En poppete myr

På vei inn til Lisa Lies nye verk Utiseta tenker jeg på morfaren min. Han er den eneste jeg har kjent som brukte ordet. Han blandet skjødesløst fra språk og dialekter, og han snakket i et slags fantasi-språk som ofte gjorde det vanskelig å forstå hva han mente. Ordet utiseta har flere betydninger, blant annet betyr det å sitte ute på et rituelt vis for å kommunisere med ånder for spådomsformål og eller vekke opp troll og koble seg på kreftene i naturen På nettsiden til Det Norske Teatret leser jeg at Utiseta blant annet stiller spørsmålet «kva slags innsikter kan gamle skikkar og sedar gi oss om oss sjølve?»

På Scene 2 står det tre grønne og rosa fløyelsinstallasjoner med hull i som utøverne beveger seg ut og inn av og som på et tidspunkt løftes opp i taket , tre pole dance-stanger, og midt på scenen står det en stor trerot som fører tankene mine mot Yggdrasil.

Kostymene og rommet er signert Lisa Lies mangeårige samarbeidspartner Maja Nilsen og inneholder som teksten mange referanser til myter, tradisjoner og populærkultur. Det er nisser med chaps, som vanligvis er spent over bukser og i motsetning (til bukser) verken har sete eller skjøte i skrittet, og en av sesongens største trender cut outs hvor deler av plagget er klippet ut sånn at hud kommer til syne. Det er også norner i popfargede prinsessekjoler, hatter, miniskjørt, pattebryst og skjorter som ligner origami.

En av nornene – som for øvrig, for de som ikke er bevandret i referansene, er en overnaturlig kvinneskapning som spant folks skjebner – reiser seg opp og står på toppen av en av installasjonene. Nornen, spilt av Christian Kallum, lager vindbevegelser med hendene og bryter ut i operasang mens han går i en sirkel rundt seg selv og avbrytes av Midgaardsormen som forteller oss at ikke alle ormer er slanger, men alle slanger er ormer. Dette er gjenkjennelig i stilen til Lisa Lie. Teksten er full av referanser og den vris i munnen til det store ensemblet som til sammen består av seks skuespillere, en musiker og to statister.

I den første delen av forestillingen befinner vi oss i et mytisk landskap hvor karakterene slenger dritt til hverandre, sitter fast i den klissete myra som blir bebodd av dyr, insekter og kulturelle referanser til blant annet det kvinnelig kjønnsorganet. Karakterene dør, gjenoppstår, forelsker seg og har sterke seksuelle drifter. Vi møter en ung nisse uten skjegg og grøtsleiv som forsøker å imponere de ekte nissene gjennom å gjøre streker som å klippe rosene i naboens hage og stappe en død kattunge inn i munnen på bondens datter til han får skjegget påsydd på scenen og blir fullverdig nisse, et insekt som stiller eksistensielle spørsmål om ulykke og en norne med skjønnhetskvaler som rir på poledancestangen. Ormen, spilt av Oddgeir Thune, kravler rundt på scenen og fungerer som en forteller.

Musikken er en blanding av fløyte og det jeg har lyst til å definere som sagapop og blir spilt live av Ingvild Langgård som også fremfører tekst gjennom å synge, snakke og rappe. Flere ganger bryter utøverne ut i solo og fellessangnumre som tidvis balanserer mot det parodiske.

Etter hvert tar det hele en annen retning, vi befinner oss i et mer popmytisk landskap med blant annet et berg hvor to barn har blitt holdt fanget som trollversjoner av Natascha Kampusch. Det blir avslørt av en journalist som viser seg å være datteren til barnet som har blitt sluppet fri. Det frigjorte barnet har blitt observert på en seter flere ganger hvor hun har fått utført abort og et av fostrene blei tatt vare på. Nå har dette fosteret vokst opp og blitt til en gravejournalist som leter etter sitt opphav. Mange av historiene er referanser til samtiden, blant annet tv-programmet Tore på sporet, poplåter og Hollywood-filmer. Blandingen og leken med referanser er en signatur i Lies verk, men det er som om noe av satiren som peker både bakover og på oss ikke er like skarp som tidligere, og jeg savner en tydeligere dramaturgisk komposisjon og klarere valg.

Strømmen av ulike karakterer og innfall fortsetter til siste slutt, to troll gifter seg. Den ene påstår hun er Mona Grudt. Lasse Berre, eksmannen til Grudt kommer inn og har en lang rap, publikum blir invitert opp og forsvinner inn i kanskje myra eller får en lapdance midt på scenen. Det føles som jeg sitter og blar i en skissebok med gode ideer som ennå ikke er helt ferdig fordøyd. De samtidige referansene som jeg før syntes Lie har vært god til å komponere og benytte seg av, kjennes litt tømt ut i kraft av poledance, den klønete rappingen og det siste nummeret hvor de synger «alle har hiv alle har aids». Forestillingen spriker i så mange retninger at jeg synes den saboterer litt for seg selv. Hvor noen av utøverne som Homstad, Thune og Stenby virker å være kjent med både teatermetode og referansegrunnlag er det som om andre faller litt igjennom og blir for mye eller for lite. De er ikke presise nok i leveringen av tekst eller annet materiale.

Mens jeg sitter og ser på suppa som koker på scenen, tenker jeg på teoretikeren Jack Halberstams begrep low theory. Det blir beskrevet som en måte å skrive og tenke på som opererer på mange forskjellige nivåer samtidig og derfor risikerer ikke å bli tatt alvorlig. Low theory innebærer en vilje til å mislykkes, gå seg vill og forfølge spørsmål om medvirkning og finne kontraintuitive former for motstand. Utiseta krysser definitivt av på flere av disse punktene og gjør at jeg ikke kan noe annet enn å sette pris på forsøket. I en verden hvor alt kjennes destabilisert er fantasien og fiksjonen viktig, og en fornemmelse av både undergang og oppstand vibrerer gjennom arbeidet. Samtidig savner jeg at øyeblikkene av alvor får korrespondere med publikum. Det er som om ensemblet lener seg litt for mye på humor, og når sanger om inderlighet kommer, kjøper jeg det ikke som noe annet enn ironi.

Utiseta er en forestilling med mange skarpe scener og en tekst som hopper, spretter og er full av bilder og poetiske vendinger. Det faktum at en prosess som Lies får både finne sted og bli spilt på Scene 2 med et så stort ensemble er i seg selv verdt å applaudere. Det er en risikovilje man sjelden ser på norske institusjoner. Materialet er både porøst og foranderlig og vil muligens endre seg i møte med publikum under hele spilleperioden. Utiseta på sitt beste beveger seg vekk fra en klassisk komposisjon og blir et sted hvor fantasien får løpe løpsk, noe som gjør arbeidet både seervennlig, viktig og tidvis veldig morsomt!