Døden på Økernsenteret

Det er vanskelig å se for seg bedre rammer rundt en teateroppsetning av Døden på Oslo S enn det nedlagte Økernsenteret øst i Oslo – åpnet i 1969, nedlagt i 2015. Oslo Sentralstasjon (Oslo S), med sitt menneskefiendtlige betongunivers, spiller en sentral rolle i Ingvar Ambjørnsens ungdomsroman fra 1988 – den andre i serien på totalt ti bøker om de to tenåringene Pelle og Proffen fra Torshov som «løser saker» de mer eller mindre tilfeldig snubler over.

Moderne ruin Både Økernsenteret og Oslo S har form av en brun, ugjestmild kloss, plassert over skinnegang som fører andre steder. Fra Økern T-banestasjon kunne man i sin tid gå rett inn i senteret, og en av disse dørene fungerer i som den midlertidige teatersalens hovedinngang. Interiøret på det gamle senteret er også til forveksling likt avgangshallen på Oslo S, om enn i mindre skala: Et stort atrium i midten og en åpen annen etasje som strekker seg som en smal balkong langsmed veggene rundt det meste av lokalet. Alle butikkene er nå stengt bak gitterporter i metall, og fiksjon og virkelighet blander seg idet jeg ikke helt vet hvor mye som er rester av kjøpesenteret slik det så ut og hvor mye som er teaterkulisser. Jeg noterer meg i hvert fall at «Alis frukt» i andre etasje er en kulisse, ettersom jeg husker at Lampehuset lå der før.

Belysningen er dempet, neonlysene florerer og en Burger King-kulisse er plassert i omtrent midt i første etasje, i en tilsvarende posisjon som Oslo S-filialen har hatt i årevis. Høyt oppe på veggen står det «Oslo sentralstasjon» i hvit skrift med gjenkjennelig bokstavtype, og på alle vegger, stolper og flater som har plass til graffiti er skriblet ned med obskøniteter, slagord og tvilsomme livsmottoer.

Det gir en eiendommelig følelse å befinne seg i en moderne ruin. Kassert, utdatert, ikke lenger til nytte, men likevel en fullt ut gjenkjennelig representant fra vår egen tid. Følelsen av at noe eksisterer på siden av samtiden er helt i tråd med den særegne ambjørnsenske skildringen av utenforskap.

Integrert scenografi Med andre ord – lista er lagt skyhøyt for en spektakulær teateropplevelse utenom det vanlige. Og på mange måter er det akkurat det vi får. Hele rommet er i bruk, og publikum er spredt rundt på et utall uensartede stoler, kanter, benker og andre sitteredskaper, og «scenen» er fordelt på mange ulike forhøyninger og plattformer. Skillelinjene mellom scene og sal er visket ut, og skuespillerne dukker stadig opp blant publikum. Vi vet ikke hvor neste scene finner sted før den skjer og oppmerksomheten flyttes til rett sted ved hjelp av lyd og lys. Mange av aktørene har sykler, som de fyker rundt på i hele scenerommets lengde.

Frank Hammersland, som dessverre døde i januar og aldri rakk å se den ferdige oppsetningen, har skrevet musikken, en slags melodiøs og melankolsk musikalrock, som i et veldig godt grep er helt integrert i forestillingen: Bandet er på scenen hele tiden, og uansett hvilke rollefigurer som synger, er ofte både bandet og alle de andre aktørene med på refrenget, enten de er involvert i den aktuelle scenen eller ikke.

De ektefølte og upretensiøse rolletolkningene til Filip Bargee Ramberg som Pelle, og Flo Fagerli som hans første kjærlighet, den heroinavhengige og prostituerte Lena, stikker seg også ut som store høydepunkter.

Uhåndterlig tidskapsel Samtidig er det noe ved selve universet som halter litt, og overgangen fra bok (og film) til scenen, og kommunikasjonen mellom slutten av 1980-tallet og i dag, sitter ikke helt. Da jeg leste boken igjen rett før premieren – forrige gang var nok tidlig på 1990-tallet en gang – ble jeg overrasket over i hvilken grad den fremstår som en tidskapsel, over et Oslo og en tid som ikke finnes lenger: I gamle arbeiderklassestrøk i ikke-gentrifiserte Oslo øst går ungdom i fattige, dysfunksjonelle familier for lut og kaldt vann. Offentlige sikkerhetsnett fungerer dårlig eller ikke i det hele tatt, og tenåringene blir et lett bytte for sniffing, heroin og gateprostitusjon i et nedslitt, skittengrått sentrum.

Filmen som kom i 1990, regissert av Eva Isaksen, med Håvard Bakke, Tommy Karlsen og Helle Beck Figenschou som henholdsvis Pelle, Proffen og Pelles første kjærlighet, den heroinavhengige, prostituerte Lena, fikk raskt kultstatus. Den ligger tett på boka og fremstår nærmest som en visuell manifestasjon av tidsånden, med sine legendariske hockeysveiser, pastellfargede dunjakker og den outrerte – og siden nådeløst parodierte – østkantslangen som de unge skuespillerne bare fikk sånn halvveis dreisen på.

Fattigdom og omsorgssvikt er selvsagt ikke noe tilbakelagt stadium i dagens Oslo, men jeg har et visst inntrykk av at sniffing ikke lenger er ungdommens drug of choice, at det er lenge siden de åpne heroinmiljøene tiltrakk seg store mengder tenåringer og at gateprostitusjon først og fremst er preget av global menneskehandel.

