Filmen og fienden

Hva skjer når personlige ambisjoner og opplevelsen av at drømmer blir til virkelighet nærmer seg det moralsk forkastelige? I My Dinner With Putin forteller Kate Pendry en sann historie om da hun ble castet til å spille i en film som skulle lages av en Oscar-vinnende russisk filmregissør. På veien møter filmprosessen mange hindre, først stopper alt opp på grunn av pandemien, og når Russland invaderer Ukraina, virker det lenge som om drømmen skal bli knust. Eller er det egentlig en drøm å spille i en film laget av vennen til Europas ondeste levende mann?

Hun forteller om hvordan hun ganske tilfeldig etter en lesning på Kunsthøgskolen i Oslo kommer i kontakt med de russiske dramatikerbrødrene Presnjakov som foreslår at hun skal spille i en film de har skrevet manus til og som skal regisseres av Nikita Mikhalkov. Han er mest kjent for filmen Brent av solen som han vant denne Oscaren for i 1994. Uten at Pendry egentlig tror det skal bli noe mer av det, begynner ballen å rulle. Etter hvert får hun reise til Moskva der hun under en uventet gallamiddag står ansikt til ansikt med Vladimir Putin. Bare noen få dager etter dette blir Ukraina invadert. Forestillingen reiser noen moralske spørsmål og bruker god tid på å dvele ved det etiske dilemmaet Pendry befinner seg i. Hvor går grensen mellom egen moral og egne ambisjoner?

Forestillingen på Vega scene begynner i mørket. Pendry forteller om hvordan hun helt fra hun var et lite barn har ønsket å bli skuespiller. Monologen blir fremført på engelsk, og det er noe med måten Pendry sier ordet actress på som gjør yrkesvalget stort og glamorøst. Hun forteller om filmer hun så sammen med moren sin som barn og nevner klassiske Hollywood-filmer for å kanalisere en atmosfære av drøm, eleganse og begjær. Hun forteller om hvordan hun til tross for denne barndomsdrømmen aldri har spilt i film, og det legger et grunnlag for den videre handlingen.

Det kommer gradvis mer lys på scenen. Etter hvert blir jeg oppmerksom på at det er et bilde av en Oscar-statuett på bakveggen. Det er en projisert film av en liten lekestatuett som står på siden av scenen. At den egentlig er så liten og av plast, men ser så stor og ekte ut på veggen, legger inn et ironisk lag. Statuetten representerer noe begjærlig og nesten mytisk, men her har alt den står for kommet hakket nærmere fordi Pendry har møtt og planlegger å jobbe med en regissør som faktisk har vunnet den.

Pendrys tekstformidling er rytmisk og kontrollert. Hun viser hele tiden at hun vet hvor hun skal med denne fortellingen, hun nøler aldri, og selv om hun forteller en sann historie fra eget liv, opprettholder hun en tydelig form og gir teateropplevelsen et gjennomført litterært tilsnitt.

Film og teater Forestillingen er regissert av Mads Sjøgård Pettersen. Han har en mangfoldig bakgrunn i teaterfeltet, men har de siste årene blant annet vært videoansvarlig på flere av Kjersti Horns forestillinger. Der har enten hele eller deler av forestillingen foregått utenfor scenen, men blitt filmet og projisert på veggen i teatersalen. I Raskolnikov utspilte for eksempel hele handlingen seg i gangene på Det Norske Teatret, og publikum så det som en film. I forestillingstrilogien Kristin Lavransdotter foregikk det meste på scenen som vanlig teater, men enkelte scener ble projisert på skjerm. For eksempel satt Sara Khorami som Kristin inne på do i store deler av den tredje forestillingen, Korset. I begge disse to forestillingene har filmgrepet vært vellykket kunstnerisk sett, men det er ikke et grep det trenger å gå inflasjon i. Fordi Pendry er så innmari god til å fortelle og til å bygge et nærvær med publikum i salen, savner jeg henne på scenen når hun i kortere scener beveger seg ut av scenerommet. Samtidig skapes det dynamikk i forestillingen av det, og det blir tidvis et fint metagrep når selve filmmediet gjøres til begjærsobjektet.

Mens jeg sitter i salen, heier jeg gjennomgående på Pendry og hennes filmkarriere. Hennes trygghet i formidlingen smitter over, og selv i partiene med moralske kvaler og fortellinger fra et kunstnerliv som er preget av alle former for usikkerhet, enser jeg en selvtillit og en ambisiøs personlighet som er befriende. På vei hjem googler jeg Mikhalkov, og selv om ingenting i forestillingen setter ham i noe vakkert lys, gjør opplysningene om at han har støttet invasjonen av Ukraina at jeg blir glad for at denne anmeldelsen ikke skal gjøre moralske, bare kunstneriske, vurderinger. Selv om Pendry forteller en sann historie, er det allikevel forskjell på teater og virkelighet, og her leser jeg historien hennes først og fremst som en meget god teatertekst. At det finnes et virkelig moralsk dilemma inni den vellykkede teaterformidlingen, skaper en ekstra dimensjon.

Som teater er følelsen av at noe hele tiden står på spill, at det er et moralsk dilemma uten klare svar det som gjør at jeg sitter helt ytterst på kanten av stolen hele tiden. At det finnes et så reelt og aktuelt moralsk dilemma og at det formidles så presist, løfter forestillingen og involverer meg som publikummer. Dette gjør også at jeg i dagene etterpå stadig kommer tilbake til problemstillingene og ikke kan bli enig med meg selv om hva som er riktig. Bak hviler spørsmål om boikott og samarbeid med russiske kunstnere, men jeg unner også Kate Pendry denne filmrollen. Gjennom sin stålkontroll, humor, sjarm og varme drar hun meg inn i drømmene og ambisjonene sine samtidig som hun drysser et aldri så lite ubehag over det hele. Det gjør dette til en virkelig god forestilling jeg ikke kan riste av meg.