Fra dystopi til sirkus

Med dobbeltforestillingen Mellomland, som hadde premiere under årets Festspill i Bergen, tar teatersjefen for Carte Blanche, Annabelle Bonnéry, på mange måter opp tråden fra sin første programmering for det nasjonale kompaniet for samtidsdans i 2019. I likhet med Echo Flux som ble spilt den gang, er konseptet for Mellomland at publikum i en forestilling får møte to forskjellige deler laget av to ulike koreografer. Koreograf Roza Moshtaghis BUD og Lander Patricks Sovaco de Cobra beveger seg i diametralt motsatte retninger, og resultatet etter kvelden i Studio Bergen er at programmeringen fremstår ambisiøs og overskuddspreget.

Langsom dystopi Som i sin forrige forestilling LIMBO har Moshtaghi med BUD laget en koreografi der utøverne gjør mange synkrone bevegelser som repeteres og varieres på intrikate måter. Det begynner med et langsomt tablå med fem utøvere som sitter og ligger nærmest urørlig til høyre på scenen. Først er det nesten helt mørkt, og en fjernstyrt miniatyrbil med grønt lys kjører rundt dem i mørket slik at det oppstår effektfulle lys- og skyggevirkninger i scenerommet. Når lyset langsomt går på, kommer teksturene i kostymene til syne. Utøverne er kledd i kamuflerende, gråbrune, bandasjeliknende, tykke stoffer med glidelåser på. Én holder rundt en hundefigur som er pakket inn i de samme tekstilene, mens en annen stryker hånden rundt en messingfarget skål. Hele tablået gir assosiasjoner til et dystopisk, nomadisk landskap der karakterene på scenen er i en apatisk ventetilstand uten noen begynnelse eller slutt.

Det som i det store og det hele gjør BUD til en suggererende opplevelse er det nære samspillet mellom komponist Lykorgous Porfyris’ musikk og koreografien. Musikken er industriell og monumental og starter gjerne med en enkel melodilinje som repeteres igjen og igjen mens det gradvis legger seg flere lag av vokal, perkusjon og instrumenter over. Slik sett er den strukturert på en måte som har mye til felles med ensemblets repetitive bevegelsesspråk. Når utøverne med ett pakker seg ut av stoffene og sprer seg ut over scenegulvet iført avslappet streetwear mens de legger seg på ryggen og vugger synkront i samme tempo med håndflatene i gulvet, gir musikken dessuten et ekstra lag med dramatikk og energi som står i skarp kontrast til de likegyldige ansiktene.

Den mekaniske vuggingen fram og tilbake der kroppene liksom bruker masse krefter uten å klare å rikke seg av flekken i kombinasjon med de tomme og uttrykksløse ansiktene, skaper et monotont og snikende ubehag i meg. Bevegelsene bare fortsetter. Når små, individuelle variasjoner springer ut av denne grunnbevegelsen, blir jeg sittende å studere dem: En arm peker rett opp, flere bein løftes og hender legges over et hode. Idet det er i ferd med å bli for statisk, bryter ensemblet ut av det og danser på linje mens de bytter på å huke seg ned og bevege seg framover i et mønster uten at vi noen gang ser ansiktene deres.

Helheten av scenografi, kostymer, bevegelse og musikk i denne forestillingen gjør at det virker som Moshtaghi har ønsket å skape et tidvis likestilt romlig samspill mellom alle elementene. Akkurat her er BUD uforløst og har mye mer å gå på. Underveis får for eksempel utøverne to lyskastere som henger i vaiere fra taket til å svinge fram og tilbake, og det er et fint grep som skaper dynamikk, men som ikke følges opp videre og dermed blir noe tilfeldig. Det ville vært interessant å se hva som hadde skjedd om forestillingen hadde inkludert flere scenografiske elementer. Likevel er det et kvernende, insisterende scenisk landskap som jeg får lyst til å bli værende i og som med sin dystopiske atmosfære har mange berøringspunkter både med Mia Habibs How to die – Inopiné og Ingri Fiksdals arbeider.

