For lite av det gode

Denne utgaven av Barberen i Sevilla hadde egentlig premiere i 2020, men på grunn pandemirestriksjonene ble den bare vist digitalt. Nå er den satt opp på nytt, med publikum i salen.

Giacomo Rossinis storslager fra 1816 er blant verdens mest spilte operaer. Handlingen er basert på det første av tre skuespill om de samme karakterene av franskmannen Pierre-Augustin Beaumarchais. Mozarts om mulig enda mer kjente opera Figaros bryllup (1786) er basert på det andre skuespillet i rekken, og er derfor som en «oppfølger» å regne, selv om den er skrevet 30 år før.

Som buffa-sjangeren krever, er plottet fullt av amorøse forviklinger. Det hele foregår i huset til gamle doktor Bartolo, formynder for den unge Rosina. Han er ikke akkurat noen trygg og trivelig farsfigur, der han går og venter på at hun skal bli gammel nok til at han kan gifte seg med henne. Den mer aldersadekvate grev Almaviva har også lagt sin elsk på Rosina. Der er interessen til og med gjensidig, bortsett fra at hun tror han er en fattig student ved navn Lindoro; Greven vil nemlig forsikre seg om at hun ikke bare er opptatt av pengene hans. Ved hjelp av sin tidligere tjener Figaro, som nå er Bartolos barberer, forsøker Almaviva å komme seg inn i Bartolos hus. Det er hans eneste mulighet til å komme i kontakt med Rosina, ettersom Bartolo knapt slipper henne utenfor døren.

Inn i skapet Herbert Murauers scenografi ligner et stort garderobeskap i mørkebrunt tre uten knotter eller håndtak. Skuffer og skap i ulike størrelser fungerer som de forskjellige rommene i Bartolos hus. Scenegulvet foran «huset» er tidvis spartansk møblert med sofa, bord og stoler ettersom det passer til handlingen. Både de mørke fargene og skapet som symbol på det innestengte setter den rette klaustrofobiske stemningen for avsondret overklasseliv og Rosinas ufrihet. Det absurde ved det gigantiske «klesskapshuset» passer også godt til Rossinis høyspente musikk og plotets utbroderte sprøhet.

Handlingen er visuelt sett satt til en slags nåtid, men tidsaspektet fremstår irrelevant, ettersom det er det absurde og stiliserte som vektlegges. Stadig skjer små tildragelser parallelt med handlingen, som en krig med brødsmuler, mosing av bananer, kasting av sko utover hele scenen, eller mer generelt, at koreograferte bevegelsesmønstre stadig sår tvil om hvem det er som egentlig snakker sammen. Jeg tror dette grepet kunne ha fungert i seg selv, men det er likevel noe som gjør at jeg aldri kommer ordentlig inn i verken handlingen eller musikken. Jeg tror det dels handler om at jeg ikke får ordentlig tak på karakterene. Det er som om de betrakter seg selv på avstand, gjennom tykke lag ironi og selviscenesettelse. De virker likegyldige til hverandre, og det er som om ingenting står på spill mellom dem.

Jeg ble spesielt overrasket over dette ettersom jeg festet meg ved regissør Jetske Mijnssens ambisjon om det motsatte i et intervju på Operaens nettsider: «Skal du gjøre komedie riktig, må du ta den på ramme alvor. Jo mer alvorlig sangerne tar det, jo morsommere blir det». Og så er det nettopp denne dedikasjonen jeg synes mangler. Det er som om karakterene bare viser frem sin rarhet, de er ikke rare av tvingende, indre nødvendighet.

Komplekse karikaturer? Det har kanskje med en annen av Mijnssens idéer å gjøre, som for så vidt virker som den strider mot den forrige: Hun sier at hun ikke er opptatt av å få oss til å like karakterene. Hun mener de er ufordragelige og selvopptatte alle sammen, og at den lykkelige slutten, der de tre ungdommene lykkes ved å ta den gamle mannen ved nesen og forhindre giftemålet hans ved å vie det greven og Rosina isteden, ikke står til troende. Hun mener også at grev Almaviva som en tilsynelatende oppriktig førsteelsker ikke passer med den kyniske skjørtejegeren fra oppfølgeren Figaros bryllup.

