En stillferdig, tynn mann fra Sola

Kim Atle Hansen er en stillferdig, tynn mann fra Sola. Til å være det har han kommet langt, noe som tyder på at han jobber hardt og disiplinert. Men det som i første omgang opptar ham mest når jeg treffer ham på Kaffebrenneriet på Sagene i Oslo, er at han har fått seg hund. En liten en, som krever maksimal tilstedeværelse. Intervjuet bør med andre ord gjøres raskt unna.

Ingenting tyder på at Kim Atle Hansen (30) har kastet bort tida på å lure på hva han skal bli når han blir stor. Fra dramalinja på Lundehagen videregående skole i Sandnes bar det rett inn på teaterlinja på Romerike folkehøgskole, og derfra videre til Teaterhøgskolens pilotprosjekt for dramatikere, tett fulgt av skuespillerutdanninga på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad.

– På dramatikerutdanninga ble jeg drilla i den korrekte historien og dramaturgien. Sånne gamle regler som at alle karakterene skal ha en underliggende bakgrunnshistorie, en psykologisk profil osv. Men på Akademiet i Fredrikstad fikk jeg lov å gå på tvers av hva jeg tidligere hadde lært. Takket være det kunne jeg etter hvert kombinere den strenge dramaturgien med en teaterform som utfordrer skuespillerne og regissøren.

Revolver Siden 2001 har han skrevet og fått satt opp 13 stykker. Det siste, ”Revolver”, ble satt opp i tilnærmet hemmelighet på et bortgjemt loft på Torshov i Oslo. Til gjengjeld ble anmeldelsen svært hyppig lest og delt på sosiale medier.

I mange av stykkene og forestillingene bekler han alle funksjonene selv; dramatiker, skuespiller, produsent, musiker.

– Jeg skriver på en annen måte når jeg skriver for meg sjøl. Det ligger et ferdig konsept i bånn allerede. Det gir mer frihet.

Hva er du mest?

– Jeg har sans for det gammeldagse begrepet teatermaker. I noen tilfeller kan jeg kalles en auteur. Men først og fremst er jeg vel dramatiker og skuespiller, i en kombinasjon av noe veldig ensomt og veldig sosialt.

I ”Revolver” står Kim aleine på scenen og forteller en historie. Man kan kanskje si at han dermed spiller rollen som fortelleren Kim Atle Hansen, men en ting er sikkert: Han later ikke som.

Det narrative Det er sjeldent å se ung scenekunst så tekstbasert. Hvorfor har du valgt å gå til de grader back to basics? Hva er din metode?

– Jeg har alltid vært opptatt av det narrative. Jeg bruker klassiske teknikker, velkjente formler som jeg prøver å gjøre interessante i en ny setting. Men mer enn selve teksten er det historien jeg er opptatt av. Jeg har ikke alltid vært så tekstorientert. For noen år siden satte jeg opp ”Celine naken”, et ordløst drama om tre mennesker som bor aleine i hver sin leilighet og deres kollektive ensomhet og ønske om kontakt. Der lå det jo også en historie.

”Revolver” handler om en grønnsakselger som er med å sette i gang en revolusjonær prosess i en ikke navngitt diktaturstat. ”Buy nothing day” fra 2009 handler om to ungdommer som sprenger et kjøpesenter i anti-kapitalismens ånd.

Mye av det du lager har en klar politisk tematikk?

– Ja, men jeg har personlig aldri vært rebelsk eller politisk engasjert i noen bestemt retning. For meg er det en lek. En lek med forskjellige politiske synspunkter. Jeg tillater meg å gå i helt forskjellige retninger, å argumentere alt jeg kan for det ene eller det andre. Ikke så at det jeg skriver om ikke er viktig for meg, jeg tar opp komplekse spørsmål som interesserer meg men som jeg ikke finner entydige svar på, og for å undersøke disse synes jeg det er interessant å argumentere mot den holdningen jeg antar at publikum heller mot.

I stykket ”Reaching for straws” (2011) argumenterte han så sterkt han kunne for å fjerne statsstøtten til kunsten.