Ellevill verden Den brasiliansk-portugisiske koreografen Lander Patricks forestilling Sovaco de Cobra inviterte publikum inn i noe helt annet: Scenegulvet er fullt av sjakkruter med to fordypninger på hver side, og fra taket henger en lysekrone. Foran på scenegulvet står en sokkel med en hvit statue av et hode, og på bakveggen står en stor sebra og en løve i svart og hvit papp. Patrick er en maksimalist som hemningsløst blander referanser fra et bredt spekter av populærkultur og kunsthistorie i en underholdende og tøysete miks.

De ni utøverne er kledd i svarte og hvite tettsittende trikoter med perler, frynser og lenker, og de er sminket som om de er hentet ut fra et sirkus. I noen sekvenser både synger og snakker de. De beveger seg med et overdrevet bevegelsesspråk i grupper på to og to med teatrale og store ansiktsuttrykk, og det gir assosiasjoner både til pantomime, slapstick og tegnefilmer. Det oppstår intriger mellom dem når de sprayer hverandre med sprayflasker og slåss stilisert med karatespråk som om de skulle vært med i et japansk gameshow. I det hele tatt er det en fysisk krevende koreografi som kombinerer elementer på en morsom og absurd måte man sent glemmer – det er en egen original twist ved selve signaturen i bevegelsene.

Innfallsbasert dramaturgi I Sovaco de Cobra er det så mye som skjer på én gang på scenen at det er vanskelig å få med seg alt i den visuelle overfloden. Det jeg liker best er den innfallsbaserte dramaturgien som gjør det komplett umulig å forutse hva som skal skje neste minutt. I denne verdenen er det like naturlig at alt starter med en raplåt der en av utøverne selv rapper mens alle svarer i et talekor og at en stor pingvinfigur plutselig kommer inn på scenen og lager uforståelige lyder, som at hodet på sokkelen begynner å snurre rundt i forrykende fart og taler til forsamlingen som underkaster seg ham som en læremester, far og gudsfigur. Det er hele tiden noe operatisk ved opptrinnene og vendingene, og dette understrekes av musikkbruken med flere snutter av musikk av den sovjetiske komponisten Aram Khatsjaturjan som lader scenene med spenning og teatralitet.

Like forrykende som alt startet, slutter forestillingen med en felles sekvens der det danses og synges til låten «Big Fish» av artisten Trinidad Ghost. Mens noen av utøverne beveger seg frem som på en catwalk mens de synger med på refrenget som lyder «Tonight I’m gonna catch a big fish, a big fish», holder de opp ulik pappfisker side om side med papphoder av Trump og Putin. Både med denne sekvensen og i helheten virker det som Patrick ønsker å kritisere verdenspolitikk, verdihierarkiene i kunsten og den vestlige verdens rikdom og makt, uten at jeg klarer å plukke opp alle referansene. Disse tematiske trådene sparker i mange retninger uten å utforskes i dybden og blir liggende litt utenpå forestillingen, og spesielt forsøket på å tematisere verdispørsmål i kunsten kjennes oppbrukt og resirkulert. Sovaco de Cobra er først og fremst en underholdende opplevelse som virkelig illustrerer spennvidden i Carte Blanche sitt repertoar.

Til tross for det store overskuddet i Mellomland, er jeg punktert av inntrykksmangfoldet når jeg forlater Studio Bergen nesten tre timer etter at jeg ankom. I programteksten står det at de to forestillingene har blitt laget samtidig i kompaniets lokaler i Bergen med muligheter for deling av praksis og tankearbeid mellom de kunstneriske teamene. Likevel opplever jeg ikke at de to koreografiene snakker så mye sammen verken i estetikk eller uttrykksform, og jeg er usikker på hvor kunstnerisk produktivt det er å presentere dem i en dobbeltforestilling. Trolig hadde de fortjent å få skinne hver for seg.