Det er ikke lett å henge med på denne logikken. To mennesker vil ha hverandre, de får hverandre. Den ene reddes med dette også fra å bli tvangsgiftet med en gammel gris som har sperret henne inne i lang tid og misbruker sitt formynderskap. Uansett om karakterene er ufordragelige eller ikke, er det ikke vanskelig å tro på at de ønsker seg en slik slutt. Og er det noe som er troverdig, både i operaens verden og utenfor, er det vel at en livstrøtt og bortskjemt fyr er overstrømmende forelsket før ekteskapet, men blir rastløs og lei før blekket på ekteskapskontrakten er tørt. Det er jo også en enorm og velprøvd klisjé.

Det er også akkurat der Rossinis karakterer har sitt komiske og satiriske potensial: I overdrivelsen, i at de er pompøse og hysteriske og tar seg selv altfor høytidelig. De er nettopp ikke komplekse, som Mijnssen hevder, men karikaturer, og derfor er de morsomme – men bare hvis de tror urokkelig på sine egne agendaer.

For å få terrenget til å passe bedre til kartet, har Mijnssen tatt med grevens lange sluttarie, som ofte kuttes, der han priser Rosina og kjærligheten, mens hun lar karakterene spille mot teksten: Greven flørter med stuepikene, Rosina blir knust og rasende, og det blir ingen forsoning mellom dem før teppet går ned. I denne scenen skjer det etter min mening også en forvandling – plutselig er spillet til greven og Rosina ektefølt. Den distanserte og uhåndgripelige stilen er borte. Men da er det også for sent – i nesten tre timer har regien insistert på at jeg ikke skal bry meg om dem, så det føles ikke som deres plutselige smerte angår meg.

Avmålt musikk Den musikalske tolkningen er en annen grunn til at det er vanskelig å la seg rive med. Orkesteret, under ledelse av Ottavio Dantone, later til å gjøre sitt for å underbygge det distanserte og stiliserte uttrykket på scenen. Det er en stram og tilbakeholdt Rossini vi hører, det lidenskapelige, boblende, ville og overlessede er tonet ned og holdt i sjakk. Men selv om orkestermusikken kanskje overlever at det strømlinjeformede ved den dyrkes frem, kan ariene, med sine halsbrekkende koloraturer, vanskelig få blitt annet en overlessede uansett hvordan man vrir og vender på det. Og det svulstige og storslagne er nå engang Rossinis varemerke, og deri ligger også sjarmen. Jeg synes ikke musikken kommer til sin fulle rett i denne knappe formen.

Sangerne er åpenbart veldig gode, men jeg forblir litt ambivalent. Trekløveret Edward Nelson (Figaro), Lilly Jørstad (Rosina) og grev Alasdair Kent (Almaviva) har det til felles at de synger helt upåklagelig og behersker stilen til fingerspissene. Det må også nevens at Alasdair Kent tok på seg oppgaven kun fem dager før på grunn av sykdom, og det er uansett litt av en bragd. Det er likevel noe som mangler. Operaen har selv gjort meg bortskjemt med noen helt spektakulære fortolkere av bel canto- repertoaret de siste årene, blant annet i Bellinis Norma og Rossinis La Cenerentola. Jeg synes sangerne mangler den aller blankeste briljansen i toppen, men også tilstedeværelse og innlevelse. Unntaket er Marco Filippo Romano som Bartolo – stemmen hans er full av overskudd og spillet helt genuint. Han er den eneste av karakterene som ikke ser ut til å betrakte seg selv utenfra og er derfor også den mest troverdige.

Det er selvsagt nødvendig å filleriste gamle operaers arkaiske problemstillinger i moderne oppsetninger. Vitser på grever, tjenere, barberere og formynderes bekostning er gjerne ikke særlig relevante i vår tid. Jeg tror det er mye å hente i å dyrke det absurde, slik det er gjort her. Men jeg synes det virker som regissøren har lett i materialet etter en dybde som egentlig ikke finnes, fremfor å øse av det overskuddet av ektefølt galskap som faktisk ligger der.