Famlende ekstase og gammeltestamentlig alvor

Etter halvannet år med store publikumsbegrensinger, kunne Oslo-Filharmonien i forrige uke endelig invitere til en tilnærmet normal konsert. Selv om det var godt å komme tilbake til et nesten fullsatt Oslo Konserthus, føltes det unektelig litt rart å sitte rett ved siden av fremmede publikummere igjen.

De tre verkene på programmet var alle inspirert av religiøse tekster og ble skrevet i tiden rundt og etter 1. verdenskrig. De tre stykkene viste at åndelighet og religiøs inspirasjon i musikk kan ta mange former, men til tross for jevnt over gode fremførelser, var det som om verkene kom litt i veien for seg selv.

Litt for treig ekstase Åpningsverket var britiske Gustav Holsts Hymn of Jesus (1917) for kor og orkester. Holst er mest kjent for sitt arbeid med engelske folkesanger og orkestersuiten Planetene (1914-17), og flere av de større orkesterverkene bærer preg av hans egen spiritualitet. Planetene sprang blant annet ut av Holsts interesse for astrologi. Teksten til Hymn of Jesus kommer fra Johannes’ gjerninger, en samling gnostiske tekster som dateres til 100-tallet e.Kr. Verket ble til i en periode hvor Holst var opptatt av forholdet mellom dans og religion, og store deler av stykket fortoner seg som en slags ekstatisk dans.

Verket åpner forsiktig med en hymnemelodi spilt av to tromboner, som så gis videre til andre instrumentgrupper. Trombonistene i Oslo-Filharmonien virket dog i overkant usikre. Spillet manglet presisjon og gled hit og dit – det var rett og slett ganske slurvete – men det bedret seg da melodien ble tatt over av engelsk horn. De første korinnsatsene – to latinske hymner sunget av mindre grupper – var også noe tilbaketrukne, med usikker intonasjon. At gruppene sto helt øverst i kortrappen, langt fra dirigent og orkester kan nok ikke ha hjulpet særlig.

Etter innledningen kom ekstasen for fullt. Lovprisingen som innledet utdraget fra Johannes’ gjerninger gjallet gjennom konserthuset. Akustikken i Oslo konserthus er en tilbakevendende problemstilling, men for én gangs skyld hørtes både kor og orkester skikkelig bra ut. Øverst, bakerst i salen låt orkesteret balansert, og koret klarte å nå ut. Etter restriksjonslempingen kunne også koret endelig stå tett, som må ha hjulpet betraktelig, både på sikkerhet og volum.

Selv om rollen til dans og musikk i gudstilbedelse spiller en stor rolle i Hymn of Jesus – spesielt i teksten – lot følelsen av dans vente på seg i dirigent Klaus Mäkeläs fortolkning. Holsts vuggende musikk ble for tungrodd, og Mäkelä kunne gjerne ha skrudd opp tempoet i de mest dansende delene. Musikken ble stående fast i en tyktflytende smørje av pentatonikk, og jeg savnet en større differensiering mellom de forskjellige delene av verket. Selv om komponisten nok kan lastes for en del av dette, skulle jeg ønske Mäkelä kunne bidratt med enda mer drahjelp.

Seriøst og bekmørkt cellospill Fra jublende ekstase gikk konserten videre til bekmørkt alvor og det eneste rene instrumentalstykket på programmet, sveitsisk-amerikanske Ernest Blochs Schelomo for cello og orkester (1916). Bloch skrev verket som en del av en rekke stykker der han prøvde å definere sin egen jødiskhet i musikken. Schelomo er det hebraiske navnet på kong Salomo, og verket tar direkte inspirasjon fra Forkynnerens bok, en av visdomsbøkene i Tanakh – jødenes hellige bok – og i Det gamle testamentet. Ifølge jødisk tradisjon er boken – i likhet med Høysangen og Ordspråkene – skrevet av Salomo selv. I Forkynneren er kongen gammel og forbitret, og han filosoferer om livets verdi og Guds rolle i menneskenes liv.

