En tom galakse

Før jeg og mine medpassasjerer får lov til å stige inn i Galaksehopen som finner sted på Blacks Box teaters Store scene sent i oktober, får vi beskjed om å ta av oss på beina og legge yttertøy og vesker igjen utenfor. Jeg er blant de første som får stige inn i rommet som for anledningen har et gulv med kryss i sort og hvitt, og store oppblåsbare romskip henger fra taket. Midt på scenen er det et lite tablå som snurrer rundt senere i forestillingen. Sammen med mine medpassasjerer går jeg rundt i rommet i det som i informasjonsmaterialet blir beskrevet som en omsluttende rominstallasjon og en oppløst konsert som fungerer etter egne naturlover.

Forestillingen er skapt av koreografene Kristin Helgebostad, Ingeleiv Berstad og scenograf Chrisander Brun i samarbeid med danserne Harald Beharie, Fredrik Høstaker, Emil Hortmann og Tibor Teskeredzic og er co-produsert av Kilden Teater i Kristiansand og Black Box teater. Helgbostad/Berstad/Brun har tidligere arbeidet sammen i diverse konstellasjoner, og estetisk og koreografisk bryter ikke Galaksehopen med det jeg tidligere har sett av dem.

Etter å ha gått en del sirkler rundt i rommet sammen med en voksende publikumsmasse, begynner Hortmann og rappe om at vi er inne i Galaksehopen. Utøverne er alle kledd i like drakter, de skal kanskje minne om rom-uniformer, men ser ut som billige formel 1-drakter med oransje og svarte striper nedover en hvit bukse med matchende gensere.

I tittelen Galaksehopen ligger det en forventning om en fiksjon og en fantasi. Jeg har ikke på forhånd forestilt meg noe, men jeg tenker at det er noe transformerende og forlokkende i tittelen, et sted langt vekk fra et stadig mer urolig verdensbilde som kanskje kunne blitt gjenspeilet i kostymene, tekstene, koreografi eller universet vi inviteres inn, men det er som om mange ideer har fått krysskorrespondere i prosessen og at de aldri helt klarer å lande hva galaksehopen er. Noen ganger har utøverne et rytmeinstrument, et kort som synger en sang eller et speil som de kommer bort til meg med. Selv om jeg har lest at fellesskapet skal oppleves vandrende, setter jeg meg til slutt ned på en isoporboks.

Herfra følger det en serie med koreografiske handlinger som minner mye om arbeid jeg har sett av Helgebostad/Berstad tidligere, men hvor det før har vært et sterkere tematisk bindingsverk som har skapt rom for en impulsiv dramaturgi hvor alt kan skje, er det lite som holder Galaksehopen sammen. Potensialet til å skape en fiksjon som opererer etter egne naturlover er på alle måter potent og mulig i rommet, men det blir ikke utnyttet eller forsøkt skapt. De ulike ferdighetene medlemmene av gruppen, som består av musikere, dansere, skuespillere og scenograf, besitter, blir i liten grad brukt, og det blir vanskeligere for meg å forstå hvorfor de rapper i galaksehopen, hvorfor de danser et dårlig ballettnummer eller hvorfor de fyker rundt i et kostyme som minner meg om en omstreifer. Jeg tenker på hva dramaturgene Bojana Cvjeic og Ana Vujanovic skriver i Toward a Trans Individual Self om hvordan fantasi er uunnværlig fordi den gir fornuften materiale for refleksjon og forskyver det vitende subjektets posisjon til verden som gjenstand for kunnskap. Galaksehopenkjennes som en fantasiflopp, og jeg lengter etter at noen tar ansvar for installasjonen de har invitert meg inn i.

I programteksten står det at forestillingen skal være en sanselig reise som skal gå inn i nervebaner, men alt går så fort at det er nesten umulig å oppleve taktiliteten eller sensibiliteten i arbeidet. Kun det siste nummeret hvor de synger sammen ikledd røde blinkende lykter får vare. I tidligere arbeider av Helgebostad og Berstad har de skapt univers som har vibrert over en nesten rituell klangbunn hvor morsomme og såre ting har fått plass, og et mer barnslig, kanskje banalt og håpefullt ønske om et parallelt univers hvor fantasien har lite grenser har trådt frem. I Galaksehopen er det som dette har forsvunnet, det finnes ikke et overskudd av innfall eller et ritual vi kan samles rundt, og fellesskapet jeg skal kjenne på fordi vi går rundt i sirkler oppstår ikke. Snarere har det kapitulert og påminner meg om verden utenfor hvor vi daglig får informasjon om oppskalering av krig, droner, feministisk revolusjon og en lavkonjunktur som gjør at jeg mesteparten av tiden sitter under dyna i sofaen min og ser på Love is blind. Selvsagt skal ikke kunstnere leve under en forventning av å skape noe som tematiserer dagsorden, det kan fort bli både plumpt og kjedelig, men den rotløse vandring rundt i galaksehopen forsterker følelsen av tomhet og uro, og jeg tar meg selv i å savne en understrøm av noe, hva som helst som kan gjøre det mulig for meg å bli med på ferden.

I Galaksehopen føler jeg at jeg er blitt skutt ut i et mørkt univers hvor jeg svever rundt alene og lengter tilbake til jorden. Forestillingen tar ikke ansvar for at ferden min skal ende og sender meg ut til et mer oppløst sted enn jeg kom fra. Galaksehopen er blitt en vandring ut i intet. Materialet virker tilfeldig, og jeg savner at noen tar ansvar for installasjonen og leder meg inn i et rom hvor fantasien og det sanselige smelter sammen og blir et potent sted eller et forslag til en annen samværsform, til en galakse lang, langt vekk fra jordens mørke hvor “alt kan skje”.