Dyrisk eleganse

Trompeten fremstår for meg som et uelegant instrument. Ikke bare er den en klumpete metallanordning, den utgjør også, som mange andre blåseintrumenter, en uorganisk forlengelse av kroppen til utøveren. I tillegg har instrumentet den utfordringen at uansett hvor vakkert det spilles, følger den uorganiske og metalliske utfordringen med, og gjør at faren for fanfare alltid ligger nærmere enn det vakre er tjent med. I Tide går den uorganiske trompeten i samspill med den organiske menneskekroppen, og skaper en fascinerende og varm kommunikasjon.

Organisk kvalitet Studioscenen på Dansens hus er helt bar. På gulvet er det hvite dansematter. De to aktørene, danseren Bára Sigfúsdóttir og trompetisten Eivind Lønning, kommer rolig gående frem mot publikum. Det etableres en uhøytidelig stemning, som om dette er noe vi er sammen om. Jeg føler meg velkommen. Selv før Lønning begynner å spille på trompeten, synes jeg det er noe musikalsk i bevegelsene til Sigfúsdóttir. Hun begynner med å bevege bare fingrene, og det ser nærmest ut som om hun skal spille på et klaviatur. Når Lønning tar opp instrumentet, blåser han først bare luft gjennom. Sigfúsdottir beveger seg fra side til side, og jeg tenker at det er noe meteorologisk i uttrykket, som om det refererer til vind og bølger. Jeg tenker også på tittelen Tide, tidevann, som noe nærmest mystisk, men grunnleggende naturlig på en kosmisk og overjordisk måte.

Sigfúsdóttirs bevegelser har denne organiske kvaliteten i seg. Noen ganger beveger hun seg mer abrupt på en måte som kan minne om locking, en dansestil med opphav i hiphop kjent for svært stakkato bevegelser, men den helhetlige kroppskontrollen, der de ulike kroppsdelene nærmest beveger seg uavhengig av hverandre, sammen med vekslingen mellom brå og bølgende bevegelser, gir et fascinerende uttrykk.

Duett Selv om jeg dras inn i Sigfúsdóttirs bevegelser, er ikke denne forestillingen å forstå som en solo. Det er i samspill med Lønning, både som bevegende aktør og som musiker, at bevegelsene kommer til sin rett og forestillingen får sin form. Lønning bruker trompeten som et redskap, han fortsetter å blåse luft gjennom den, men spiller også mens han holder luften tilbake og skaper overtoner. Det høres ut som at han hele tiden jobber mot instrumentets begrensninger, og bruker disse begrensningene til å skape et særegent lydbilde. Slik utforsker han mulighetene til å lage lyder som høres mer organiske ut enn trompetspill vanligvis gjør. Begge aktørene improviserer gjennomgående, men det fører også til at samspillet dem i mellom føles levende og utforskende. De forholder seg til hverandres bevegelser og plasseringer på gulvet, og noen ganger føles det nært og intenst, andre ganger mer likegyldig, noe som skaper god balanse i samspillet.

Mot slutten oppstår det allikevel noe jeg opplever som et avhengighetsforhold mellom dem, som jeg synes virker unødvendig og kanskje litt malplassert. Sigfúsdóttir klamrer seg til Lønnings ben som et sjenert barn. Her er én ting den sterke tilknytningen som oppstår mellom dem, en annen ting at det blir et maktforhold der den ene er sterkere enn den andre, som ikke har vært der tidligere i forestillingen. Hun kryper mellom bena hans, og det er mulig jeg legger for mye i det, men det gir en følelse av overgang, eller, jeg vil nesten ikke si det, men jeg tenkte det jo allikevel, fødsel. Helt på slutten setter hun seg inntil ham, mellom bena hans, og han løfter trompeten til værs mens han fremdeles spiller, samtidig som Sigfúsdóttir blåser på armen hans. Her er det én som er sterk og én som er svak. Dette synes jeg ikke kler den ellers så sterke tosomheten som helhetsinntrykket av forestillingen gir.

Dyr og menneske Det er imidlertid ikke tvil om at denne forestillingen først og fremst er en oppvisning av sterk tilstedeværelse og kroppsbeherskelse i tosomhet. Det er en svært interessant utforskning av den menneskelige kroppens fysikk, kombinert med en undersøkelse av kroppens forhold til et naturlig kosmos. Noen ganger synes jeg Sigfúsdóttir beveger seg på en nærmest dyrisk måte. Et sted er hun som et nyfødt føll, eller en fugleunge som etter hvert tar til vingene. Et annet sted går hun rundt på alle fire og hopper som en ape mens hun lager klare rytmer med hender og føtter mot scenegulvet. Selv om denne typen dyreetterligninger fort kan få et komisk preg, er bevegelsene her såpass abstrakte at de heller peker til mulighetene i menneskekroppen, og fordi det dyriske ikke overdrives fører det heller til en poengtert eleganse.

Tide er et fascinerende samspill, og utførelsen foregår med en letthet som etablerer varme både i kommunikasjonen mellom utøverne og i formidlingen til publikum. Jeg liker måten trompeten blir en kontrast til bevegelsene, men samtidig en bidragsyter, en fødselshjelper, som gir dansen kraft. Jeg blir fascinert av Sigfúsdottirs evner som danser og av lydbildet hun arbeider mot. Jeg blir til slutt rett og slett glad av hele forestillingen.