Emosjonell overtenning

Strindbergs Dødsdansen (1901) består egentlig av to deler, men ofte spilles bare første del. Det er også tilfelle i Nationaltheatrets nye oppsetning på Torshovteatret. I dette intense kammerdramaet møter vi Edgar og Alice som har vært gift i 25 år og, skal vi tro dem selv, sjelden har gjort annet enn å plage hverandre. Likevel klarer de ikke gå hvert til sitt. Militærforlegningen der Edgar er kaptein, ligger ute på en øy, og i tjenesteboligen har ekteparet isolert seg fra de andre innbyggerne – og fra alle andre. Barna er snart voksne og er for lengst sendt til byen for ikke å gå til grunne i foreldrenes destruktive tilværelse. Når Alices fetter Kurt kommer på besøk, ser det først ut til å utgjøre et kjærkomment avbrekk, men det varer ikke lenge før han blir trukket med i dramaet.

Klaustrofobisk scenerom I Marit Moum Aunes regi er de tre små birollene rollene kuttet, og isolasjonen er med dette komplett. Det sirkelformede Torshovteatret der publikum omgir scenen på alle kanter, er som skreddersydd for ekteparets klaustrofobiske tilværelse. Even Børsums kostymer og sparsomme scenografi er fra dramaets egen tid, men språket helt moderne. Det er både kuttet en del i teksten og lagt inn noen kunstneriske nåtidige friheter. Det oppleves ikke som noen unaturlig motsetning, ettersom både elsk-hat-forhold mellom ektefeller og trekantdramaer har noe tidløst over seg. Jeg er likevel usikker på om den akutte nåtidigheten egentlig er nødvendig for å få frem det åpenbart gjenkjennelige, men det er ikke et påtrengende problem.

Påtrengende er heller ikke forestillingens eneste klart anakronistiske innslag – den dempede tekno-aktige musikken som åpner hele stykket, tilsynelatende lyden av doktorens fest dit ekteparet ikke er invitert, selv om jeg ikke skjønner helt hva det skal fortelle meg. Nils Petter Molværs musikk er ellers et effektivt dramatisk tilskudd, som subtilt understreker spenningene som skjer på scenen.

Bokstavelig følelsesinflasjon Det som derimot er problematisk, er den emosjonelle inflasjonen og ofte ganske bokstavelige lesningen denne oppsetningen legger opp til. I Strindbergs tekst ligger det oseaner mellom linjene. Livet til de to – etter hvert tre – individene rulles opp i rykk og napp og pusles sammen bit for bit. Mye bare antydes og blir aldri ordentlig oppklart. Sympatien svinger – er kapteinen en klassisk hustyrann og Alice et offer, eller er hun minst like ille selv? Og hva med Kurt – er han en edel redningsmann, eller har han sine egne svin på skogen? Replikkene er ekstreme og overdrevne, men også flertydige: Det er stadig uklart om den som snakker faktisk mener det vedkommende sier – og hva som er genuint, og hva som er manipulasjon, selvbedrag eller spill for galleriet. Konflikten mellom Alice og Edgar ligger til å begynne med bare under og ulmer, men kommer gradvis til overflaten i skarpe stikk og velprøvde hugg. De tar sjanser, men balanserer hele tiden i randsonen av hverandres grenser.

I denne oppsetningen er det derimot full fyr fra første stund. Alice (Pia Tjelta) og Edgar (Jon Øigarden) er konfronterende og utagerende og tråkker hverandre dirkete på tærne helt fra start. Det kan nesten virke som de mange utropstegnene i Strindbergs tekst er lest bokstavelig. Med dette får rollefigurene mindre å spille på, og når toppunktene kommer, er spenningsnivået allerede så høyt at de ikke får så stor dramatisk effekt som de kunne hatt.

Det virker også direkte ulogisk – hvis de har holdt på med dette i 25 år, stadig mer alene i hverandres selskap, er de vel først og fremst lei, så inderlig, uutholdelig lei. Det er vanskelig å forstå hvor de finner kraften til en frisk og heftig krangel akkurat denne ene av de drøyt ni tusen kveldene 25 år består av. Riktignok eskalerer intrigen med Kurt (Thorbjørn Harr) sin ankomst og bygger seg opp mot det som ser ut til å være et ekstraordinært vendepunkt, men så blir det jo langsomt klart at det hele bare en del av den samme gamle runddansen. Jeg savner følelsen av det inngrodde, det innbitte, av rutinen, vanen, den ekstreme kjedsomheten, av iskald fasade og halvveis begravde livsløgner.

Et annet problem er at rollefigurene i seg selv blir utydelige når de først og fremst opptrer som manifestasjonen av sine voldsomme følelser. Jeg får ikke tak på hvem de er, disse menneskene, under de tykke lagene av utspilte affekter. Derfor klarer de heller ikke berøre meg med sin uendelige smerte, selv om den i seg selv er troverdig fremstilt.

Den er også vanskelig å få øye på avhengigheten, eller kjærligheten, eller hva det nå er for galskap som holder Edgar og Alice sammen, tross alt. Dette gjør at relasjonen mellom Kurt og Alice også blir uklar, for hva skal den være et alternativ til?

Humor og tilstedeværelse En styrke ved forestillingen er at den har søkt å fremheve Strindbergs beksvarte humor, selv om den iblant tar overhånd på en tilsynelatende utilsiktet måte. Når Edgar faktisk holder på å dø og faller om, er publikum så vant til å le av galgenhumoristiske punchlines, at de brøler av latter idet han går i gulvet. Tilsiktet eller ikke, tar det uansett luven av den dramatiske effekten som uten latter ville ha dirret i luften: Alice har nettopp sagt til Kurt at hun ønsker Edgar død, men hva vil hun føle når døden er en reell trussel?

Den kanskje største styrken er likevel de tre skuespillernes intense sceniske nærvær. Spenningen mellom dem er tidvis elektrisk og alle deres kvaler virker ektefølte og aldri teatralske. Det fenger i korte glimt, men det er ikke noe fullgodt alternativ til å pensle ut alle nyansene i Strindbergs helvete på jord.