- En lykkelig fødsel

Scenetekstivalen er resultatet av et mangeårig samarbeid mellom Ferske Scener i Tromsø og Dramatikkens Hus i Oslo. Ideen er å stimulere manusforfattere over hele landet til å skrive nye og relevante tekster for samtidsteateret. Fokuset ligger ikke regionalt, men nasjonalt for å knytte sammen hele miljøet. Ferske Scener og Dramatikkens Hus skal blant annet samarbeide om å bistå dramatikerne i å finne de rette samarbeidspartnerne som kan gi riktig motstand og en god prosess. Kristin E. Bjørn, som er daglig leder i Ferske Scener, forteller:

– Den som har ideen og skriver manuset, eller tenker ut manuset, må ha styring på prosessen. Sånn sett er det er viktig at vi som organiserer rundt, bidrar positivt med for eksempel å komme med forslag på team. Men det er veldig viktig at eierskapet ligger hos den som brenner for ideen.

Det var i sin tid Kai Johnsen og Jon Tombre ved Dramatikkens Hus som tok kontakt med Ferske Scener med tanke på å samarbeide. Ifølge Bjørn var det Johnsen som først begynte å snakke om en nasjonal scenetekstmønstring og en festival som skulle knyttes opp mot resten av fagfeltet:

– Dette syntes vi i Ferske Scener var en veldig god idé, og nå gjør vi det. Scenetekstivalen skal være et supplement til Dramatikkfestivalen og jobbe langsiktig. Prosjektene som presenteres vil bli fulgt opp videre etter festivalen.

Siden har det kommet ny ledelse på Dramatikkens Hus, og Bjørn forteller at de nye lederne er interesserte i å følge opp. Tre ansatte fra huset har fulgt årets Scenetekstival. Sammen har de nå bestemt å gjøre dette til en fast festival annethvert år i samarbeid med Vårscenefest.

Den første Scenetekstivalen har gjennom tre dager presentert fem nyskrevne manus av Toril Solvang, Eivind Haugland, Kristina Junttila, Rebekka Brox Liabø og Kristin Auestad Danielsen. Fire av manusene har på ulikt vis behandlet virkelighet og fiksjon sentrert rundt temaet for årets Vårscenefest: "Når kunsten snylter på virkeligheten."

Danielsen presenterte et ferdig prosjekt, Rekviem for ein gris, der teksten opptrer i tre versjoner som utstilling, hørespill og skuespill. De øvrige tekstpresentasjonene har variert fra ren opplesning av manus til fremføringer av manus med andre scenekunstnere. I så måte har festivalen vist ulike stadier av skriveprosessen for publikum. Nettopp dette møtet med publikum og andre i miljøet er et viktig poeng ved Scenetekstivalen, sier Bjørn:

– Det er en arena for å teste ut ideer i møte med publikum og ha faglige samtaler med andre i bransjen. Forhåpentligvis blir det da et arnested og et springbrett for at tekster kan få videre liv. Vi håper jo at prosjektet skal vokse slik at vi om noen år kan ha en urpremiere med en fullskala forestilling. Vi vil ha forestillinger på alle nivåer, fra det første møte med publikum til den andre enden der ting er fiks ferdige.”

Scenetekstivalens relevans mener Bjørn handler om disse møtepunktene. Møtene gir mulighet til å tenke rundt det idémessige grunnlaget for samtidsteateret og er også med på å styrke miljøet. Hun mener det er viktig at dagens manusforfattere utfordres til å gjøre seg enda mer relevante i samtiden:

– Klassikerne kan gjøre det på sin måte med sine evige aktuelle menneskelige problemstillinger. Men det er også ting som er spesielt for vår tid, som teateret absolutt burde romme. Teateret er jo et møte mellom levende mennesker. Det gir mange muligheter for dialog, rett og slett. Teater er et rom hvor folk møtes for å få tanker sammen. At vi da utfordrer oss selv til å skrive, formulere oss bedre, ta opp viktigere ting, bli mer relevante og dyktigere, er kjempeviktig.

Og etter alt å dømme har den første Scenetekstivalen bidratt til akkurat dette.