En stemme som setter spor

Etter å ha fulgt Lise Davidsens hurtig akselererende internasjonale karriere de siste årene, og gang på gang forsøkt å beskrive den ubeskrivelige opplevelsen det er å høre henne synge, begynner jeg å gå tom for superlativer. I forsøket på å gjengi hennes to strålende konserter i Oslo de siste par ukene var jeg derfor på vei over i magiens og metafysikkens begrepsapparat, da jeg kom i tanker om noe tidligere operasjef Per Boye Hansen sa i sin gratulasjonstale til Davidsen i fjor høst, under tildelingen av Kritikerprisen i musikk. Han mente at slik suksess først og fremst handler om hardt arbeid. Beinhardt, nitid kroppsarbeid, i time etter time på øvingsrommet.

Og ved nærmere ettertanke, er det ikke egentlig akkurat det jeg hører? Det er som om stemmen hennes kommer rett fra kroppen. Det gjør selvsagt alle stemmer, rent fysisk, men jeg synes den usedvanlige nerven som fyller konsertlokalet får det til å høres ut som om selve stemmen nærmest er av kjøtt og blod. På sitt beste høres det ut som om hver tone utgytes med livet som innsats. Det er selvsagt mange andre ting i spill her også – musikalitet, fortolkningsvalg, og ikke minst en trolsk vakker klang (noen magimetaforer må en tross alt tillate seg), men jeg opplever denne kroppsligheten som selve kjernen i det som treffer meg som lytter.

Solistprofil Den første av disse to konserten fant sted i Operaen sammen med Bergen filharmoniske orkester (BFO), der Davidsen er sesongens solistprofil. Edvard Grieg står naturlig nok på programmet når Harmonien tar turen over fjellet, og selv om man kan innvende at det kanskje er en tanke fantasiløst å velge det aller, aller mest kjente av det kjente, som Våren og Ved Rondane (A.O. Vinje) og En svane (Ibsen), rettferdiggjorde valgene seg selv fra første tone. Både orkester og solist har materialet helt under huden, og Davidsen fikk både vist frem sin fløyelsmyke pianissimo og glimtvis avslørt hvilken kraft som var i vente senere i programmet.

Kveldens høydepunkt var nemlig Sibelius’ virvelvind av et verk, Luonnotar, som har minst like sterke patriotiske undertoner, men med et mye villere og mer uregjerlig uttrykk enn Griegs inderlige nasjonalromantikk. Teksten stammer fra en skapelsesberetning fra Kalevala, og Luonnotar er navnet på luftens og naturens gudinne. Dette verket er beryktet for å være vokalteknisk krevende, med svære sprang, brå overganger og stort omfang, og selv om Davidsens Grieg-tolkninger var aldri så gode, er det noe som virkelig forløses når hun slipper hele stemmen løs og gir det hun har for å henge med på Sibelius’ mytologiske berg- og dalbane.

Med en slik solist på programmet skal det mye til at orkesteret ikke havner ørlite grann i skyggen, men de bidro nok også i noen grad til det selv. Først kom en svært så spenstig versjon av Wagners Faust-ouverture som for så vidt var velspilt nok, men jeg synes den gikk litt for fort til å komme ordentlig til sin rett. Ouverturen hørte opprinnelig til en planlagt Faust-symfoni som aldri ble noe av, og fikk etter hvert nytt liv som selvstendig konsertstykke. I likhet med Wagners operaouverturer er den full av hemmelighetsfulle og halvt tilbakeholdte hentydninger om hva som venter, og i BFOs sjefdirigent Edward Gardners hurtige tolkning rekker en ikke helt å kjenne på disse underliggende spenningene.

Etter pause led Sibelius’ femte symfoni til tider under intonasjonsproblemer hos blåserne. I tillegg var det som om de manglet litt kraft, spesielt var det kjente horntemaet i siste sats knapt hørbart. Det siste kan for så vidt ha skyldtes lydforhold som ikke er helt ideelle. Selv om akustikken i Operaen er kjent for å være praktfull, er den vel ikke nettopp spesialdesignet for å ha orkesteret oppå scenen, så kanskje blåserne rett og slett hadde problemer med å nå igjennom.

Tilbake til Strauss Konsert nummer to var med Oslo-Filharmonien, omtrent et år etter fjorårets debut, da Davidsen sang Richard Strauss’ kanskje mest kjente sanger, de posthumt utgitte Vier letzte lieder. Også denne gangen sto Strauss på programmet, men et langt tidligere verk, Vier Lieder, opus 27 (1894), og “Wiegenlied” fra opus 41 (1899). Selv om tematikken ikke er like alvorstung og melankolsk, er musikken dramatisk nok, og Davidsen får igjen demonstrert sin veldige vegg av lyd. Den trosser Konserthusets ulne akustikk og ruver over orkesteret, med glassklar klangfarge og et rikt spekter av overtoner. Forrige gang var ikke samspillet med orkesteret og gjestedirigenten helt optimalt, og hun ble flere ganger overdøvet i de mest lavmælte partiene, men med sjefdirigent Vasily Petrenko på podiet var balansen god og fortolkningen virket samkjørt.

Heller ikke Oslo-Filharmonien greide å overstråle solisten. Første avdeling åpnet med Metamorfosen, Strauss’ hjerteskjærende og samtidig håpefulle kontemplasjon over den tyske kulturens totale ødeleggelse, skrevet da annen verdenskrig gikk mot slutten. Den har en uvanlig besetning, 23 strykere, og det kan virke som de hadde fått for knapp øvetid. Framføringen bar preg av å være litt ufokusert og nølende, som om utøvere og dirigent manglet felles idé om uttrykk og karakter.

Annen avdeling gikk langt bedre, med Petrusjka, en av Igor Stravinskijs tre store suksesser med Ballets Russes. Handlingen er et trekantdrama mellom tre marionetter, og finner sted i et lite utendørs dukketeater under fastelavnskarnevalet i St. Petersburg. Som de to andre, Ildfuglen og Vårofferet, har Petrusjka fått en selvstendig eksistens som konsertrepertoar. Jeg var helt over meg etter Oslo-Filharmonien og Petrenkos versjon av Ildfuglen i høst og forventingene var deretter. Det er ingen tvil om at også dette materialet ligger for Petrenko, og med høyt presisjonsnivå og innsiktsfull klarhet har han og orkesteret full kontroll på alle Stravinskijs tvetydige melodier, musikalske vitser, konkrete referanser og utmalende lydbilder.

Mens vi venter på Wagner Like fullt er det Lise Davidsens stemme som henger igjen i ørene, og jeg kommer til å tenke på en annen ting Per Boye Hansen betimelig minnet om i sin gratulasjonstale: På tross av alle priser og utmerkelser og lovord er hun fremdeles er helt i begynnelsen av karrieren. Nå skal jeg være forsiktig med å spå, men en stemme av hennes kaliber har potensiale til å synge det aller heftigste operarepertoaret, og det ligger kanskje litt i kortene at hun er på vei mot de største Wagner-rollene. Allerede i høst gjør hun mindre roller i Londons Royal Opera House sin oppsetning av Ring-syklusen. I alle tilfelle er det mye som tyder på at ørene har mye å glede seg til framover, for den som fortsetter å følge Davidsens kometkarriere.