Finstemt maskineri

Når svakt lys fra lyskasterne sakte begynner å bre seg utover scenegulvet på Cornerteateret, kommer to skikkelser til syne: To kropper ligger sammenfiltret i hverandre. Klærne deres glir over i hverandre, og jeg klarer først ikke avgjøre hvor den ene kroppen begynner og den andre slutter. Ansiktene er vendt bort fra oss. I takt med ørsmå skift i lyset beveger kroppene seg så vidt. På en scene som utenom dette opplyste punktet er omgitt av stummende mørke, vikler de seg liksom utover mens de stadig ser ut som en sammenhengende form.

Grensetilstander Teaterkompaniet YMIST. består av skuespiller Morten Espeland og regissør og koreograf Erlend Samnøen. I Morgon med lysande hestar fortsetter de det særegne arbeidet de har gjort hittil i spenningsfeltet mellom samtidsdans og tekstteater siden oppstarten i 2015. I deres forrige forestilling Melancholia II (2020), var det Jon Fosses roman med samme tittel som ble iscenesatt med Morten Espeland alene på scenen i en drømmeaktig atmosfære der bevegelse og tekst fløt over i hverandre. Den første sekvensen i Morgon med lysande hestar gir meg en opplevelse av å betrakte en grensetilstand der utøverne på scenen tilsynelatende befinner seg utenfor tid og rom. På den måten oppstår det også en uforutsigbarhet som får meg til å tenke at hva som helst kan skje.

I Morgon med lysande hestar er tekstbitene hentet fra Tarjei Vesaas’ siste bok Båten om kvelden (1968). Boken består av en rekke korte tekster som beveger seg i et sjangerspenn mellom prosa, lyrikk og novelle, og språket er fortettet og fullt av poetiske bilder der den ytre virkeligheten glir over i jegets indre. Tematisk kretser tekstene rundt kontraster som døden, livet og kjærligheten, mennesket og naturen, og Vesaas gjør store riss i tid og rom. Jeget er ofte på søken etter noe ukjent, og et eksistensielt savn står side om side med en vital og eksplosiv energi. Forestillingens tittel er hentet fra en av tekstene, og forfatter og dramatiker Sara Li Stensrud har laget en komposisjon av bruddstykker fra boken. I programteksten står det om komposisjonen at «det handlar om å bryta gjennom det indre livet og strekka seg mot noko utanfor seg sjølv, anten det er eit menneske, ei myr eller framanda munnar i stein».

Metamorfoser Først og fremst skaper kombinasjonen av lyd, lys, musikk, scenografi, koreografi og tekst en helhet der virkemidlene glir sømløst over i hverandre i ulike tablåer. De to utøverne på scenen, Morten Espeland og Huy Le Vo, er kledd i jordfargede t-skjorter og shorts, og de beveger seg hele tiden sakte på et rektangulært, stort teppe som endrer tekstur og fargenyanser i takt med den skiftende lyssettingen. Nils Jakob Langviks musikk består av lange, utholdte akkorder og klanger som starter og dør ut flere ganger i løpet av forestillingen. Musikken forsterker stemningene i teksten og koreografien og bidrar til opplevelsen av at bevegelsesmaterialet utfordrer tyngdekraften og nærmest får den til å forsvinne.

Allerede i åpningssekvensen, begynner utøverne nesten umerkelig å forflytte seg langsomt bortover scenegulvet som én kropp, helt sammenfiltret i hverandre: Espeland sitter på knærne med ansiktet vendt mot publikum, mens Le Vo holder fast rundt brystkassen hans i en sidelengs stilling. Som i sakte film glir og roterer de bortover gulvet med kroppene viklet inn i hverandre mens de veksler på å uttale tekst. Vi ser bestandig bare ansiktet til den som snakker. Bevegelsesarbeidet er uhyre detaljert og illustrerer at dette er to utøvere som er fullstendig konsentrert om å lytte til hverandre.

Bevegelsesmønsteret, og de små repetisjonene i koreografien i de første sekvensene, skaper dessuten tydelige assosiasjoner til noe ikke-menneskelig og til organismer i naturen. En slik koreografisk tilnærming er som skapt for Vesaas’ tekstlige univers der fortellerinstansen ofte er like opptatt av de ytre landskapene og den store naturen som mennesket selv, som i tekstlinjer som «Ei svart myr/tidleg om våren/tidleg om morgonen/lufta er full av is-smak/ Snøen har nyleg lege her/ kjennes som ein har svart jord og isande snøflekker inni seg sjølv denne morgonen». Når disse tekstlinjene gjentas og bygges ut underveis blir rytmen og klangen i språket minst like fremtredende som de poetiske bildene, og sammen med de repetitive, langsomme bevegelsene gir det meg en følelse av at tiden stopper opp.

Dynamisk mellom tekst og bevegelse Foruten at utøvernes samspill er så organisk at jeg ofte ikke klarer å begripe hvordan de forflytter seg, har koreograf og regissør Erlend Samnøen lyktes med å skape en gjensidig avhengighet mellom tekst og bevegelse i samtlige av forestillingens sekvenser. Tekst og koreografi er så innarbeidet i hverandre at det ene ikke kunne eksistert uten det andre. I begynnelsen bærer det sceniske uttrykket riktignok preg av å være altfor teksttungt på en måte som gjør at virkemidlene slår hverandre i hjel. Her savner jeg mer rom til å ta inn det visuelle. Imidlertid finner materialet etter hvert balansen gjennom en dynamisk og variert virkemiddelbruk, og stillheten mellom ordene får også større plass.

Forestillingen er full av tablåer som fester seg til netthinnen nettopp på grunn av det finstilte samspillet mellom tekst og bevegelse. Gjennom et så enkelt grep som på et tidspunkt å la utøverne ligge helt utstrakt og stille på gulvet uten at vi ser ansiktene deres mens de fremfører dialog, oppstår det et brudd med de tidligere delene som med ett etablerer en gåtefull stemning. I en annen sekvens sitter utøverne på gulvet med avstand mellom seg, og Espeland beveger seg sakte, sittende på knærne mens han forsiktig repeterer de samme armbevegelsene og markerer små punkter på gulvet med hendene. Teksten, som motivisk kretser rundt «eit nakent hjarte som ligg på vegen i mørkret», vokser i styrke og intensitet til en lydlig bakgrunn bestående av en bankende puls og tordenvær. Kontrasten blir stor når utøverne like etterpå vikler seg inn i hverandre og blir én kropp som om de skal fortære hverandre samtidig som bevegelsene er sensuelle. Sammenstillingen av sekvenser åpner et stort tolkningsrom, og pendlingen mellom to kropper som veksler mellom å smelte sammen og å ta avstand fra hverandre rent fysisk blir et virkningsfullt koreografisk gjennomgangstema.

Selv om jeg tidvis synes regien og dramaturgien i for stor grad er for fokusert på framdrift når det burde vært gitt større plass til den dvelende langsomheten i sekvensene, lykkes Morgon med lysande hestar med å virkeliggjøre den eksistensielle nerven i Vesaas’ univers der mennesket er en betydningsfull, men forsvinnende liten brikke i naturens maskineri. Til forskjell fra tidligere prosjekter, framstår samspillet mellom samtidsdans og tekstteater som langt mer fullendt enn før, og det vitner om et kunstnerisk overskudd det er grunn til å forvente mye av fremover.