Festival uten dikkedarer

Norsk Dramatikkfestival har tatt samling, om ikke i bånn, så på Dramatikkens hus. De siste åras ekspandering til scener over hele byen ble en for stor byrde å bære for den lille administrasjonen. Men ingen er lei seg for det, ser det ut til. Samlingen på ett sted gjør at det endelig igjen føles som om man er på festival. Og det kan jo ikke bli feil når stedet heter det det heter.

Festivalen, som arrangeres annethvert år, ble, sammen med bergensprosjektet på Den Nationale Scene, til under tørken på 80-tallet, etter at den ml-ledede kulturbevegelsen gikk i frø og teatrene atter vendte seg mot klassikerne og europeisk dramatikk. Markante dramatikere som Marit Tusvik, Arne Lygre og nå sist Fredrik Brattberg har alle fått sin kunstneriske kickstart på denne festivalen som i år ble avviklet for trettende gang.

Den arrangeres som en konkurranse hvor premien er at vinnerne får enakteren sin oppført, uten dikkedarer og tung scenografi. Denne ”fattige” tilnærmingen skaper god stemning. Vi er der ikke for å vinne penger, heve pokaler eller bli blendet av det siste innen teknologi, men kanskje først og fremst for å lære noe.

Nytt av året var eksponeringen av masterstudenter fra Teaterhøgskolen, i både regi, skuespill og tekst. Ellers var programmet som vanlig inndelt i en ”hovedserie” med fem tekster og ”stuntserien” med tre tekster.

Stuntserien Stuntseriens forestillinger er, eller skal være, slik navnet tilsier, skapt med et minimum av tid og ressurser. Det påkaller et potensiellt blikk på dem som en slags annensorterings forestillinger. Men sånn trenger det ikke være. I denne sammenhengen skaper det en variasjon i tilnærmingen til tekstene som bretter festivalen ut og på en måte gjør den ”større”. Når det er sagt så var stuntpreget i år minimalt. Kristofer Blindheim Grønskags Kinder K hadde støtte fra Fritt Ord og tre ukers prøvetid i ryggen. Monologen Du ser ikke meg av Sonja Evang ble presentert i en filmversjon regissert av Dag Johan Haugerud. Dermed var det bare Ikke gjør det av Hans Petter Laberg som var en ”ekte” stuntforestilling. Og etter mitt syn var den også den mest interessante.

Gjennom to historier knytter Kinder K dagens framvoksende sorteringssamfunn sammen med nazi-Tysklands program for aktiv dødshjelp. To rollefigurer, Han og Hun, målbærer begge. Meningen er dermed åpenbar og skal virke potensiellt skremmende. Det er både intelligent skrevet, godt spilt av Axel Aubert og Ida Løken og stramt og godt regissert av Øystein Ulsberg Brager. Litt for godt og litt for intelligent etter min smak. Det er vanskelig å komme unna skrivebordet når man skriver dramatikk, men det skal helst ikke bære for mye preg av det. Når det i tillegg er blitt mer enn nok tid og rom til finsliping blir det noe irriterende uangripelig og livløst over sluttresultatet. Jeg tok meg i å savne sprekkene. De som skaper liv i materien og får tanker og følelser på glid.

Forbudt sone I Du ser ikke meg forteller en tidligere lærerinne om sin skjebnesvangre vandring inn i den forbudte følelsesmessige, erotiske sonen mellom henne og en 15-årig elev. En velkjent historie, men fortalt med en nesten skremmende selvfølgelighet av Andrea Bræin Hovig, regissert på film av Dag Johan Haugerud. Her er det mer enn tittelen som gir assosiasjoner til Som du ser meg, Haugeruds prisbelønte langfilm. Det skjøre, duse bildet, Andrea Bræin Hovigs lavmælte, hverdagslige måte å berette historien på, samt rytmen i fortellingen og klippene kunne nesten sklidd sømløst inn i Som du ser meg. Av og til er filmformatet teatret overlegent; og slik så det ut også denne gangen, ikke minst på grunn av Dag Johan Haugeruds særegne signatur. Og likevel er det noe med den umiddelbare, sceniske sårbarheten. Det så ut som den var der. Men det bare så sånn ut.

I Ikke gjør det av Hans Petter Laberg, regissert av Kjell Moberg, hadde skuespillerne manuset med seg på scenen, nesten som en scenografisk rekvisitt. I tillegg snakket de to foreldrefigurene dansk. Det kledde framføringen av dette absurde dramaet om en dysfunksjonell familie. Alt var litt på skeive. De måtte se i manus for å huske hva de skulle si til hverandre og foreldre og barn snakket bokstavelig talt forskjellige språk. Ofte er det bare en fordel å ha dårlig tid. Man får ikke tid til å tenke ting i stykker. Det som ellers er feil, blir plutselig riktig.

Over til hovedserien.

