Eksperter på utendørsopera

Opera Østfolds hjemmebane, Fredriksten festning, ruver over Halden sentrum som en evig påminnelse om forgagne tider og fremmede samfunnsstrukturer. Allerede når man kjører inn i byen og ser festningsmurene avtegnes mot horisonten, er stemningen satt for Mozarts magiske eventyrverden, der opplysningstanker og frimurersymbolikk flettes inn i en snirklete fortelling om det godes kamp mot det onde. Handlingen utspiller seg i et uspesifisert fremmed land langt borte, der prinsesse Pamina er bortført av den onde trollmannen Sarastro, og hennes mor, Nattens dronning, sender prins Tamino for å befri henne. Med seg på ferden får han Papageno, en eksentrisk fuglefanger med lav impulskontroll. I Sarastros rike venter en rekke sjelelige styrkeprøver og diverse forviklinger, før det viser seg at det slett ikke er Sarastro som er skurken, men derimot Nattens dronning, mørkets hersker, som er ute etter å ta Sarastro av dage. Dagslyset vinner til slutt over nattemørket, Tamino og Pamina får hverandre, Papageno finner en matchende Papagena, og alt er fryd og gammen og brorskap og opplysning.

Spesialtilpasset i alle ledd Forestillingen integreres i de storslåtte omgivelsene på forbilledlig vis: Scenen er anlagt over flere nivåer, og strekker seg fra borgmuren og ned på bakkeplan i en slags dråpeformet catwalk med brede trapper og smale gangveier og en skråstilt scene. Festningen og himmelen fungerer som levende kulisse, og lysdesigner Kristin Bredals nydelige og dynamiske fargespill på murene blander seg med lyset fra den stadig mørkere himmelen. De mange konfrontasjonene mellom Sarastro og Nattens dronning er også litt av et syn: Sarastro er kledt som general, og omgitt av offiserer i paradeuniform, militante prester med fotside oransje kapper over den ene skulderen, og en horde fotsoldater i feltuniform med skytevåpnene parat. Nattens dronning ser ut som en futuristisk Cruella de Vil, og flankeres av en slags ninja-kosakker i hopetall, kledd i mørk blågrønt og bevæpnet med smale stokker, og hun entrer og forlater scenen i en høyglanspolert svart bil med sotede vinduer. Sarastros grobian av en håndlager, Monostato, har også bil – han kjører rundt i en nedslitt pick-up med parodiske rockeversjoner av Tryllefløytens temaer på bilstereoen, og med bur på lasteplanet til å holde Pamina fanget i.

Ivar Tindbergs regi er i det hele tatt spekket med fantasifulle detaljer og skreddersydde løsninger for dette spesielle formatet. For eksempel inngår koret i vaktstyrkene, med det resultat at jeg ikke får helt oversikt over hvem som synger og hvem som er statister, og siden lyden uansett går gjennom høyttalere og jeg ikke forventer at det skal låte massivt, blir det totale sanseinntrykket at koret er enormt. I en sekvens som utspiller seg på siden av scenen og handlingen rappellerer noen av ninja-kosakkene til Nattens dronning ned en av murene, for å delta i et lydløst og svært godt koreografert slag mot Sarastros soldater. De mange barneskuespillerne skaper en ekstra dimensjon. Noen spiller små beltedyr som klekkes ut av digre egg og piler rundt på scenen, noen myldrer fram som Papageno og Papagenas barn i sluttscenen, og tre dyktige gutter spiller de overjordiske veiviserne som stadig kommer Tamino og Papageno til unnsetning.

Selve verket er også spesialtilpasset. Musikalsk leder Magnus Loddgard har klippet kreativt og varsomt i musikken for å få forestillingen ned til to timer, og den nye musikalske helheten fungerer strålende. I tillegg har han oversatt sangtekstene til et poetisk norsk, mens regissør Ivar Tindberg har kuttet i teksten og gitt den talte dialogen særnorsk snert og artige dialekt-tilpasninger.

Vanskelige musikalske forutsetninger Musikalsk sett er denne forestillingen litt av en prestasjon, for de lydlige forholdene kunne omtrent ikke vært vanskeligere. Orkester og dirigent befinner seg i et lukket telt om lag 50 meter fra scenen, og dirigent, musikere og sangere kan bare se og høre hverandre via diverse monitorer, storskjermer og høyttalere. I tillegg er arenaen på Fredriksten helt åpen og har ingen vegger som kan gi resonans, og alle sangerne bruker derfor mikrofon. Operasang i mikrofon vil jeg tro er enhver lydteknikers mareritt, for sangerne har selvsagt såpass kraftige stemmer at vi hører dem akustisk også. Tidvis får dette en ekkoeffekt, spesielt når de synger sterkt, og det høres ut som to aktører synger samtidig. Det er heller ikke til å komme fra at akustisk lyd i en lukket sal er et langt sterkere sanseinntrykk, og at høyttaleroverført lyd nødvendigvis låter mer kompakt og med langt færre overtoner.

Like fullt lykkes alle involverte med å gjøre det beste ut av forutsetningene. Orkesteret spiller helt strøkent, med utmerkede solister på fløyte og klokkespill. Samtlige sangsolister gjør en storartet jobb, spesielt hovedrolleinnehaverne: Beate Mordal gir liv til Pamina med sin krystallklare og florlette stemme, Caroline Wettergren (Nattens dronning) synger elastisk og skimrende, og Tamino i Petter Moens skikkelse lyder slank og lyrisk. Emil Havold Næshagen fra Råde gir Papageno en ytterst kledelig østfoldsk vri og viser stor komisk timing og tilsvarende stemmeprakt, og Vigdis Undsgård er overbevisende både forkledt som gammelt skrukketroll og som en vilter Papagena, henholdsvis med tilsiktet skingrende og velklingende røst. De tre unge jentene som synger veiviser-guttenes stemmer fra bak scenen låter bemerkelsesverdig klokkerene og presise. Magnus Loddgard gjør en fremragende jobb med å holde det hele sammen, og uten at jeg kan noe som helst om lydteknikk, vil jeg tro lydteknikerne også skal ha en stor del av æren for at dette låter så bra som det gjør.

Det er vanskelig å se for seg hvordan utendørs distriktsopera kan gjennomføres bedre enn dette, med alt det innebærer av akustiske, logistiske og værmessige utfordringer, og samarbeid mellom profesjonelle aktører og et enormt apparat av lokale bidragsytere. Det er ikke annet å gjøre enn å gi seg ende over.