Fortellerteater i sin reneste, mest autentiske form

Når jeg føler meg riktig ensom går jeg til byen og lar min skygge smelte sammen med andre ensomme skygger.

(fra Fredrik Fasting Torgersen: Hvis himmelen. Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet. SpreDet forlag 2013)

Rett som det er ser jeg Fredrik Fasting Torgersen lufte bikkja i nabolaget der jeg bor. Av og til ser jeg han sitte ved et vindusbord inne på hjørnepuben på Galgeberg over en halvvliter når jeg passerer forbi. Hver gang er det noe inni meg som stopper opp et lite øyeblikk. Jeg er vokst opp med den mannen. Han har vært med og definere min grunnholdning og mitt syn på det norske samfunnet.

Bokseren og poeten Torgersen fra Lille Tøyen på Oslos østkant ble i 1958 dømt til livstid for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen – men har alltid hevdet sin uskyld. I allianse med bl.a. Jens Bjørneboe sto han på 70-tallet opp mot en ugjennomtrengelig overmakt, representert av blant andre den sinte hauken i norsk krimjournalistikk, VGs Michael Grundt Spang, og ikke minst skrekkøglen personlig: Riksadvokat Lauritz Jensen Dorenfeldt, han som avsluttet rettssaken mot Torgersen med de berømte ordene: «Denne mannen må aldri mer slippes løs på samfunnet!». Menn som Dorenfeldt hadde ikke bare makt til å avgjøre hva som var sant eller ikke. De oppførte seg også som om de hadde det.

Kollektiv nevrose Etter hvert har Torgersen-saken antatt karakter av en kollektiv nevrose. Mannen, som i år fyller 80, gir seg aldri, og det gjør heller ikke hans støttespillere, men heller ikke det juridiske maktapparatet. Han har støtte fra et stadig voksende miljø av tunge jurister. Igjen og igjen er begjæringer om gjenopptakelse blitt avvist, til tross for en overveldende mengde bevis som støtter saken hans. Men systemet er urokkelig og pottetett, det synes å ha alt å tape på å åpne saken på nytt. Mannen er skyldig fordi han er skyldig. Ja, til og med poesiens hans er skyldig: I retten ble det brukt mot ham at diktene hans var "uten rim og rytme".

Torgersen-saken er dessverre ikke unik. Den føyer seg til lista over en rekke grove eksempler på statsautoriserte overgrep, som også blant annet inkluderer Liland-saken fra Fredrikstad – øksemordene i Lille Helvete – og saken mot Fritz Moen i Trondheim, som bl.a. ble dokumentert i teaterstykket Jeg var Fritz Moen.

Thomas Bye ”Hei! Jeg heter Thomas Bye, og jobber til daglig som skuespiller ved Det Norske Teatret. De siste åtte årene har jeg interessert meg kraftig for rettssikkerhetsspørsmål, og norske justismord.”

Slik begynner en epost som scenekunst-redaktøren videresendte til meg, med en beskjeden oppfordring om å anmelde forestillingen hans 0+0=4, hvor Bye stiller det grunnleggende spørsmålet: Er det slik at alle kan bli dømt for mord i Norge, bare vi er på feil sted til feil tid?

Med dette som utgangspunkt går Bye grundig og lidenskapelig til verks. Som 24-årig nyutdannet skuespiller ved Teater Ibsen i Skien fikk han tilbud om å spille Hamlet, en av de gjeveste rollene man kan få. Men en idé satte seg fast i hodet hans: Det må da finnes teater som har mer å si oss i Norge i dag enn Hamlet? Så fast satte tanken seg at teatersjefen, for å slippe maset, ga ham fullmakt til å finne noe bedre. Slik fant han etter hvert Bjørneboe-stykket Tilfellet Torgersen, som teatret satte opp i 2007. Men Bye var ikke fornøyd med det. Frøet var sådd. Torgersen-saken slapp ikke taket, han måtte finne ut mer.

Helt aleine Bye står på scenen helt aleine og forteller denne historien. Han konstaterer, dypt sjokkert over seg selv, at han helt til 24 års-alderen hadde levd i lykkelig uvitenhet om at noe sånt hadde skjedd i den idyllen hvor han hadde vokst opp.

Tekstgrunnlaget, som han improviserer over, har han skrevet sammen med regissør Aslak Moe. Forestillingen har han bygd opp stein på stein, med en tålmodighet, inderlighet og stahet, som likner Torgersens egen. Han har spilt den i rettssaler, advokatkontorer, hjemme hos folk og på turné med Sogn og Fjordane Teater. Ja, han har til og med fått lov å framføre den på Det Norske Teatret, på bokmål!

I halvannen time gjennomgår han de tre justismord-sakene, med sin egen personlige prosess som omdreiningspunkt. Engasjementet hans er overbevisende. Ikke et øyeblikk gjør han forsøk på å spille noe annet enn seg selv, nennsomt utfylt av noen få dokumentariske elementer, bilder fra åsted og rettssaler og noen takter av samtidig popmusikk. Jo lengre han kommer inn i sakene jo mer fortvila blir han. Kan det virkelig være sant at uskyldige mennesker har vært utsatt for en sånn behandling, i verdens beste rettssystem? Med hudløs ærlighet eksponerer Thomas Bye sin egen naivitet og mangel på historisk basiskunnskap om det landet han er vokst opp i. Det er fortellerteater i sin reneste, mest autentiske form, gjort av en skuespiller som vil noe annet og mer enn å gjøre bare det som forventes av ham.

Respekt!

Det klassemessige Ett av Byes viktige poenger er som nevnt at felles for disse sakene var at de dømte var på feil sted til feil tid. Men i det medrivende engasjementet som gjennomsyrer framføringa hans fra begynnelse til slutt, kjennes det som ett viktig perspektiv går tapt: Det sosiale. Det klassemessige. Felles for alle disse sakene er jo også at de dømte kommer fra miljøer som befant seg på bunnen av hierarkiet. Hva forteller dette om klassesamfunnet Norge? Dette sier Bye ingenting om.

Men kanskje det er sånn det skal være? Han kan jo ikke late som om han er kommet lengre enn han er i sin personlige bevisstgjøringsprosess. For det er han selv dette dreier seg om. En 32 år gammel hvit norsk mann som jeg antar at det meste har lykkes for. Som får tårer i øynene ved tanke på den uretten som er blitt begått. Hans personlige innfallsvinkel er jo det som gjør at fortellingen kommer oss så nært innpå livet.

Politisk verdi Men det slår det meg at det er noe grunnleggende apolitisk ved hans måte å nærme seg dette på, noe som kanskje hefter ved store deler av den generasjonen han tilhører? Likevel: En teaterforestillings politiske verdi skal ikke bare måles i forhold til det rent innholdsmessige. At han har oppsøkt en rekke ikke-teatrale arenaer er i seg selv en politisk handling med potensial til å mangedoble forestillingens effekt.

0+0=4 spilles i første omgang kun to ganger på Det Norske Teatret, i begynnelsen og slutten av april. Men følg med, kanskje den dukker opp på en arena som befinner seg enda nærmere. Skuespilleren er åpen for oppdrag, har han sagt.

I mellomtiden får vi trøste oss på fattigslig vis med at Dorenfeldt er borte for lenge siden, mens Fredrik Fasting Torgersen fortsatt går lys levende omkring.