Dramaturgi & ideologi: hva var og hva er naturalisme? (del II)

Dramaturgi & ideologi: hva var og hva er naturalisme? Del II: Mot en ny "soloppgang"?

• Videoprolog: Før soloppgang (Den Nationale Scene, 2011)

DR. SCHIMMELPFENNIG med svak stemme. Bare en tanke! Enda svakere. Da har jeg kanskje noe materiale til deg.

ALFRED LOTH. Så absolutt. Du må jo til de grader være oppdatert på forholdene her. Så hvordan står det egentlig til med familiene?

DR. SCHIMMELPFENNIG. E-lendighet!…gjennomgående…fyll! Flatfyll, incest, og – som direkte følge av det – degenerering over hele linjen.

(Gerhart Hauptmann, "Før soloppgang", 1889)

Faksimile, Nature – International Journal of Science 30.10.2009

Handling eller hendelse?

FØRSTE LEDEMOTIV: Sist høst var det valg i Norge – et historisk valg. Like før valgdagen slo en av landets fremste intellektuelle aviser stort opp: "Genene bestemmer hva du kommer til å stemme." Begrunnelsen var splitter ny biologisk fundert forskning, som på individnivå sporet genetiske determinanter for valgpreferanser. Å snakke om et reelt valg var problematisk. Å snakke om et "fritt valg" var (biologisk sett) absurd. Jeg siterer James Fowler, verdensberømt professor i genetikk og statsvitenskap ved University of California, San Diego – og sitert slik i norske Morgenbladet:"Forskere [som] har vist konservative og demokrater skremmende bilder, var i stand til å vise at de konservative konsekvent er mer lettskremte enn demokrater.(…) man kan tenke seg at demokrater tenker mer på dynamikken innad i en gruppe, mens konservative tenker på hvordan vi skal hindre en annen gruppe i å skade oss. I evolusjonens løp trenger man begge grupper, noe som kan være grunnen til at vi har bevart genetisk variasjon. Det forteller meg at vi har evolusjonære grunner til å komme overens." (James Fowler, professor i genetikk og statsvitenskap ved University of California, San Diego, september 2013)

ANDRE LEDEMOTIV: Da den 77 år gamle Dimitris Christoulas ved påsketider 2012 løftet pistolen og skjøt seg selv i hodet ved et tre utenfor det greske parlamentet i Athen, ropte han – i følge øyenvitner: “Dette er ikke et selvmord. De dreper meg!” I lommen til den tidligere farmasøyten – som få dager tidligere hadde mistet brorparten av sin oppsparte pensjon – lå et brev som anklaget et system som hadde fratatt enkeltmennesker siste rest av verdighet. Fra skuddet gikk av, gikk det bare få timer før den greske innenriksministeren – en varm forkjemper for EUs økonomiske sparepakker for Hellas –proklamerte at den gamle mannens selvmord først og fremst var en dyp personlig tragedie. Han snakket videre – ikke uten medfølelse – om skjulte motiv, om ting som kunne ligge bak og som kunne drive fram en slik dypt personlig tragedie.

TREDJE LEDEMOTIV: En regntung julidag i 2011 går Anders Behring Breivik til angrep på den politiske ungdomsleiren til Det Norske Arbeiderparti på Utøya. Resultatet er Norgeshistoriens verste massakre i fredstid; en aksjon som ryster nasjonen og skaper sjokkbølger verden over. Det kommer raskt for en dag at det tilsynelatende dreier seg om en politisk motivert handling, utført av et tidligere medlem av det norske Fremskrittspartiet –og rettet mot "sosialister" og andre "venstreradikale" som (i følge Breiviks web-manifest) har åpnet landet for etnisk utvanning, feministisk ubalanse, postmoderne multikulturalisme og tap av nasjonal selvfølelse. Men så skjer det et omslag i diskursen: Det starter med at en anerkjent evolusjonspsykolog ved Cambridge University, Simon Baron-Cohen, en knapp uke etter tragedien, tilbyr nordmenn i politisk og emosjonelt sjokk en alternativ forklaring på hva som ligger bak massakren på Utøya: "Nevrovitenskapen lærer oss at det finnes grader av empati, og av menneskets forråd av empati, og at et menneskes forråd av empati står i forhold til virksomheten i en egen krets i hjernen, empatikretsen. Hvis man la gjerningsmannen i en MRI-skanner, ville man se at empatikretsen hans fungerte på et lavere plan enn gjennomsnittlig nivå, underutviklet sammenlignet med de fleste."

• Mordene 2011: handling eller hendelse?

