Ensomme sammen

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Da alle teatrene stengte ble vi overlatt til oss selv og dataskjermene våre. Først fikk vi se opptak av gamle teaterforestillinger. Det Norske Teatret viste oss for eksempel et opptak av den flere år gamle forestillingen Solaris Korrigert. Deretter begynte det å dukke opp digitale premierer, direktesendt med en større opplevelse av at det skjer noe her og nå, men for det meste basert på metoder utviklet pre korona og forsiktig forsøkt tilpasset. Ingen var forberedt på det som skjedde, og kunsten vi har fått servert de siste ukene har derfor vært preget av at man har kastet seg rundt og tenkt at det er bedre å lage noe enn ingenting. Mens de største institusjonene har permittert storparten av de ansatte, har mindre aktører hatt større spillerom.

Oslo Teatersenter (OTS) er en organisasjon for det frivillige teaterfeltet i byen. Det omfatter både amatører og profesjonelle, men hovedtyngden går på å være et ressurssenter for amatører, ikke minst for barn og unge. Da virksomheten ble satt på vent på lik linje med all annen teatervirksomhet tok noen ansatte og folk tilknyttet senteret initiativ til å sende ut en bredt anlagt invitasjon til kunstnere om å komme med forslag til scenekunstprosjekter som kunne fremføres i henhold til alle smittevernregler. Innledningsvis la de opp til store, åpne zoom-møter. Etter hvert ble de som fant tonen der delt inn i mindre grupper, og nå har de nå stablet et prosjekt på bena som flere helger på rad for noen få publikummere av gangen viser ulike kunstneres bidrag. Jeg var med den andre helgen som hadde fått undertittelen “Mellom husets fire vegger”, og kunstnerne som lagde Kunstellasjoner 2.0 er profesjonelle, men de er unge og i begynnelsen av sine karrierer.

OTS har valgt å kalle det kunstellasjoner, et nyord satt sammen av kunst og installasjon. Det er altså ikke teater, og det som foregår er ikke forestillinger. Å definere en ny form på denne måten sier noe om det usikre knyttet til resultat. Da dette ble igangsatt visste de ikke mye om hva det kunne bli, og å bruke tradisjonelle ord ville føles for forpliktende. De som fremfører kunsten har hatt én ukes arbeidsverksted og forberedelsestid, og selv om det er åpenbart at det har gått fort, har et høyt gjennomføringstempo vært helt nødvendig for at det i det hele tatt kunne skje.

Vi ble tatt med rundt i Oslo Teatersenters lokaler i den gamle trafoen på Tøyen i en form for stasjonsteater. Der jeg gikk rundt sammen med én annen publikummer og en guide, følte jeg meg underlig privilegert som fikk se andre utøve kunst for meg. Det første stoppet var et gammelt, nedslitt bad.

Kunst og rom En danser står inne i en dusjbås. Hun er påkledd, men beveger seg som om hun vasker seg, intenst og gjentakende. Vannet renner i vasken. Danseren kommer ut av båsen og nærmer seg meg og den andre publikummeren. Jeg blir oppmerksom på at hun står nærmere meg enn to meter, og jeg tenker på hva det gjør med min kunstobservasjon at jeg påvirkes av tanker om smitteverntiltak og at måten rommet brukes på blir så sterkt knyttet til smittevernreglene. Fordi hun liksom vasker seg blir jeg nødt til å tenke på hvilken betydning det har samtidig som det er lenge siden jeg har stått så nært et fremmed menneske. Det er allikevel transformasjonen av rommet som gjør den lille badesekvensen interessant. Det som er en sliten dusj blir omgjort til et kunstrom, og fordi jeg blir spesielt bevisst både nærheten og avstanden mellom meg, danseren, den andre publikummeren og guiden vår, får romopplevelsen noen ekstra dimensjoner direkte knyttet til koronahverdagen.

Vi blir videre geleidet inn i det som ser ut som en prøvesal der deler er innredet som rommet til en ung jente. Hun ligger på gulvet. Hun snakker i telefonen, spiller inn en youtube-video og rydder rommet sitt. Ideen er kontrasten mellom det indre og faktiske livet og den digitale tilstedeværelsen. Hun har på seg en glitrende gulltopp og joggebukser. Det er i overkant tydelig, men har en ungdommelighet i seg som får meg til å reflektere over ulike aldersgruppers ulike reaksjoner og liv som konsekvens av koronainnestengningen.

Samme tematikk finnes i en sekvens der vi får møte en eldre kvinne som har mistet katten sin og ellers observerer naboene sine fra vinduet. Vi får også møte en kvinne som bor alene i et telt med et spedbarn, to prostituerte som gjør seg klar for en ny dag og en dansesekvens der to kvinner danser over tema avstand og isolasjon.

Kunst og tid Dramaturgisk sett henger de ulike delene sammen på fint vis. Det er akkurat statisk nok til at jeg kjenner på det ensformige ved livet som det leves akkurat nå, men det er allikevel nok utvikling til at utøverne klarer å beholde en intensitet og et tydelig nærvær. Selv om ideene i kunstellasjonene virker litt tilfeldig sammensatte, noe som blir litt vanskelig å unngå når kunstnerne har jobbet så raskt, klarer de ved bruk av rommet å skape et kunstverk som er godt tilpasset koronasituasjonen og setter fingeren på den ubestemmelige opplevelsen av usikkerhet, ensomhet, midlertidighet og fravær av romlige opplevelser.

I en annen tid hadde jeg nok reagert annerledes på det hastverksmessige og følelsen av at særlig tekstene i de små produksjonene ikke er ferdig tygd. Men nå sitter jeg for det meste igjen sjarmert og lett til sinns. Kunstellasjoner 2.0 er laget av unge mennesker med kunstfremtiden foran seg. De vil kunne lage kunst under bedre forhold og med mer tid, men med erfaringer med å kaste seg rundt og å tørre å prøve det som kan virke umulig.