– Alle skjønner jo at jeg ikke mener det, men hva hadde du sagt dersom jeg mente det? Her er det en link til Stanislavskijs ”det magiske hvis” (en teknikk for å øve skuespilleren til å forholde seg til de de premissene som forfatteren og regissøren har skapt, i stedet for til skuespillerens private følelsesliv, min anm).

Brecht Revolver gir meg klare assosiasjoner til Bertolt Brecht.

– Ja, jeg kjenner meg igjen i neo-Brecht-bølgen.

Kjenner du deg bare igjen, eller har du selv fått noe fra Brecht?

– Jeg har lært mye av Brecht, men mer av tankegodset rundt enn av selve tekstene hans. Spesiellt distanseringen på scenen. Så i den grad jeg gjør opprør er det kanskje her, mot kravet om at man skal ”spille”, late som om man er en annen enn den man er. Men i motsetning til Brecht er det ingen spesiell holdning eller noe spesiellt standpunkt jeg ønsker å fremme.

”Sensurert” foreligger i øyeblikket kun i form av et ti sider langt og grundig synopsis som han sendte til teatersjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret. Det tok en stund, men da svaret kom var det entydig: dette skulle det bli forestilling av. Men først må teksten skrives.

Påfallende, en annen oppadstigende dramatiker, Arne Lygre, vet aldri hvor han skal når han begynner å skrive.

– Folk jobber på forskjellige måter. For meg gir den stramme planen mer frihet til å foreta krumspring underveis.

Geert Wilders ”Sensurert” er inspirert av rettssaken mot den nederlandske høyrepolitikeren og antiislamisten Geert Wilders, som pågikk mens Kim jobbet med stykket. I kortform ser synopsiset slik ut:

Kunstnaren Tom stiller ut eit kunstverk som kan oppfattas krenkande for ********. Han blir forsøkt drepen av ein ******** fundamentalist, dette fører til at han held eit aggressivt foredrag som igjen fører til at han blir dømt for å vekka hat mot ei religiøs gruppe og havnar i fengsel saman med mannen som beordra drapet. Herfrå blir det ein maktkamp mellom ideologiar, men kva skal ein kjempe med når ein ikkje får bruke ord? Ein person som seier seg inspirert av foredraget til Tom drep menneske på open gate, og ytringsfridomen må på nytt revurderas.

Dramatikerforbundets jury, bestående av dramatiker Liv Heløe, regissør Kjetil Bang-Hansen og litteraturhussjef Aslak Sira Myhre, berømmer Hansens prosjekt som en ”spennende utforskning av ytringsfrihetens relative betydning – hvordan tid og sted betyr mer for ytringsfrihetens begrensning, enn lovverk og konvensjoner. Gjennom et stramt handlingsforløp med original bruk av verfremdung, blir prosjektet en avansert lek med teatrets konvensjoner og muligheter.”

– Jeg husker ikke om det var akkurat i saken mot Wilders eller en annen sak, men jeg har festet meg ved et dommerutsagn. Den tiltalte argumenterte for at alt det han sa var sant. Dommeren slo så fast at det ikke spiller noen rolle om det er sant eller ikke, men om det er lovstridig og diskriminerende, sa forfatteren til Dramatikerforbundets nettside etter tildelingen.

Teatret som modell Igjen er han ikke opptatt av hva han selv mener men på distansert vis å undersøke hvilke mulige standpunkter som finnes.

– Jeg bruker teatret som en modell på offentligheten. I stykket er det ulike figurer som har motstridende synspunkter. Men alle tar på en eller annen måte feil.

Til høsten skal han være artist in residence på Dramatikkens Hus. En betegnelse han ikke uten videre er komfortabel med.

– Kai Johnsen foreslo for meg at vi skulle sette opp noen gamle forestillinger, sammen med nye, altså en slags Kim Atle Hansen-festival. Nå er det blitt til artist in residence, sier han uten ytterligere kommentarer, tømmer kakao-koppen og skynder seg hjem til hunden.