Et stykke fra toppen

Denne oppsetningen av George Bizets Carmen (1875) er Opera Rogalands første selvstendige fullskalaproduksjon siden opprettelsen i 2014. Forrige egenproduserte oppsetning var et samarbeid med Kilden Opera og daværende Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, nå Arktisk filharmoni, om en produksjon av Tosca høsten 2018.

Carmen var opprinnelig en opéra comique, det vil si en opera med talt dialog mellom sangene. Senere ble dialogen erstattet med resitativer, og til dags dato spilles stadig dialogversjonen, resitativ-versjonen og kombinasjoner av disse. I handlingen møter vi den ublu og fandenivoldske Carmen, som virker så magnetisk forlokkende på korporal Don José at han glemmer den fromme landsbyjenta Micaëla, som det lå i kortene at han skulle gifte seg med. Når Carmen havner på kant med loven, lar Don José seg overtale til å slippe henne fri. Han havner i fengsel, men så fort han kommer ut igjen, slåss han med sin overordnede og ender uten andre muligheter enn å bli med i Carmens gjeng av smuglere. Men Carmen blir snart lei av ham og kaster isteden sine øyne på den spreke tyrefekteren Escamillo. Da bikker det over for Don José, og han dreper henne i sjalusi.

I Einar Bjørges regi er handlingen lagt til librettoens tid og sted – Sevilla på 1820-tallet, og historien fortelles tradisjonelt og rett frem. Det er selvsagt ikke noe i veien med det – med begrensende ressurser kan det være vel så nyskapende å fortelle så effektivt som mulig med de midlene man har til rådighet. Og her er scenografien gjort enkel og funksjonell: Kulissene er nydelige videoprojeksjoner av noe som ser ut som gammeldags søreuropeisk landsbyarkitektur og tilhørende fjellformasjoner, projisert på et bakteppe bestående av lange, jevne remser. Dette muliggjør fleksible inn- og utganger gjennom remsene. Scenen består ellers av et par svarte forhøyninger og trapper.

Kostymene er fargesprakende i samme fargepalett som kulissene, og sammen med Martin Flacks stemningsfulle lyssetting skaper de slående visuelle bilder.

Kulturell pastisj Går man mer i detalj, gir imidlertid kostymene hodebry. Soldatenes blå, tidsriktige uniformer er greie nok. Men resten er en salig blanding av ulike kulturelle referanser – til romkultur, tradisjonelle folkedrakter med korsetter og lange skjørt, hodetørklær, magedans-skjørt med klirrende paljetter, tyrefekter-inspirerte korte jakker og flate, bredbremmede hatter og flamenco-kjoler. Jeg kan ikke nok om verken andalusiske folkedrakter, områdets romkultur, flamenco eller tyrefekting til å si noe om autentisiteten, men det er profesjonelle flamenco-dansere med i forestillingen, så det er grunn til å tro at i hvert fall de referansene har en viss autentisitet. Og flamenco-kulturen er så vidt jeg vet uløselig knyttet til sitt rom-opphav, så kanskje er det en bevisst sammenblanding for å understreke disse båndene.

Det mest problematiske med å gjøre Carmen i dag, er jo nettopp verkets åpenbare stereotype og eksotiske fremstilling av henne som en vill og lidenskapelig «sigøyner» som danser forførerisk og ikke lar seg temme av noen mann, og alle de andre romene som er med, er kriminelle smuglere. Men om kostymene er et slags forsøk på kulturell forbrødring, omtales like fullt Carmen uten omsvøp eller forbehold som «sigøyner» i det trykte programmet, så helt gjennomreflektert virker det uansett ikke.

Det som derimot er et åpenbart problem, er at «sigøynerne» i Bizets rolleliste, som like gjerne kunne hett «Carmens gjeng», ikke skilles ut som en egen gruppe blant de mange andre gruppene med byfolk av ymse slag, som «selgere», «unge menn» og «jenter fra fabrikken». I de store massescenene fremstår koret som en blanding av «folk flest» og soldater. Dermed viskes også det viktigste, og ikke kulturelt utdaterte, skillet ut, nemlig det mellom de kriminelle smuglerne i utkanten av samfunnet som Carmen holder til hos, og byens lovlydige borgere. Det er fullt mulig å lage dette skillet også uten problematiske etniske stereotypier.

Don Josés drastiske valg om å følge Carmen og kjærligheten helt ut av samfunnet mister sin alvorlighetsgrad, og dermed forsvinner også konteksten for hans store fall og ydmykelsen som driver ham til sin uhyrlige gjerning.

