En dirrende gordisk knute

Synne Skouens nyskrevne opera Ballerina er basert på hennes far Arne Skouens prisbelønte teaterstykke fra 1976 med samme navn, og handler om autistiske Malin og moren Edith, som bor sammen på en avsidesliggende gård på fjellet. Her har Malin fått sette premissene, og hun har skapt sitt eget univers der fantasi, drømmer og virkelighet glir over i hverandre, og sammen har de utviklet et språk for hennes indre liv. Vi kastes inn i handlingen idet en krise står for døren: Malin er blitt voksen, og Edith prøver å finne ut hvem som skal ta seg av Malin etterhvert som hun selv blir for gammel og sliten. Både Malins far, bror og tidligere barnepike, Rutta, er inne i bildet, men ingen av dem er villige til å etterkomme Ediths knallharde og ufravikelig betingelse: Malin skal ikke på institusjon, men må få leve videre på sine egne premisser i huset på fjellet.

Historien har ingen jevn dramaturgisk utvikling. Det er snarere som om vi får innsyn i en gordisk knute av fastlåste etiske dilemmaer og umulige valg, rammet inn av Malins forestillingsverden. Scenen er hennes eventyrskog, der trær, steiner og vanndammer har navn og menneskelige egenskaper, og hun interagerer direkte med de ti musikerne, som sitter langsmed veggen på hver side av scenen. På denne måten ser vi alt gjennom Malins øyne, samtidig som vi ser henne utenfra. Fortellingen tar ikke parti med noen av karakterene, og jeg blir stående i en sympatispagat der alle deres motstridende og gjensidig utelukkende behov virker like legitime: Morens desperate instinkt som forteller henne hva som er best for Malin, uløselig sammenfiltret med hva som er best for henne selv, farens fortvilelse over at det kanskje finnes hjelp for Malin som moren ikke vil gi henne, brorens selverkjennelse av at han ikke kan, ikke vil, tilbringe livet sitt i Malins verden slik moren har gjort. Og Rutta, som ser at hun er en av få som når inn til Malin, men som har den utenforståendes privilegium – hun kan velge bort hele familietragedien når dens krav blir umenneskelige.

Musikalsk fargelegging Musikalsk sett har Synne Skouen tatt et drastisk valg: Musikken har ingen selvstendig funksjon, og det finnes ingen forspill, mellomspill eller lengre sammenhengende musikalske flater. Isteden er musikken helt integrert i handlingen, og den kommenterer, utdyper, forsterker, speiler og skyggelegger. Hun gir altså avkall på en av mulighetene i operaformatet – musikk som selvstendig fortellerstemme, som et eget kunstnerisk uttrykk som kanskje kan si noe mer eller noe annet enn ordene. Jeg er opplever det imidlertid ikke som et savn, for det man får isteden er et umiddelbart og direkte forhold mellom språk og musikk, og en tilstramming av uttrykket som underbygger forestillingens klaustrofobiske intimitet.

Denne stramheten forsterkes ytterligere av at forestillingen ikke har noen dirigent. Det sterke musikalske samspillet mellom de seksten utøverne kan nesten føles, som om de puster med en og samme kropp. Silje Aker Johnsen lykkes med å lage en gjennomført og troverdig Malin, trassig og sint i det ene øyeblikket, sårbar og var i det neste, og imponerer i tillegg med sømløs veksling mellom en strøm av vokale uttrykk, fra grove brøl med talestemme til treffsikre slanke løp i toppen av registeret. Hege Høisæters Edith er vekselvis trygg, moderlig og konstruktiv, og liten, desperat og ensom, følsomt uttrykt gjennom både mimikk og stemme.

Det er noe med stykkets slutt som ikke henger helt sammen for meg. Når Edith og Malin sammen hopper ned i den sorte, lokkende dammen, er det uklart hva som ligger bak. Hvorfor gikk det plutselig så langt? Ifølge programteksten har Edith i siste scene “blitt helt omsluttet av Malins verden”, men den leste jeg ikke før etterpå. Der og da virket det som om Edith var klar som aldri før, men opplevde en brå og brutal erkjennelse av de destruktive kreftene i hennes sterke bånd til Malin, idet hun skjønner at det er hun selv som er det skremmende elementet i Malins tilbakevendende mareritt. Etter halvannen time med massiv utlegning av hvor kompleks og uløselig hele situasjonen er, kommer denne drastiske løsningen litt brått på. Jeg savner en tydeligere oppbygning mot dette point of no return, der den aller, aller mørkeste veien virker som den mest forlokkende.

Hovedinntrykket er likevel ikke rokket ved. Ballerina framstår som en dirrende, naken og svært gjennomarbeidet kammerforestilling som vender alle formatets potensielle begrensninger til effektive fordeler.