Fri. Hvis vi vil.

Jens Bjørneboe var til stede, men ikke som en hvilken som helst aktuell forfatter eller kjendis eller landsfader man må forholde seg til enten man vil eller ikke. Sommeren 1972 på Kalvøyafestivalen, den norske etterkommeren til Woodstock og forgjengeren til Øya, satt jeg tett inntil da han steg opp på scenen og hveste ut sitt rasende dikt Om ungdommens råskap, for 10-15.000 jublende ungdommer: «Stjele, myrde, brenne, hore, voldta, plundre og bedra! Kan du fatte og begripe hvor de har sin råskap fra». Når skjedde det sist i Norge at en poet blir booket til å lese høyt live uten et massivt komp, for tusenvis av mennesker?

Høsten to år seinere jobbet jeg i Gundersen bokhandel ved Majorstua da den siste romanen hans Haiene kom ut. Jobben min gikk for det meste ut på å skrive prisen på bøkene med blyant på bakerste innside i hvert eneste eksemplar: kr 59,50. Når jeg en sjelden gang fikk lov å ekspedere, da bokhøsten var på sitt mest intense, var det stort sett den jeg solgte.

Om man befant seg på Club 7, eller på fest i indre by, eller på Majorstuas brune pub, Valka, kunne han plutselig stige ut av skyggene, og fra da var det han det dreide seg om.

Den venstreliberale eliten Han var på ungdommens, opprørernes, anarkistenes, outsidernes side. Jeg kan ikke forestille meg at han ville gått i samme fella som store deler av den venstreliberale eliten og kommentariatet nå gjør: Å falle rasende minoritetsungdom i ryggen når de uttrykker fysisk motstand mot SIANs, i ytringsfrihetens navn, legitimerte hatpropaganda. Jeg tror heller ikke han ville kommet med autoritære irettesettelser av KHiO-studentene når de etterlyser perspektiver fra andre deler av verden enn den hvite, vestlige.

Sånn sett ville jeg kanskje, i aktualitetens navn, pekt på en annen del av Bjørneboes erklærte hovedverk, trilogien Bestialitetens historie, enn Kruttårnet når det først skulle lages teater av den. Regissør Ivica Buljan har jo understreket nettopp Bjørneboes relevans og at «hans tid vil komme». Del tre av trilogien, Stillheten, omhandler kolonialismen. Hovedpersonen, rettstjeneren, oppholder seg her i Vest-Afrika hvor han av sin venn Ali får innsikt i koloniherrenes metoder for tortur og henrettelser. Ali forstår ikke hvorfor man i vesten er så opptatt av Hitler. Han forsøkte jo bare «å gjøre det samme innenfor Europa som de hvite inntil i dag gjør utenfor Europa». Bokas konklusjon er at verdens koloniserte områder vil ta en fryktelig hevn. Det er jo litt der vi er nå, eller hva? At nettopp Kruttårnet ble valgt er likevel forståelig ut fra et teatralt ståsted. Der er åstedet klart avgrenset og derfor mye lettere å sette i scene: et galehus for de mektige og rike, La Poudrière, på den franske landsbygda, hvor rettstjeneren er tildelt en rolle som kombinert vaktmester, sjelesørger og terapeut.

Nymfoman leninist-fascist Han lever godt, spiser god mat, drikker god vin og cognac, har en vakker elskerinne i den lokale sjukepleiersken, er på god fot med stedets overlege, Lefèvre, og er en god samtalepartner for klienter som forteller om all jævelskapen de har stelt i stand. Dette beskrives med et medrivende språklig trykk og et humoristisk, kynisk raseri. «Blodbadene finner sted midt i et med matematisk pedanteri ordnet kosmos», sier Lefèvre. Her er en nymfoman leninist-fascist av en ambassadrise, en ulvejomfru fra Kreml, en «negerslakter» fra Pentagon som i sin kones fravær voldtok og parterte sin tjenerinne, noe han gråtende innrømmet overfor rettstjeneren. Men det viste seg at det han gråt over ikke var de grusomme handlingene han hadde begått, men utsiktene til at det skulle komme fram at han i sin «stilling innen flyvåpenet har hatt intimt samvær med en negresse!». Det tok Bjørneboe 25 år å fullføre denne utforskningen av det ondes problem, noe som nesten tok knekken på ham. Han veksler elegant og respektløst mellom fiksjon og fakta, mellom skjønnlitteratur og essayistikk. Og nøyer seg altså ikke med based on a true story, men smører den redselsfulle sannheten detaljert utover sidene.

