- En styrke å være flere

I pressemeldingen er dere i stor grad presentert som regissører. Hva er deres forhold til å skrive tekst?

Siri Senje (SS): Jeg har et nært og lidenskapelig forhold til det å skrive. Jeg har beveget meg fra regi via dramaturgi til å skrive manus, primært for TV og film. Jeg har også skrevet to ungdomsbøker. Nå er jeg i avslutningsfasen av et kunstnerisk stipendiat, der det jeg skal levere, er to originalmanuskripter for film.

Line Rosvoll (LR): For meg er regifaget grunnlaget for det jeg gjør. Men som dramaturg og regissør har jeg alltid oppsøkt tekster av levende forfattere. Da er utvikling og skivende tekning alltid det viktigste arbeidet.

Søkte dere noen av stillingene i den siste utlysningen fra Dramatikkens hus?

SS: Vi søkte begge den utlyste 50%-stillingen som utviklingskonsulent. I løpet av prosessen valgte styret å tilby oss begge jobb som utviklingskonsulenter i ett år, i stedet for å ansette en kunstnerisk leder og en utviklingskonsulent som var utlyst. Akkurat hvorfor må styreleder Bente Erichsen svare på. Men da denne muligheten kom opp mot slutten av søknadsprosessen, var det en viktig forutsetning for at jeg ville takke ja, at det var Line Rosvoll jeg skulle arbeide sammen med.

LR: Vi kjenner hverandre fra mange sammenhenger tidligere, kanskje aller mest fra at jeg etterfulgte Siri Senje som leder for Norsk Dramatikkfestival. I en så liten organisasjon som Dramatikkens hus må alle som jobber her, ha lyst til å samarbeide. Vi skal ikke tenke likt, men vi er for gamle til ikke å ha det gøy på jobben.

Hva er forskjellene mellom dere?

LR: Siri har det analytiske og dramaturgiske, og har skrevet mye manus, samt undervist i og reflektert rundt tekst- og manusutvikling. Jeg er mer skuespillernær, mer hands on på det sceniske. Men kompetansen vår overlapper jo. Jeg jobber mye som dramaturg, for tiden ved Det Norske Teatret.

Kan det oppstå problemer knyttet til at dere er to som skal ta kunstneriske avgjørelser?

SS: Jeg tror det er en styrke. Inn til et hus som Dramatikkens hus må det finnes flere dører. Dette er ikke noe kunstnerisk enevelde, det skal være flere personer som vurderer. Vi har full kunstnerisk frihet innenfor budsjettet til utviklingsavdelingen, slik den tidligere kunstneriske ledelsen også hadde. I tillegg skal vi trekke inn og spille på eksterne konsulenter fra hele scenekunstfeltet, som den tidligere kunstneriske ledelsen også har gjort.

Hvordan skal disse konsulentene knyttes til huset?

LR: Poenget er at de som søker med prosjektene sine, skal bli satt i kontakt med kunstnerisk relevante fagpersoner. Det er ikke så mystisk, det er altså slik huset allerede har arbeidet lenge. Forskjellige prosjekter kan ha helt forskjellige behov. Hvis søkere ønsker, skal de kunne velge samarbeidspartnere fritt.

SS: Jeg har erfaring fra Filminstituttets manuskriptstøtteordning, og der synes jeg det var et tap da vi gikk ned fra å være tre til to konsulenter. Line og jeg skal ha ansvaret for utviklingsavdelingen i 2013. Samtidig skal driften evalueres, og da kan det jo hende våre stillinger blir definert annerledes. Jeg tror modellen med administrativ leder og kunstnerisk ansatte i utviklingsavdelingen kan ha godt av at flere personer har forsøkt å være i rollene, før man kan si sikkert om denne modellen er den mest hensiktsmessige.

I det siste har det vært mye snakk om det postdramatiske og andre dimensjoner av det teatrale enn teksten. Hvordan vil dere ivareta utvikling av sceniske dimensjoner som ikke konkret handler om tekst?

LR: For meg er ordene viktige. Jeg tenker at i utgangspunktet skal dette være dikternes hus. Jeg faller av når skuespilleren forsvinner fra scenen, som jeg hørte han gjorde i Heiner Goebbels' forestilling på Nationaltheatret nylig, med forbehold om at jeg ikke så den.

SS: Jeg vil gjerne unngå polariseringen som altfor ofte oppstår i det norske teatermiljøet, det at hvis du er for noe, så tror folk automatisk at du er mot noe annet. Hvis et prosjekt trenger en kunstnerisk kompetanse vi ikke har, vil vi hente den inn. Skreddersøm skal være hovedprinsippet her. Siden vi dette året blir en gjeng med damer, vil jeg også gjerne ha inn flere menn.

Jeg må også få lov å si at vi har samarbeidet med Kai Johnsen begge to, og vi opplever ham som en unik ressursperson på dette feltet. Jeg håper at han etter hvert kan tenke seg å ha kontakt med huset og bidra videre.

Men hvordan prosesser er organisert, har jo innvirkning på hva slags kunstnerisk produkt som kommer ut i den andre enden. I det siste har det blant annet på et seminar her på Dramatikkens hus vært diskutert hvordan kravene til søkere, for eksempel til Kulturrådets scenetekstutvalg, kan utelukke andre typer kreative prosesser og andre former for meningsproduksjon.

SS: Det er et viktig spørsmål. Jeg har ikke satt meg inn i om Dramatikkens hus hittil har hatt definerte krav til format når kunstnere kommer med et prosjekt. Men som filmmanuskonsulent har jeg til tider gitt penger til enkelte prosjekter på grunnlag av korte, nokså abstrakte skisser, hvis jeg har ment at idéinnholdet og personen bak det var sterkt. Jeg kommer ikke til å kreve at enhver søknad skal inneholde et helt manus,

Hvilken erfaring har dere fra det frie scenekunstfeltet?

SS: Jeg har laget flere barneforestillinger, blant i samarbeid med forfatter Torgeir Rebolledo Pedersen. Filmerfaringen min representerer også noe annet enn institusjonsteater. Arbeidet med norsk Dramatikkfestival sto også på egne ben.

LR: Jeg har blant annet regissert mye figurteater. Jeg skal også i gang nå med et frigruppe-prosjekt der vi skal spille Hedda Gabler over internett. Jeg merker på de unge skuespillerne at de har en annen attakk, de tenker friere. Jeg tror grensene mellom det frie og det institusjonaliserte er mindre fastlåste og absolutte enn de var da jeg gikk ut av regilinja i 1991.

Men selve utviklingsprosessen er ofte annerledes i det frie feltet? Tekst kan for eksempel være et kollektivt produkt.

SS: Det er generelt lite fokus på tekstutvikling i institusjonene, og lite eller ikke noe budsjett for det. I det frie feltet mangler ofte midler til tekstutvikling.. Det er derfor opprettelsen av dette huset er en revolusjon. Dramatikkens hus skal legge til rette for utvikling av prosjekter og gjerne også være brobygger mellom forfattere og produsenter, både i og utenfor institusjonene.