Forklaringsperspektiver som dette hentet fra nevrobiologisk forskning åpner for å se massakren – ikke som ”illgjerning” eller handling – men som (pre)determinert hendelse. En slik forskyvning av diskusjonen vil også prege dramaturgien i en påfølgende rettsprosess. Implikasjonene av en slik forklaring er forlengs trukket av teamet rundt den amerikanske nevrokriminologen Adrian Raine. I et foredrag, først publisert på nettet og resirkulert i utallige intervjuer og artikler (også i avisene VG og Svenska Dagbladet), slutter Raine følgende: "(…) Når vi foretar en moralsk beslutning, vil et viktig område i hjernen kalt amygdala lyse opp. Men hos psykopater er dette lyset for samvittighet og ansvarlig oppførsel blitt slukket for lenge siden. Disse psykopatene har ikke bedt om å bli født med en ødelagt amygdala. Så, hva skal en jury gjøre når den konfronteres med en kriminell med ødelagt hjerne? Er det ikke umoralsk av oss å straffe kriminelle så mye som vi gjør? Fri vilje er ikke så fri som du kanskje tror, og for noen er loddet kastet tidlig i livet. Kan vi med god samvittighet straffe dem så mye som vi gjør? Så før dere begynner å fingre med bryteren til den elektriske stolen, vurder en annen atferds-respons: Vend det andre kinnet til! For i nevrokriminologiens navn er det galt å straffe fanger."

• gammel naturalisme

1880-årenes gjennomslag for en radikal naturalisme kom ikke fra kunsten – men til kunsten. Naturalismens dramaturgi(er) lar seg lese som teatrets tilsvar til en ny vitenskapelig revolusjons oppgjør med en idealisert realisme. Prosjektet har her opprinnelig – som hos Gerhart Hauptmann – et kritisk program: Med støtte i ny biologi og ny sosiologi skal virkeligheten gjenerobres. Få år senere har dette kritisk–naturalistiske opprøret stivnet i konvensjon og tradisjon. Prosessen faller sammen med at den nye "vitenskapen om mennesket" får fotfeste – både i og utenfor kunstrommene. Når den nye naturalistiske dramaturgien altså fordrer en forskyvning fra mennesket som (aktiv) ”handling” til mennesket som (passiv) ”hendelse”, legges samtidig grunnlaget for et paradoks som så vel dramaturgisk som ideologisk skal komme til å hefte ved hele det naturalistiske ”prosjektet”. For der det naturalistiske drama evner å konfrontere realismens (fortsatt) idealistiske forestillinger om det fritt velgende og aktivt handlende mennesket, rokker det i siste instans ved dette menneskets mulighet for selvstendig politisk inngripen. Uten her å skulle ty til såkalt "enfaktor-forklaringer", er det interessant å se hvordan det naturalistisk-sosialistiske opprøret på få år fryser til i konvensjon og tradisjon – ikke minst hos Hauptmann selv. Raseteori, frenologi (skallemåling), eutanasi (barmhjertighetsdrap) og rasehygiene gir den naturalistiske optimismen en ny og mørkere politisk grunnfarge. Nasjonalisme pares her med vitenskap og gir opphav til nye teorier om naturgitte sosiale motsetninger, nødvendige forskjeller i intelligens og rasers uavvendelige utvikling mot overtak eller undergang.

For meg hviler det derfor noe foruroligende over Før soloppgang og stykkets egen historie. Hauptmann – enda ikke fylt 30 – portretterer her (som naturalistisk strategi) flere av sine nærmeste venner fra studietiden. På premierekvelden sitter de alle i salen og ser seg selv på scenen. Hvem som er hvem er likevel litt uklart. En av dem, som nok står modell for to av rollene, er Alfred Ploetz. Mange ser i den unge Alfred Ploetz den unge protagonisten i stykket – Alfred Loth. Men også legen Dr. Schimmelpfennig har klare trekk av denne unge, idealistiske og ikke minst prinsippfaste kameraten som altså forlater sin unge kjæreste etter å ha fått innsyn i hennes arvemateriale. Etter premieren vandrer uansett virkelighetens Alfred – den lovende Ploetz – ut i verden, fortsetter sin utdannelse og etterhvert sitt medisinske forskningskall, oppgir sin utopiske sosialisme til fordel for en ny sosialisme basert på forestillingen om den rene germanske rasen. Ennå relativt ung skal han bli Tysklands fremste raseteoretiker. I humanismens navn tar han til orde for systematisk eutanasi og tvangssterilisering av ”degenerte” og ”åndssvake”, men blir – i vitenskapens navn – ikke noen antisemitt, fordi han mener det ikke kan bevises vitenskapelig at jødene er intellektuelt mindreverdige. Fordi hun ikke kan føde barn, forlater Ploetz sin første kone, som så (lik Helene-skikkelsen i Før soloppgang) tar sitt eget liv. På 1930-tallet får Alfred Ploetz sitt professorat i München av en ny leder – Adolf Hitler – som takk for sin pionerrolle i oppbyggingen av det ”Tredje Riket”. For sitt arbeid med å advare om de rasebiologiske skadevirkningene av en krig, foreslår to norske stortingsrepresentanter, ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnsons sønn, Erling Bjørnson (Bondepartiet) og Alf Mjøen (Radiokale folkeparti), i januar 1936 å gi Ploetz Nobels fredspris. Han dør, hyllet og aktet – men uten Nobelpris – i 1940.