Hos meg, som falt i gryta som ung, kan lite trigge hele apparatet av fordommer mer enn begrepet «punkrock-teater», som Det Norske Teatret markedsfører Bestialitetens historie som. Heldigvis gjorde skuespillerbandet Waffel SS seg ferdig med «punken» i en rent musikalsk forstand i løpet av de første 5–10 minuttene, før de bega seg inn i et riktignok trashy men roligere, mer Velvet Underground-aktig, farvann. Bortsett fra det forstår jeg jo hva som menes: Erik Ulfsby har tidligere omtalt Ivica Buljans «kroatiske ekspressive briller som ikke har noe med vår teatervirkelighet å gjøre i det hele tatt, som kaster om på alt». Noe punken jo for så vidt også gjorde. Men klarer Buljan og ensemblet å gestalte dette vanvittige universet med en kraft som matcher originalen?

Karakterene boltrer seg i et sceneri som sirkler rundt en giljotin, en galge og en elektrisk stol. På høyre side står en colaautomat og i hjørnet en svær arketypisk stalinistisk statue av en robotnik, Bjørneboe var jo like mye antikommunist som han var antikapitalist.

Komplett kaos Mer enn en historie er det en tilstand, eller et vell av tilstander, som spilles ut, litt som i Ken Keseys legendariske roman Gjøkeredet. I første akt er kaoset komplett, som om alt og alle kastes inn på scenen etter innfallsmetoden. Regissøren har utfordret skuespillerne til å teste ut sine egne grenser, men jeg sitter med en følelse av at de ikke helt klarer å internalisere kaoset. Som om de dras mellom sin vante orden og den absurde, brutale, karnevaleske verden som omgir dem. Og kanskje har det en sammenheng med den eksepsjonelle tida vi alle sammen har befunnet oss i en stund. Premieren skulle ha funnet sted i slutten av mars. Prøvene må dermed ha kommet til et avgjørende punkt da det hele måtte settes på vent. Men på et tidspunkt stormer Kyrre Hellum inn på scenen med stor autoritet og liksom slår en kile inn i forvirringen. Han kler av seg og framfører et komisk og vakkert forsøk på ballett og i en stakket stund blir det enklere å være publikum.

Det hele daler mer på plass i annen akt hvor de enkelte karakterene får mer rom til å utfolde seg i og blir tydeligere, selv om det på ingen måte slippes opp på groteskeriene og vanviddet. De sklir rundt i høyet, slåss og drikker kopiøst men de enkelte scenene og relasjonene får spille seg lengre ut og ta mer plass.

Gi slipp, åpn opp At jeg, på grunn av en gammel yrkesskade, sliter med hørselen har de som følger med på det jeg skriver fått med seg. For sikkerhets skyld hadde jeg følge av en 87-åring som heller ikke hører så godt. Derfor var lettelsen stor da NRKs Karen Frøsland Nystøyl, som jeg er sikker på hører helt fint, i sin anmeldelse avslørte at heller ikke hun fikk med seg store deler av det som ble sagt på Scene 2 den kvelden. Jeg har gjennom åra ofte fått klager, ikke minst fra 87-åringen, på at hun ikke hører teksten når vi som står på scenen spiller så høyt. Svaret mitt har da som regel vært at det ikke er så farlig, at hun må frigjøre seg fra teksttvangen og ta innover seg energien og helheten. At det er nok å oppfatte fragmenter av teksten som hun så kan assosiere videre fra. Et liknende argument kan kanskje framføres i denne sammenhengen. Vi vet jo hva dette dreier seg om. Vi trenger ikke få alle detaljene smurt utover med bred pensel. Gi slipp, åpn opp. Ta innover deg det universet som spiller seg ut på scenen. Det preges av en genuin generøsitet og setter oss som publikummere fri. Hvis vi vil.