Shopping Crème de la crème av Ingeborg Eliassen beveger seg inn i et surrogat/abort/kosmetikk-landskap hvor man shopper sæd, partner og barn. Og som om det ikke var nok, var hovedpersonens foreldre, i Øyvind Osmo Eriksens regi, av samme kjønn. Her var det duket for en sette-latteren-fast-i halsen-farse av klassisk merke. Men i stedet har Eriksen valgt å sette teksten inn i et semi-postdramatisk scenespråk, hvor replikkene utfylles og kontrasteres blant annet av stiliserte, marionetteaktige spastiske bevegelser. Det fungerte bare delvis. Problemet her er at disse kunstneriske virkemidlene blir nettopp det: Virkemidler. De koreograferte og stiliserte bevegelsene lå liksom utenpå replikkene, som ble avlevert på vanlig realistisk vis. Dermed ble det noe halvhjerta over eksperimentene. Kroppen ble utfordret, mens stemmen ble overlatt til gamle vaner.

”I love the smell of napalm in the morning”, sier løytnant Kilgore i Francis Ford Coppolas film Apocalypse Now. ”Jeg elsker lyden av skudd”, sier soldaten ”Jeg” i Til Valhall av Kristian Lykkeslet Strømskag. ”Til Valhall!” ropte en kompanisjef fra Telemarkbataljonen til sine soldater foran et oppdrag i Afghanistan. Slike referanser bidrar til å gi ytterligere liv til denne sterke teksten av Strømskag. Den er allerede blitt behørig presentert, blant annet her på Scenekunst.no. Soldaten ”Jeg”, samt ”Hjelper” og ”Leder” utgjør persongalleriet. Scenografien er begrenset til et inn- og utfadende videobilde av et avhørsrom på bakveggen. De tre skuespillerne står midt på scenen hele tiden mens lyset spiller i ansiktene deres. Regissør Jon Tombre og skuespillerne har her klart å utnytte tekstens potensial til det ytterste, både fysisk, visuellt og stemmemessig. Ikke et øyeblikk slapp de taket. Det var rytme, intensitet og tilstedeværelse hele veien.

Poetisk tyngde Ærlighetkj av Willy Walder er en tekst som i utgangspunktet framstår uten handling, sted og karakterer. Eller i den grad den handler om noe: – Kjærlighet, tro, frost og en og annen bjørn kanskje, sier forfatteren. Det jeg så var en serie mer eller mindre statiske øyeblikk som etter hvert ble fylt av innhold og dynamikk. Tre isolerte personer som gradvis fant hverandre. Jeg hørte replikker med poetisk tyngde, som ga assosiasjoner til vår streven for å komme ut av isolasjonen og inn i et fellesskap. Sårt, vakkert, absurd.

IdaLou Larsen hevder i Klassekampen at Ærlighetkj har ”overhodet ingen samfunnsrelevans”. Og at teksten”som dramatikk” er ”totalt usammenhengende og uforståelig”. Med all respekt for Larsen: Hva med å legge godsiden til? Bare littegrann?

Forestillingen viste etter min oppfatning at Walders tekst er full av dramatisk potensial. Iscenesettelsen var ved registudenten Johannes Holmen Dahl, som i juni i år sto bak Nationaltheatrets til nå siste forestilling i det spennende ICON-programmet: Heiner Müllers Herakles 2 oder die Hydra. Med Ærlighetkj bekrefter han inntrykket av en regissør med vilje og evne til å søke seg innover og bakenfor teksten. Dramatikkfestivalens fineste stund!

I Anonym søkes av Per Andreas Persson møtes to fremmede menn på et hotellrom for å være kvinner sammen, i et par timer. Deres tilsynelatende ulike erfaringer og klassebakgrunn gjør imidlertid at prosjektet faller sammen før det egentlig har begynt. Bortsett fra i fantasien, som kommer til syne som videobilder på bakveggen hvor de utfolder seg i full mundur ute i naturen akkompagnert av italiensk nattklubbmusikk. En streit tekst om et ustreit tema, som jo dramatikk ofte er. Replikkene er mange og lange. Noe som kanskje sto i veien for en mer fysisk utforskning av temaet. Framføringen manglet i mine øyne framdrift, rytme og musikalitet, noe som kan skyldes en litt for snakkesalig tekst.

Studentprodukt I Etterskrift av Lise Knudsen møter vi enda en familie med problemer, som på sitt klossete vis forsøker å få dagene til å gå. Temaet er godt utforsket i den moderne dramatikkens historie, men Lise Knudsens tekst har likevel i trykt versjon en framdrift med scenisk potensial. Forestillingen var i sin helhet et studentprodukt både på skuespiller- og regisiden, fullt av liv og entusiasme. Her var flere gode ideer og spennende sceniske utkast.

Dessverre virket det som ideene ble til dels for store for dem. Den gamle country/gospelhymnen Will the circle be unbroken, spilt og sunget av skuespillerne selv, dannet et gjennomgående lydspor til forestillingen. Men det skulle vise seg at de ikke behersket den musikalske utfordringen de hadde gitt seg selv. De mistet både rytme og tone flere ganger underveis og med et mulig unntak av keyboardisten var de instrumentale ferdighetene svært begrensa, i likhet med evnen til å utnytte de samme begrensningene til egen fordel. Men 10 poeng for innsats og entusiasme!

Og nå er det vel meningen at jeg skal komme med noen analytiske visdomsord om tendenser innen ny norsk dramatikk eller lignende? Glem det! Noen slik tendens finnes ikke. Men Dramatikkfestivalen finnes!