Feilsitering i Stortinget

Tirsdag 6. september stilte stortingsrepresentant Tage Pettersen et spørsmål til kulturminister Anette Trettebergstuen i Stortinget. Han lurer på hvordan «Kultur- og likestillingsdepartementet (skal) sikre et kritisk menings- og ytringsmangfold gjennom Kulturrådets fagfellebaserte tildelingsprosesser i et fagmiljø som Ytringfrihetskommisjonen mener viser «tegn til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritiske diskusjoner innad i feltet»? Professor ved Stockholms Konstnärliga Högskola, Jon Refsdal Moe reagerer på at sitatet Pettersen trekker frem ikke forekommer i Ytringsfrihetskommisjonens NOU:

«I sitt spørsmål til kulturministeren skriver Tage Pettersen at ytringsfrihetskommisjonens NOU slår fast at «deler av scenekunstfeltet viser svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritiske diskusjoner innad i feltet». Jeg ble overrasket og søkte i pdfen og kunne ikke finne det sitatet noe sted. Det jeg fant var en prinsipiell diskusjon. Jeg ser at ytringsfrihetskommisjonen diskuterer fagfellevurdering som sådan og skriver at fagfellevurdering i små miljøer «kan bidra til svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer». Ytringsfrihetskommisjonen fremsetter en hypotese i en prinsipiell diskusjon om kunstfeltet som sådan, som Pettersen løfter opp som om det var en konklusjon i en konkret diskusjon om deler av scenekunstfeltet. Dette er enten dårlig politisk håndverk, eller det er godt håndverk hvis målet er å produsere falsk diskurs.», sier Moe.

Det stemmer at sitatet Pettersen uthever i sitt spørsmål til kulturminister Anette Trettebergstuen ikke forekommer i utredningen. I den uttrykkes det bekymring for det kommisjonen mener kan føre til en svak uenighetskultur. I det innledende sammendraget i utredningen står det først om prinsippene for armlengdes avstand, og så følges det opp med at det er «et relevant spørsmål hvordan armlengdene arter seg internt i kunstnermiljøer» Dette mener de «kan bidra til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer. Politisk syn eller ideologiske føringer bør ikke være styrende for hvem som skal kunne delta i debatter eller utøve sin kunst.»

I kapittelet om ytringsfrihet i kunsten skriver de at hvordan prinsippet om armlengdes avstand fungerer i praksis påvirker ytringskulturen, og at det nødvendigvis vil være uenigheter når utdeling av midler baseres på kunstnerisk kvalitet. Her står det også om problemet med at mange kjenner hverandre og om hvor viktig tildelingene av midler er for kunstnerkarrierer: «Disse faktorene kan til sammen bidra til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøer. Det kan være krevende og kostbart å være uenig, enten kunstnerisk eller politisk, med de som i neste instans skal avgjøre om du får stipend eller annen tildeling.»

På spørsmål om feilsiteringen og hvorvidt det vil endre spørsmålet til kulturministeren svarer Tage Pettersen:

«Mitt spørsmål står seg. Jeg lurer genuint på hvordan Kultur- og likestillingsdepartementet skal sikre et kritisk menings- og ytringsmangfold gjennom Kulturrådets fagfellebaserte tildelingsprosesser. Jeg ser frem til svaret fra kulturministeren.» Pettersen fremhever sitatet fra NOUen gjengitt over der det står at takhøyden oppleves som lav i enkelte miljøer. Dette sier han at han har tatt til etterretning og har forsøkt å bidra til at det nettopp «problematiseres og diskuteres åpent i flere miljøer».

I sin begrunnelse for spørsmålet til kulturministeren skriver også Pettersen at Morten Traaviks forestilling Sløserikommisjonen brukes som eksempel på at det er svak uenighetskultur i kunstfeltet. I NOUen fremkommer det imidlertid få eksempler, og Sløserikommisjonen er ikke et av disse.

Forstår du om noen kan synes det er tendensiøst å bruke den debatten og Ytringsfrihetskommisjonen til å stille spørsmål om hele fagfellevurderingen før en eventuell undersøkelse er gjennomført?

«Kommisjonen skriver at «det er behov for mer forskning og en bred debatt også om ytringsrommet internt i ulike kunstmiljøer». Den debatten vil jeg ta og den har jeg løftet med mitt skriftlige spørsmål. Vi trenger mer kunnskap og forskning. Utvilsomt. Jeg håper at jeg med mitt spørsmål kan ha satt fortgang på dette og at kulturministeren vil komme på banen. Som kulturpolitiker gjennom fem år har jeg ikke vært vitne til en kulturdebatt som har engasjert så bredt som det vi har vært vitne til den siste tiden. Om noen vil kalle det tendensiøst får være opp til dem. Men jeg mener vi trenger en debatt rundt åpenheten i Kulturrådet. Noe som opplagt engasjerer langt flere enn meg.»

Kjersti Løken Stavrum, som ledet ytringsfrihetskommisjonen er enig i at utredningen ikke slår fast at det er svak uenighetskultur på kunstfeltet, men åpner det som en prinsipiell diskusjon. På spørsmål om det betyr at Pettersen har misforstått utredningen, svarer hun at de bare kan vise til det de skriver i NOUen, «der vi stiller spørsmålet om hvordan armlengdene arter seg internt i kunstnermiljøer. Og jeg ser at debatten som er oppe nå underbygger det spørsmålet vi stiller. Vi har ikke gjort egne undersøkelser, men på bakgrunn av innspill til kommisjonen mener vi det er relevant å undres over hvordan armlengdes avstand-prinsippet fungerer i praksis i kunst- og kulturlivet. Vårt forslag til tiltak er at det gjennomføres en undersøkelse om dette. Med den debatten som går nå, antar jeg at ønsket om å gjøre en sånn undersøkelse aktualiseres.»

Ytringsfrihetskommisjonen er i sin utredning bevisst på bruk av eksempler, og Sløserikommisjonen eller debatten omkring Kulturytring Drammen i fjor brukes ikke i teksten som eksempel på tilfelle der det kan være svak uenighetskultur. Det gjør Pettersen i sitt spørsmål, og i sin begrunnelse sier han at det er slått fast.

«Det er riktig. Vi har ikke har gjort egne undersøkelser, men vi har fått flere innspill. På bakgrunn av disse foreslår vi at dette undersøkes og at man studerer ytringsrommet i ulike kunstmiljøer. Vi har ikke dekning for å si at det faktisk er svak uenighetskultur, men vi har solid dekning for å stille spørsmålet.»

Om hva det kan bety for fagfellevurderingen at diskusjonen ikke tas på riktige premisser, svarer Jon Refsdal Moe at «det ser ut som om det er stor interesse i noen politiske partier for å sette Kulturrådet og finansieringen av det frie scenekunstfeltet under press. Det er greit nok, men det er viktig at man forholder seg til hva som faktisk står i rapporter og ikke fabrikkerer sin egen diskurs ved å feilsitere disse.»