På mange måter virker det som om produksjonen har forsøkt å gjenskape denne tidskapselen: Tidsmarkørene er mange og spesifikke, for eksempel en grå fasttelefon med rød nummerskive, sengebrisk i furu (jeg hadde en sånn), ransel i lysbrunt skinn med synlig metallramme og til og med en rød telefonkiosk. Tidsspesifikke premisser i handlingen er bevart, som at Pelle og Proffens kamerat Filla, som de reddet fra en gjeng nynazister i seriens første bok, Kjempene faller, har havnet på «guttehjemmet Håpet». Teaterstykkets manusforfatter Axel Hellstenius skrev i sin tid også filmmanuset, og mange av replikkene er nærmest ordrett beholdt.

Generisk smerte Samtidig er det mange ting som fremstår mer generiske og tidløse. Oppsetningen har – kanskje like greit – ikke gjort noe forsøk på å gjenopplive den nevnte slangen. Pelle og Proffen (Sjur Vatne Brean) sine antrekk og kostymer kunne stamme fra omtrent når som helst mellom 1970 og i dag. Kostymene til de fire andre ungdommene, Lena, Filla (Deniz Kaya) og kompisen hans fra guttehjemmet, Stein (Rafid Arsalan Islam) og dennes søster Nina (Maria Kristine Hildonen) klarer jeg ikke helt å plassere – kanskje er de litt punker-inspirert, men de ser mer ut som en kombinasjon av goth/svartmetall fra sent 1990-tall og en emo-aktig stil fra 2000-tallet – masse svart øyensminke, sikspensen bak frem, nagler, knestrømper, høye støvler og nettingplagg.

Bifigurene og Filla, Stein, Lena og Ninas liv på skyggesiden har fått mer plass, og særlig Nina har fått en mer fremtredende rolle – noe som egentlig bare skulle mangle, ettersom det er hennes fatale overdose som utgjør den faktiske «døden på Oslo S». Dødsfallet hennes er også gjort til forestillingens dramatiske og følelsesmessige høydepunkt, der alle tråder samles og alle som har løpt (og syklet) rundt i ulike retninger og jaget etter svar og løsninger, endelig møtes og alt blir oppklart.

Det er likevel som om elendigheten er løsrevet fra tidsepoken og den spesifikke situasjonen. Både med de spesielle kostymene og det at alt hatet og sinnet Stein, Filla og Nina bærer på mot alt og alle, virker generisk og retningsløst. Det er ingen åpenbar mottaker for utbruddene deres, og i motsetning til Ambjørnsens bøker, ligger det ingen tydelig samfunnskritikk der, ingen politisk brodd, ingen satire – de omfavner mørket og forbanner lyset, med uklar motivasjon. Dermed blir det også vanskelig å leve seg inn i situasjonene deres.

Premisser snudd på hodet Et sentralt aspekt i boken er dermed nesten borte, nemlig Stein og Filla som villfarne barn som man får sympati for. Spesielt ett endret premiss snur det hele på hodet: Intrigens omdreiningspunkt er at Terje Skånseth (Kim Haugen), lederen for guttehjemmet som Stein og Filla rømmer fra, er langt fra noen trivelig barnevernspedagog: Han er derimot en ivrig sexkjøper, noe Nina har førstehånds erfaring med, og han går heller ikke av veien for å kjøpe tjenester av mindreårige han egentlig burde sendt videre i hjelpeapparatet. Stein og Filla bestemmer seg for å avsløre ham og ramme ham der de med sine løsemiddelsløvede hjerner tror det gjør mest vondt – nemlig ved å presse ham for det som for dem fremstår som en svimlende sum – 100 000 kroner. At de selv får kloa i masse penger virker nærmest som en bonus. Etter tips fra Nina tar de bilder gjennom kjellervinduet en kveld Skånseth har «fest» i kjellerstua si med unge prostituerte og flere voksne kompiser. Når Pelle og Proffen får se bildene, viser det seg at Lena er blant jentene Skånseth og vennene hans misbruker.

I teaterstykket snakker Stein, Filla – og Nina – som om de aktivt rekrutterer Lena for å lure Skånseth til å ha sex med en som er under 16, og dét først og fremst som en måte å «bli rike» på. De går altså langt i å iscenesette en kriminell situasjon, antydningsvis for egen vinnings skyld, snarere enn å avsløre noe som hadde skjedd uansett – av moralske grunner.

Jeg får ikke helt tak i hva denne dreiningen skal tilføre. Det er på mange måter blitt en historie på undergrunnens premisser, snarere enn Pelle og Proffens møte med den fra sine trygge ståsteder. Pelle og Proffen som radarpar og bestevenner som følger hverandre i tykt og tynt, er i det hele tatt tonet veldig ned. Pelle stenger Proffen ute fra mye av det som skjer, og Proffen, som i bøkene er selve mesterhjernen og den som får ting til å skje, har en heller uklar rolle som nærmest ikke trengs for å få handlingen til å gå opp.

Det er for så vidt ikke noe i veien for disse grepene i seg selv, men jeg bare synes det er gjort på en måte som skaper distanse til karakterene som har falt utenfor som er veldig lite typisk Ambjørnsens bøker – og som egentlig også står i motsetning til nærheten det integrerte scenerommet legger opp til.

Når det er sagt: Døden på Oslo S – p å Økernsenteret – er likevel blitt en oppvisning i kreativt teaterhåndverk som er verdt å oppleve i seg selv.