Faksimile, Dagbladet.no 7.12.2011

Faksimile, Svenska Dagbladet 4.5.2013

• mistanke: ny naturalisme?

I dag kan mye tyde på at en ny naturalisme vinner terreng. Motivene, referert innledningsvis, utgjør bare ørsmå biter i et sammensatt bilde hvor biologisk funderte vitenskaper vinner forklaringskraft innenfor stadig flere samfunnsfelt. På få tiår har den nye biologien – gjennom voldsomme teknologiske framskritt innenfor genetikk og MRI-scanning – overtatt fysikkens plass som "masterscience". Stadig flere vitenskaplige disipliner utstyres nå med prefiksen "nevro", og forskningsråd strør stadig mer penger til et vell av nye og progressive disipliner; nevro-estetikk, nevro-økonomi, nevro-politologi og nevro-teologi, for å nevne et lite knippe. At de nye disiplinene har progressiv kraft, er innlysende. Like innlysende er det at deres innsikter og "funn" om menneskets "egentlige natur", om genetisk betingede "valgpreferanser", ”naturlige forskjeller” i intelligens, like så ”naturgitte” forskjeller mellom kjønn, mellom sosiale grupper, mellom barn med eller uten ”naturlige disposisjoner for alkoholisme” eller for ”medfødte psykopatiske trekk”, finner resonans i medieindustriens narrativer.

Faksimile: TV2.no, 6.10.2011

Da Gerhart Hauptmanns Før soloppgang ble satt opp for første gang i 1889, slo naturalismens nye menneskesyn for alvor inn i teateret. Hauptmann tok i enda større grad enn Ibsen konsekvensen av – og skapte sine karakterer og sin dramaturgi – som respons på en helt ny naturvitenskap som så mennesket som forutbestemt gjennom arv og miljø. Tilbake stod ofte nådeløse skjebner, bestemt en gang for alle gjennom familie, klasse, og etter hvert også – rase og hodeform.

Spørsmålet trenger seg på: Hva er sammenhengen mellom den solen Gerhart Hauptmann så reise seg på himmelen i 1889, og det potente og blendende lyset som stråler ut fra en ny biologisk vitenskap om mennesket i 2014? Står vi allerede i en ny naturalisme – en ny æra, hvor det biologiske blikket, arven og genene, rekker over stadig flere sider ved det å være menneske? Og hvorfor er det slik at denne nye naturalistiske soloppgangen synes å vokse og trives best der mennesker i størst grad kan dyrke egen personlige og økonomiske frihet? Hva er nå en gang sammenhengen mellom biologi og kapital, biologisme og kapitalisme, naturalisme og ”rovmaterialisme”, og hva gjør den med oss som mennesker? Dersom det er rett at vi nå, snart halvannet århundre senere, allerede er godt inne i en ny vitenskapelig tidsalder, en ny type naturalisme, der større og større deler av våre liv forklares som arvelige biologiske og kjemiske prosesser, så gjenstår fortsatt spørsmålet: Hva betyr så denne soloppgangen for oss som mennesker? Hva bærer den med seg av nye spørsmål, nye drama – nye tragedier? Og hvordan møtes – eller imøtegås – slike drama av teaterets drama og dramaturgier? Hvordan reflekteres og konfronteres slike nye naturalistiske forestillinger av teaterets egne forestillinger?

”Framskritt er..” – noterte Gerhart Hauptmann – ”..å se mer og mer og mer av det udramatiske som dramatisk.”

Kanskje har han rett – om enn bare i dette?

Video fra Transiteatret-Bergens forestilling Elephant Stories (Festspillene i Bergen/Nationaltheatret 2009)

Dagbladet.no dbtv september 2014, video hentet fra Expressen.se: "Sverigedemokratene-politikeren Christoffer Dunly har skrevet en rekke rasistiske kommentarer under falskt navn på hatsider som Avpixlat. Her blir han konfrontert av Expressen, og nekter å svare for seg."