En Duun for i dag

En av landets mest anerkjente skuespillere avslutter karrieren med egenhendig å fremføre de seks bindene i Olav Duuns slektssaga Juvikfolket. Det er et hårete prosjekt, og fallhøyden er betydelig, men i løpet av tre timer loser Hildegunn Eggen oss stødig gjennom 28 karakterer og et helt århundre. Gjennom formidlingen av svik og samhold under ulike sosiale forhold viser hun og regissør Elisabeth Matheson hvordan juvikslekta går fra å være egenrådige einstøinger til oppofrende samfunnsborgere. 

Særegent tekstunivers Romanserien følger en familie i flere generasjoner, fra starten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Leserne blir kjent med et tradisjonsrikt og stolt folk fra Juvika, ved Namdalskysten i Trøndelag. Mellommenneskelige relasjoner, tro og overtro, maktforskjeller og samfunnsutvikling skildres i språket som er særegent for forfatteren: Et kvasst og uregjerlig særtrøndersk som til og med en trønder av i dag kan ha problemer med å forstå fullt ut. Det er bare å trøste seg med at litteraturviter og Duun-ekspert Grethe F. Syéd påpeker at Duun var langt fra konsekvent: «… han strør om seg med variasjoner av avledninger fra én og samme stamme, ulike versjoner av ett og samme ord, divergerende bøyningsformer, ulike prinsipp for tegnsetting [og] system for replikkføring, dialektord og -uttrykk […]».

Det er altså ikke bare mengden litteratur, men også språklige utfordringer, regissør Elisabeth Matheson og Eggen har måttet bakse med når de sammen har dramatisert og bearbeidet teksten. De har gjort den langt mer tilgjengelig samtidig som det karakteristiske ved språket er ivaretatt, i alle fall slik det fremstår for meg. Selv om en del av originalmaterialet nødvendigvis er luket bort, er forestillingen blitt en sømløs sammenheng med flere dramatiske høydepunkt. I forkant av forestillingen leste jeg første og deler av andre bind i romanserien. Juvikfolket på Trøndelag Teater er lettere å følge, det er færre karakterer og et tydeligere hendelsesforløp. Det er for eksempel mer åpenbart i forestillingen at vendingen «det hadde gått gale med henne» betyr at en kvinne har gjennomgått en spontanabort. Forestillingen fremhever også humoren hos Duun, som beskrivelsen «et horisontalt kvinnfolk». Dette står seg godt sammen med forfatterens eksistensielle mørke, som blant annet kommer fram i refleksjoner rundt hvorvidt man kan være morder og menneske samtidig. Videre gjengis romankarakterenes rasistiske holdninger mot «finnfolk», men det levnes ingen tvil om det meningsløse ved disse oppfattelsene. Uretten som gjøres mot de samiske personene i bøkene blir formidlet på rystende vis samtidig som at man ikke forsøker å gjøre tekstuniverset til noe annet enn det er.

Maleriske landskap Overgangen fra bøker til scene er en suksess, både tekstlig og visuelt. Spesielt første akt, som tar for seg de tre første bindenes skildring av slekters gang, har et medrivende driv. Andre akt har i likhet med de tre siste bindene en annen karakter, for her følger vi én person, Odin, og hans liv og utvikling. Det er en saktere formidling, som fremdeles er interessant, men ikke like oppslukende som første del.

Bård Lie Torbjørnsen har gjort en nydelig og original jobb med scenografien. På sett og vis er scenen naken – på gulvet står kun en stor stein. I tillegg finnes en liten båt i utskåret tre som fungerer både som lekebåt og som bilde på en ordentlig robåt. Det er bakveggen som er blikkfanget; her skiftes det mellom et stort antall maleriske, abstrakte landskap i kalde, mørkeblå og irrgrønne nyanser – og innimellom i et illevarslende skarlagensrødt. Bildene har Torbjørnsen laget ved å male på glassplater som senere er filmet. Bakgrunnen er poetisk og stemningsskapende, og bildene fremstår som kunstverk i sin egen rett uten å stjele showet fra skuespilleren på scenen.

Kraftfull avskjed Det ville nok uansett vært vanskelig å stjele showet. Eggen oppviser en energi og tilstedeværelse som gjør at jeg følger nærmest andektig med – enten hun spiller et naivt barn på sju år, en slu og sjalu elsker eller en døende, sta olding. Ved hjelp av variert stemmebruk og finstemt mimikk og kroppsspråk er jeg aldri i tvil om hvem av de mange rollene hun til enhver tid gestalter. Samtidig virker det aldri tilgjort eller overspilt. Ikke bare skifter hun elegant mellom karakterene i fortellingen, i enkelte brudd inntar hun også rollen som forteller med Duuns bøker under armene. Selv om handlingen blir litt drygere når vi har fulgt Odin en stund, holder hun koken til det siste. Juvikfolket på Trøndelag Teater er akkurat passe tilpasset og såpass originaltro at den fremstår som en ypperlig ambassadør for Olav Duun i 2023 – hundre år etter fullførelsen av romanverket. Hildegunn Eggen, på sin side, takker for seg med slik kraft at prestasjonen utvilsomt vil bli husket lenge.