Før tråden ryker

Forfatteren Nini Roll Anker er en av de sjeldnere hybridene i norsk historie. Født inn i embetsstanden i Molde, giftet hun seg først med én Anker, og så med hans fetter. Solid etablert i overklassen var hun en nær venn av kongefamilien og samtidig feminist, pasifist og sosialist. I programartikkelen til oppsetningen minner Tore Rem oss på at hun ble kalt vår «kongelige norske hoffkommunist».

Rop fra slottsbalkongen Det er en sjelden posisjon, og samtidig ligner den ikke så lite på vår, hver gang vi som gode, rike nordmenn vil si noe om utnyttelsen av arbeidskraft og miljø i den tredje verden: Vi roper vår indignasjon fra slottsbalkongen vi også.

På Teatret Vårt i Molde blir vi møtt av en overdådig scenografi av Marcus Olson: Her er det klesberg høye nok til å lage rasfare og lokal økologisk katastrofe. Det er ikke bare skuespillerne som har fått kostymer, det er selve scenen. Den er i flere høyder dekket av de klærne vi ikke kan få kjøpt nok av, i et land der shopping er en favoritthobby og shipping en nødvendighet: Klær seiler fra klesfabrikkene i Asia, gjester så kort våre klesskap, før de sendes til den evige ørkenlagring i Syd-Amerika.

Alle jordens Karnaer Skjult under dyngene med fargerikt tøy begynner noe å bevege seg: Det er Karna, tekstilarbeidersken. Karna jobbet i Molde i 1935, da Nini Roll Anker skrev boka skuespillet er bygget på. Nå jobber hun i usikrede fabrikker i Bangla Desh, India eller Indonesia, når hun ikke tjener pengene sine rundt de kasserte klesbergene i ørkenen i Syd-Amerika. Hun er for ung, hun jobber for lenge, hun tjener for dårlig. Akkurat slik norske Karna gjorde før krigen her til lands.

Toril Solvang, som både har skrevet dramaet inspirert av Nini Roll Ankers bok og satt det i scene, gir oss hele tre Karna-skikkelser. Skuespillerne Johanna Mørck, Ingrid Myhre Løvik og Kjersti Botn Sanda spiller henne, og så også de andre rollene i dramaet: kristne mødre, jenta som har kommet ut i ulykke, legen som ikke kan hjelpe, agitatoren. Det fungerer imponerende godt, sammen når de en kollektiv oppriktighet i uttrykket som tjener temaet

Det vi ikke vil se Roll Ankers grunnfortelling er samholdet og fattigdommen blant jentene på fabrikken. De jobber på akkord og når som helst kan de stenges ute for å ta «ferie» når innsatsen ikke trenges. Her veksler det mellom saklig korrekte redegjørelser om arbeidsforhold og arbeidsulykker blant vår tids Karnaer i de landene vi vet om, men ikke ser. Én klemmes i stykker i bygningen som kollapset, én knuser ved et uhell sitt barns hode med en klesbylt. Vi vet det, vi liker det ikke, og vi har godt av å se det.

I Norge tenker vi jo så mye på dem at vi av og til nesten er lammet mellom stativene på Hennes og Mauritz eller Zara og simpelthen må ta en liten pause i shoppingen. Gjennom å forankre den historien i Roll Ankers urtekst, lykkes Toril Solvang å bringe fortellingene nær oss. Gjennom å vise fram de dekadente haugene med klær som skapes, de som samtidig er overflod og søppel i vårt hurtigforbruks-samfunn kommer situasjonen like nær oss som den må ha vært Nini Roll Anker da hun stod foran sitt sikkert rikholdige klesskap. Posisjonen er den samme, men hun skrev i hvert fall en bok.

Musikken av Sandra Kolstad både løfter følelsene og gir oppsetningen en slags monumentalitet, mens Jonas P. A. Fugleseth fint utnytter mulighetene i stoffkvalitetene i sin lysdesign.

Hjelpeløs god vilje Det ender ikke godt: De kvinnelige arbeiderne er svakere enn fabrikkeierne, da som nå. Og løsningene er aldri enkle: Selv om det ikke er bra at det produseres altfor mange klær i verden, blir forholdene for jentene i sy-fabrikkene knapt bedre av å få færre sy-oppdrag. Og hvordan arbeiderne skal få mer og klesgigantene mindre er et problem det virker som vi står fjerne fra å løse i dag enn i 1935. Globalisering fritar oss fra ansvar, våre generøse pengeinnsamlinger er jo som fruen fra fattigkassen som ville gi 20 kroner til Karna til jul i 1935 – ikke engang et plaster, men en provokasjon.

Men i dette lykkes oppsetningen med å synliggjøre menneskene dette dreier seg om. De som lever sine liv, har sine drømmer og søker sin lykke under forhold ingen ville valgt om de kunne. De som henger i en tråd.