruker lenger? Vi er mest opptatt av å holde hjulene i gang i vår utforskning av hva teater kan være og henter impulser fra et stort spekter, fra performance til stand up, music hall, vaudeville. Det forhindrer ikke at vi absolutt har sett oss selv innenfor samme sfære som for eksempel Grotowski, Robert Wilson, Peter Brook og så videre. Det viktigste er imidlertid det kollektive elementet; at vi ser oss selv som et team. Vi bidrar alle på mange ulike måter. Selv fungerer jeg i den sammenhengen som et slags filter og en organisator av alt det som kommer fra skuespillerne. Det kommer mange studenter fra rundt omkring i verden for å observere oss mens vi jobber, de tror kanskje de kommer for å bivåne selve den kollektive teatrale utopien og blir nok ofte sjokkert over hvor mye vi krangler.

Kollektiv historiefortelling I ensemblets rikholdige backkatalog finner vi produksjoner som den seks eller 24 timer lange improviserte Quizoola! hvor aktørene stadig må stille og besvare spørsmål, av filosofisk, triviell eller personlig art. Alle svar blir oppfunnet på stedet og stemningen veksler mellom intim samtale, pub quiz og absurd avhør. Publikum kan komme og gå som de vil under hele forestillingen.

Foto: Hugo Glendinning

I And on the Thousandth Night… sitter åtte utøvere kledd som konger og dronninger iført billige røde kapper og pappkroner og forsøker å sammen fortelle en historie. De konkurrerer, avbryter hverandre, overdriver, stjeler hverandres poenger i en kaotisk historie full av digresjoner, men med et allment preg av noe gjenkjennelig.

Foto: Hugo Glendinning

The thrill of it all er en slags vaudeville-forestilling til akkompagnement av japansk lounge-musikk, hvor utøverne danser, fniser og krangler til hele showet går opp i limingen.

Foto: Hugo Glendinning

Det nærmeste vi kommer Forced Entertainment i Norge er kanskje Verk Produksjoner, som dyrker mye av den samme kombinasjonen av en vaudeville og brecht-aktig estetikk innenfor et sjangeroverskridende og dulgt humoristisk og absurd uttrykk.

I sin takketale nevnte Tim Etchell det presset som den polariserte politiske situasjonen med økende forskjeller, nasjonalisme og fremmedfrykt legger på kunsten for at den skal rettferdiggjøre sin eksistens. Men han vil ikke være med på at Forced Entertainment er et politisk kompani. – Vi har aldri vært verken ”politiske” eller ”aktuelle” i en direkte forstand. Og likevel: Vi lever og arbeider her og nå og den politiske og sosiale situasjonen kommer selvfølgelig til syne i vårt arbeid i en annen form. Som for eksempel i Tomorrow’s Parties, hvor vi spiller ut ulike versjoner og fantasier om framtiden, sier Tim Etchell, som er overveldet over Ibsenprisens anerkjennelse av den ”uroens estetikk” som kompaniet står for og de ”rike, men ikke lette erfaringene” som de byr publikum.

PS: Noe som så ut som en samlet Ibsenpris-jury troppet for øvrig opp på Black Box Teater på kvelden etter offentliggjøringen for å få med seg Oslo Internasjonale Teaterfestivals avslutningsforestilling Hearing av den iranske dramatikeren og regissøren Amir Reza Koohestani.