Det er få lyspunkter i Schelomo. «Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!» lyder åpningen, og den samme følelsen av resignasjon og tungsinn er å finne i cellopartiet i Blochs verk. I verket er cello og orkester ofte motstridende krefter, der celloen – kong Salomo – står stoisk alene og motstår synd og verdslige gleder. Orkesteret spiller rollen som omverdenen, som på forførerisk vis prøver å distrahere kongen. Solist Sol Gabetta spilte med en slående nasalitet i mellomregisteret, en klagende, nærmest syngende klang. I det laveste registeret fikk tonene ringe ut med en viss aggresjon. Orkesteret og Mäkelä kunne godt ha vært et par hakk mer forførende til tider, men de klarte fint å utgjøre et mer sanselig motstykke til cellostemmen. Ofte balanserte orkester og solist på en slags lydlig knivsegg, hvor Mäkelä – som også er cellist – virket veldig bevisst på akkurat hvor mye plass i lydbildet han måtte gi Gabetta.

En utfordring jeg selv har med Schelomo er at det er vanskelig å forstå formen. Verket har undertittelen «Hebraisk rapsodi» og består i grove trekk av tre deler, alle adskilt med en cellokadens. Strengt tatt er delene forskjellige, med ulikt og kontrasterende musikalsk materiale, men de oppleves veldig like. Bloch vasser i molltonaliteter, og klangverdenen er gjennomgående mørk. Formproblemene ble ikke helt ble løst i denne fremførelsen, jeg fikk likevel en viss fornemmelse av oppbyggingen. Mäkelä klarte å trekke lange linjer opp mot de store høydepunktene i slutten av hver av de tre delene, og det var en gjennomgående nerve i Gabettas spill. Jeg opplevde fortsatt det klanglige og melodiske materialet som vanskelig å skjelne, men det er ikke utenkelig at dette er musikk som krever gjentatte gjennomhøringer.

Fengende avgudsdyrking Etter alvoret i Schelomo, gikk konserten videre med britiske William Waltons overraskende underholdende Belsasars gjestebud (Belshazzar’s Feast; 1931), også det med gammeltestamentlig inspirasjon. Verket ble opprinnelig bestilt som et lite kammerverk av BBC, men vokste til å bli en stort anlagt kantate for stort orkester, kor og barytonsolist. Handlingen kommer fra Daniels bok i Det gamle testamente og finner sted under jødenes eksil i Babylon. Den babylonske kongen Belsasar holder gjestebud for stormenn fra hele riket. Når han og gjestene drikker fra jødenes hellige kar – og attpåtil bruker dem til å prise sine egne guder – dukker det opp en hånd i løse luften. Den skriver kongens dom på veggen – han er veid på vekten og funnet for lett. Samme natt blir han drept, og Babylon erobres av perserkongen Kyros den store. Dette markerer slutten på jødenes fangenskap.

Verket begynner med en langsom introduksjon – jødenes klagesang – og i Konserthuset tok det litt tid før Filharmonisk kor kom helt i gang. Intonasjonen i den eksponerte åpningen var ikke helt i vater, men stabiliserte seg etter hvert. Etter introduksjonen – hvor koret og barytonsolist Thomas Hampson forbannet Babylon og sørget over Jerusalems skjebne – skiftet perspektivet i verket til festen i Belsasars palass. Musikken ble med ett mye mer oppjazzet og messingtung, og det hele gikk unna i et enormt tempo. Det var tut og kjør, og rett og slett forferdelig moro. Kontrasten mellom de fromme jødenes klagesang og den feststemte avgudsdyrkningen hos Belsasar var stor, og det var interessant hvordan musikken til hedningene – skurkene i historien – var så mye mer fengende enn jødenes.

Teksten til Belsasars gjestebud er hovedsakelig hentet fra Daniels bok og Salme 137 («Ved elvene i Babel satt vi og gråt»), og er i store trekk deskriptiv. Babylon og festen skildres detaljert, mens det narrative får liten plass. Mye av dette har med kildematerialet å gjøre, men det føles litt merkelig at det dramatiske høydepunktet – skriften på veggen og drapet på Belsasar – er over på et par tekstlinjer. I stedet for å fortelle historien på et mer operatisk vis som Händel gjør i sitt mye lengre oratorium Belshazzar med solister og navngitte roller –– resiterer koret i Belsasars gjestebud teksten sammen med en barytonsolist som fungerer som forteller.

Det store høydepunktet med veggskrift og kongemord, kunne gjerne ha blitt tillagt enda mer vekt av Mäkelä. Likevel har nok verket sin del av skylden for at det ikke opplevdes dramatisk nok. Høydepunktet, både i verk og framførelse, ble i stedet det store sluttkoret hvor det ble jublet over Babylons fall med fullt kor og 14 ekstra messingblåsere. Fra Filharmonisk Kor kom det en vegg av lyd, så til tross for litt snubling til å begynne med, var det noe forløsende i endelig å høre dem i sitt rette element.