I seg selv fungerer imidlertid de mange innslagene av flamenco godt, men det hadde vært en fordel om de var tydeligere knyttet enten til Carmens gjeng eller til det øvrige bybildet.

Tekstmaskin savnet Det største og minst forståelige problemet med oppsetningen, er valget om å kutte ut tekstmaskinen selv om det franske originalspråket er beholdt. Ifølge operasjef Elizabeth Norberg Schulz’ introduksjon fra scenekanten før forestillingsstart er dette for at publikum skal kunne følge med på det som skjer på scenen og ta inn kostymene og scenografien uten forstyrrelser. Isteden henvises vi til sammendragene av aktene i det trykte programmet og at det er lagt inn noe talt dialog som er oversatt til norsk.

Dette fungerer mildt sagt dårlig. Sammendragene i programmet er ikke mer utbrodert enn det som ellers er vanlig, og den sparsomme dialogen er ikke i nærheten av noen fullgod erstatning for å kunne følge handlingen ord for ord. Hvis man først skulle følge dette sporet, måtte man i det minste erstattet alle resitativene med talt dialog. Men da måtte noen av sangerne være byttet ut, for de som ikke er norske, strever naturlig nok med å gjøre seg forstått i den lille dialogen de har.

Jeg forstår ikke hvilket problem produksjonen her forsøker å løse, all den tid tekstmaskiner er en veletablert konvensjon som operapublikummet er vant til å akseptere som en del av illusjonen. Det er uansett helt frivillig å se på teksten, og maskinen er som regel plassert utenfor det direkte synsfeltet, så det er ikke vanskelig å la være hvis man synes det er forstyrrende.

Hvor er SSO? Det er likevel musikken som blir det svakeste leddet i denne oppsetningen. Selv om det er imponerende hva produksjonen har fått til med dette lappeteppet av profesjonelle og lokale ressurser, er det ikke til å komme unna at både kor og orkester bærer preg av å være sammensatt av ulike ferdighetsnivåer. Koret høres ut til å være for tynt bemannet på herresiden. Det låter ofte noe ujevnt i slanke partier og er særlig til å begynne med i utakt med orkesteret. Men når alle synger sammen er det god samklang og bra trøkk. Barnekoret, sammensatt av elever ved Hå og Klepp kulturskole, briljerer med solid klang og upåklagelig timing.

Orkesteret er av en eller annen grunn ikke Stavanger Symfoniorkester (SSO). De andre operaene på region-nivå er organisert som direkte samarbeid med sine tilsvarende orkestre. Under det nevnte Tosca-samarbeidet var det SSO som spilte, og i en artikkel fra Stavanger Aftenblad så sent som i 2020 (for abonnenter) er SSO omtalt som operaens «faste orkester». Det er derfor ikke lett å forstå hvorfor orkestret denne gangen består hovedsakelig av det innleide Orchestra Mediterranea, flydd inn fra Sicilia, i samarbeid med det visstnok nystartede prosjektorkesteret Opera Rogaland Sinfonietta, bestående av enkeltmusikere fra SSO, frilansere og studenter fra UiS. Dette sammensatte orkesteret spiller ganske ujevnt. Det er tydelig at mange er profesjonelle, men særlig i gjennomsiktige ensemble-partier blir ikke orkesteret bedre enn sitt svakeste ledd.

Det som fungerer best både scenisk og musikalsk er det store ensemble-scenene, der særlig masseslagsmålene er spesielt godt koreografert.

Solister med litt å gå på Kjetil Støa som Don José er forestillingens emosjonelle lim. Med overbevisende skuespill holder han tråden igjennom scene etter scene – som vi ofte bare vagt aner hva handler om. Stemmen hans bergtar tidvis med sin skimrende metallklang i høyden, selv om det låter litt ruskete og kantete nedover i registeret. Ana Petricevic som Carmen synger melodisk, varmt og ubesværet, men hun mangler det helt store overskuddet. Dessuten er rollefiguren hennes vag. Det er selvsagt et legitimt, for ikke å si nødvendig, regi- og karaktervalg å ikke spille Carmen som bare en «fyrig sigøyner» i 2022, men det risikovillige, uforutsigbare og kompromissløse må likevel komme frem på andre måter, og det gjør det ikke her i tilstrekkelig grad. Olivera Ticevic i birollen Frasquita er den som stjeler showet stemmemessig, med en prangende, glitrende sopranklang som lett som ingenting skjærer gjennom både orkester og kor.

Jeg heier ubetinget på Opera Rogaland som et endelig egenproduserende operahus i Region-Norge, men de har en vei å gå for å nå sitt fulle potensial.