Doktor Testosteron

På Deichmanske hovedbibliotek er det største rommet for tiden omgjort til en teaterscene, flere trebord er stablet sammen til en improvisert scene, rundt bordene sitter publikum og venter på å se CreationOslo sin første oppsetning, Doktor Faustus av Christopher Marlow. I programmet jeg blar i før start står det at tanken til gruppen er å sette opp teaterstykker på uvanlige steder, det vil i følge produsent David Parrish berike publikum og kulturliv på en helt annen måte enn ved en vanlig teateroppsetning. Gruppen er inspirert av Creation Oxford som i mange år har hatt suksess med å spille teater i slottsrom, universiteter og bibliotek. Til Oslos første oppsetning har de hentet britiske krefter i regissøren Charlotte Conquest og bevegelsesinstruktøren Aidan Treays.

Dette er første gang Marlows Doktor Faustus er spilt i Norge, teksten er skrevet i 1604 og dramatikeren er kanskje mest kjent for å være den mange forskere mener egentlig skrev stykkene til Shakespeare. Handlingen i dette stykket er lagt til Wittenberg i Tyskland, hvor en mann med allerede enorme kunnskaper vil ha mer, og i desperasjon søker han til svartekunsten for svar. Slik maner han frem demonen Mephistopheles og selger sjelen til Lucifer i bytte mot 24 år med ubegrenset makt.

Lyset treffer to menn i beige frakker, hornbriller og ullsokker som skal forestille bibliotekarer, de klapper hver sin bok sammen, lyden gjentas et annet sted i rommet, to nye bibliotekarer blir opplyst før det treffer Faustus (Torbjørn Eriksen) som sitter lent over en pult. Vi blir fortalt at han er i gang med en bok, men han er frustrert over at han ikke klarer å fullføre den, han leser og leser, men blir aldri tilfredsstilt. Han vil ha mer! Inn kommer kjæresten Wagner (Karin Klouman) hun er også frustrert, hun synes Faustus skal sende boken inn og de batler mot hverandre med sitater fra Homer, Bibelen og Aristoteles, til hun irritert vender seg om og forlater rommet. Igjen blir Faustus alene med sine indre demoner, han beveger seg over de tynne trebordene, spruter ut tekst, lidende, opprivende og lett pompøst. En stund ut i første akt går nyansene i Eriksen sitt skuespill på autopilot og jeg syntes det blir masete og forutsigbart å følge han.

Teksten er oversatt av Roy Eriksen, og har blitt bearbeidet til en ny versjon av dramaturg Marianne Sævig, Aidan Treays og Charlotte Conquest, men den virker likevel utdatert og alt for ordrik. Jeg sitter hele tiden med følelsen av at de burde ha strøket og kuttet mer. Dette går mest utover Eriksen/Doktor Faustus som har enormt mange replikker og et stort ansvar i å formidle tekstens bilderike og originale kvaliteter. De seks andre skuespillerne (Ulla Marie Broch, Kim Helge Strømmen, Espen Mauno, Joakim Thrane, Ada Teisbo, og Karin Klouman) veksler mellom å spille roller som engler, Lucifer, journalist, frivillig publikum og de syv dødssynder. Flere av disse rollene er nok tenkt som komiske hvilepunkter, men det blir alt for karikert til at jeg finner situasjonene morsomme. Ulla Marie Broch er den som løser oppgaven sin best, hun spiller Mephistopheles nyansert, skarpt og gjør de scenene hun er i til stykkets beste.

Første akt ender med at Faustus selger sin sjel til Lucifer, og Mephistopheles viser han et show hvor de syv dødssynder spilles ut tonesatt til starten av Beyonce sin hit Formation. Det er litt vanskelig å forstå om første akt utspilles i vår tid eller om referanser som pizza og Beyonce skal minne oss på at historien like godt kunne skjedd i dag. Men til og med disse dryppene virker foreldet og jeg undrer, hvem skal forestillingen være samtidig for?

I andre akt er det ingen tvil, vi er i vår tid, og Faustus er en superstjerne, vi starter i et bokbad han gjester for å snakke om sin seneste selvhjelpsbok. Han reiser, til Oslo, London, Paris, som en rockestjerne møter han sine hengivne tilhengere til show hver kveld, hvor han løser problemer for de som trenger hjelp. En ung mann rekker hånden opp, han vil ha en klase modne druer, når mannen ikke ønsker seg mer føler Faustus seg latterliggjort og tryller frem et par horn på den unge mannens hode. I en annen by kommer det plutselig en gjeng menn til en slåsscene som ligner mistenkelig mye på bikervampyrene fra tv-serien Buffy, her kommer de tilfeldige kostymene i forestillingen til syne; de referer til spesifikke trender og tv serier, men de klarer aldri å følge det opp og de blir like enkle som karakterene. Mennene i stykket får ukritisk flyte rundt, sloss og sprute ut testosteron, mens kvinnene kun får lov til være ballerina. En pen, men usikker journalist utsettes for et lite overgrep av Faustus og scenen hadde glidd rett inn i sist ukes mest brukte hashtag #metoo.

Tobias Leira gjør en god jobb i å lyssette rommet på en måte som gir forestillingen en tiltrengt taktilitet. Scenografien er minimalistisk med trebord, enkle draperte stoffer som faller ned fra etasjen over og løfter rommet fra å være en bibliotek til et scenerom.

Det er lett å forstå hvorfor gruppen mener teksten er relevant for samtiden, hovedpersonens hovmod, og ønske om makt og kunnskap kan minne om en rekke mannlige statsledere vi har sett komme og falle de seneste årene. Faustus jakt på berømmelse og annerkjennelse speiler et sterkt sug man kan se blant mange av dagens unge. Dessverre forsvinner disse trådene i varierende skuespill og uengasjert tekstlevering. Oppsetningen ønsker å forvalte en gammel tekst i en samtidig innpakning, men de tilfeldige elementene og bruk av utdaterte referanser gir forestillingen et ubesluttsomt og fomlete drag. Gruppen skriver de ønsker å fylle et tomrom, og gi oss særlige teateropplevelser, men hvem er disse opplevelsene særlig for? Å velge å spille Doktor Faustus på et bibliotek er i utgangspunktet interessant når brukerne av disse husene ofte speiler befolkningen i mye større grad enn et teater klarer i dag, men forestillingen klarer aldri å forløse det politiske og samtidige materialet som ligger latent i teksten, og jeg sitter igjen med følelsen av å ha sett to timer med normativt testosteronteater.

Alle foto: CreationOslo/Geir Molden.