Drømmens potensial

Jeg har etter hvert skrevet flere kritikker av forestillinger for barnehagebarn som utspiller seg i barnehagens lokaler. Som denne med Unge Viken Teater på Lillestrøm eller denne med Tigerstadsteatret midt under pandemien i en barnehage på Gaustad. Begge disse foregikk utendørs. Uansett om det er inne eller ute, er det et privilegium når man skriver om barneteater å få lov til å komme inn på barnas territorium og få være vitne til deres opplevelser av endringer i hverdagen. Det er også frigjørende som barneteaterkritiker å oppleve kunst som bare har barna som publikum og ikke foreldrene deres. De eneste voksne til stede er de som jobber i barnehagen og de som lager forestillingen. Fraværet av foreldre og det at barn utgjør et flertall av publikum gjør at kunstnerne kan fokusere utelukkende på barna og deres opplevelse og ikke tenke på å måtte blidgjøre voksne som har betalt for billetter. Fordi teater så ofte handler om å gjøre det kjente ukjent, finnes det også et stort potensial i å lage teater i de rommene der barna har store deler av hverdagen sin, i rom som er kjente og der barna er trygge.

Det er dette potensialet som blir tydeligst for meg i møte med Utopia – et drømspel for barnehagen av koreograf Maja Roel og dramatiker Toril Solvang-Kayiambakis. Forestillingen er en videreutvikling av prosjektet Utopia – et drømspel for Tøyen og skal i samarbeid med Black Box teater besøke utvalgte barnehager i Oslo. Jeg får se den i Askeladden barnehage på Torshov sammen med barnehagens fire- og femåringer.

Drømmefangere Stemningen blant barna er preget av høytid og forventning mens de sitter i en halvsirkel i garderoben og venter på at det skal begynne. To aktører venter sammen med barna, og de er kledd i rare kostymer med plast på hodene og knæsje farger. Barna peker på egne klær og roper ut hvilke farger de selv har på seg på seg, og det blir klart at det er få endringer og uvanligheter som skal til før barna skjønner at en kunstopplevelse har begynt.

Tre aktører kommer ut av døren. De er «drømmefangere», og de drar frem lange plastrør for å finne og høre drømmer. Også de er kledd i klare farger og plast som gjør at de ser rare ut. De legger de lange rørene etter hverandre mot en dør for å lytte etter en drøm. Gjennom rørene kan de høre en drøm som de gjenforteller til barna. Den handler om en ørn som er gravid. I magen har den et ørneegg som holder på å klekke. Det er absurd, men også konkret og gjenkjennelig drømmeaktig innenfor et univers barna kan relatere til. Barna blir deretter delt inn i tre grupper med hver sin drømmefangerguide og geleidet inn i hovedrommet, som egentlig er barnehagens avdeling Måltrost. Der blir de plassert i små telt mens guiden forteller dem drømmer. Senere får de også selv finne og dele drømmer. Disse drømmene befinner seg inni papirscenografi som er festet på veggen, men det er barna selv, sammen med aktøren, som finner ut hva drømmen skal være. Mest inntrykk på meg gjør en jente som med stor begeistring forteller om at hun ofte har så skumle drømmer at hun ikke får sove. Det virker som et reelt problem, men lekerammen og utforskingen gjør marerittene til en verdifull erfaring.

Dramaturgisk sett er forestillingen godt løst ved at barna først blir delt i grupper og så kommer sammen igjen. Da blir de gitt oppgaven om å vekke «drømmedyret», et flerhodet dyr satt sammen av alle aktørene som utfører en koreografi som får det til å se ut som om det sover. Publikum må kaste drømmer på dyret for at det skal våkne, og helt til slutt blir alle geleidet ut i garderoben igjen der de skal gi en drøm i gave til den neste barnehagen kunstnerne skal besøke.

Potensialet På enkelte områder lykkes Utopia – et drømspel for barnehagen ordentlig godt i å utnytte det potensialet som ligger i barnehagesettingen. Ved hjelp av sterke farger, taktile materialer, lys og lyd omgjør de det kjente rommet til noe litt fremmed, men ikke totalt ukjent. At barna får oppleve kunsten i et rom der de er helt trygge og vant til å være, åpner opp for en nærhet mellom aktører og publikum det ikke er så lett å få til i et profesjonelt teaterrom. At rommet er endret, skaper også en egen spenningsfaktor.

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at barnehagens rom nødvendigvis har noen begrensninger som gjør at forestillingen ikke kommer helt til sin rett. De tre gruppene får ikke ordentlig avstand til hverandre sånn at summingen av stemmer fra de andre teltene overdøver musikken og lyddesignet. Lyseffektene blir også litt for milde til virkelig å være en medvirkende faktor i endringen av rommet. Dette kommer nok av enkle ting som at det er store vinduer som slipper inn mye lys og at det er vanskelig helt å fjerne hverdagen fra barnehagen.

Hva er en drøm? Å ta utgangspunkt i en drømmeverden er også noe som har et stort potensial i en barnehagesetting. Kunstnerne i Utopia – et drømspel for barnehagen bruker drømmen til å åpne opp for undring, fantasi og utforskning. Men det forblir litt uklart hva en drøm egentlig er. Er det noe vi ikke har kontroll over, noe som handler om overnaturlige vesener og som skjer når vi sover, eller er det noe større og viktigere, noe vi kan forme selv og bestemme over? Flere av barna har tydelig veldig lyst til å delta og respondere, og selv om de oppfordres til det, ser det ikke helt ut som de skjønner hva som er forventet av dem eller hva som egentlig menes med en drøm. Skal de bare finne på eller skal de fortelle om nattlige drømmer de selv har hatt? Jeg tror det hadde vært fint å gi barna tydeligere beskjeder om hva de kan bidra med. Det hadde nok også gjort det lettere for de barna som ikke er de raskeste til å ta ordet.

Det er i møte med barna og deres lek at forestillingen er best. Kompaniet i Utopia for barnehagen nærmer seg barna på deres premisser og med livsbejaende nysgjerrighet, og det er helt nydelig å se en barnegruppe la seg fascinere av det som er rart og annerledes. Dette skjer på en helt spesiell måte i de allerede kjente rommene. Jeg har allikevel ofte lurt på hvorfor det virker som det primære målet når det gjelder kunst til barnehage- og skolebarn er å la kunsten besøke barna, ikke omvendt. Det er selvfølgelig et økonomisk og logistisk spørsmål, men jeg er av den klare formening at barn som vokser opp i Oslo (og andre byer der det finnes slike steder) oftere bør få muligheten til å besøke kunstinstitusjoner og profesjonelle rom. Når Utopia for barnehagen ikke lykkes på alle punkter, er det fordi rommet forestillingen utspilles i ikke er godt nok egnet og at virkemidlene ikke endrer opplevelsen av rommet så mye som man kunne ønske. Men når det er sagt, er det også nettopp fordi kunsten i dette tilfellet oppsøker barnehagen at de fineste øyeblikkene oppstår, og de øyeblikkene er et resultat av nærhet, undring, forvandling, lek og trygghet. Konklusjonen må derfor være at vi må ha mer kunst til alle barn der de er og dit de kan dra.