Det mykes forsvar

I sommer ble scenekunstner og koreograf Mette Edvardsen hengt ut av den anonyme “Sløseriombudsmannen” i en facebookpost. Jeg har tenkt på hvordan jeg som dansekunstner kan møte denne posten og kommentarfeltet under på en konstruktiv måte og ikke bukke under for følelsen av avmakt og trangen til å bare gå og legge meg. Etter mye fram og tilbake velger jeg nå å se på dette som en ypperlig foranledning til å diskutere ulike kunstsyn og ulike oppfatninger av hva kunst kan være og hva kunst kan gjøre.

Sløseriombudsmannen la 4. juli ut en video på sin facebook-side, et utdrag av forestillingen «Black» av Mette Edvardsen, hun står alene på en tom scene og har en lang monolog der hun gjentar hvert ord flere ganger mens hun går rundt i rommet. Teksten han har skrevet under lyder:

«Performancekunstner Mette Edvardsen får 1,9 millioner skattekroner i årslønn fra Kulturrådet i fire år framover for å holde på med DETTE. Hva synes dere?»

Videoen som Sløseriombudsmannen publiserte utdrag av, fra Lyon-biennalen 2013

Uka etter befinner jeg meg på en dansefestival, nærmere bestemt Ravnedans i Kristiansand, og overhører en samtale der en person forsøker å forklare begrepet “postdance” for en annen. Den andre personen skjønner ikke helt greia og stiller mange helt legitime spørsmål, som likevel gjør meg så innmari irritert, sikkert fordi jeg føler meg så innmari truffet. Begrepet blir grundig forklart med en tålmodighet som imponerer meg, en tålmodighet jeg tenker jeg overhodet ikke har tilgang på, der jeg sitter og hausser meg opp. Og det er her tankene igjen vandrer til facebook-posten til Sløseriombudsmannen om Mette Edvardsen og hvordan den gjorde meg så fly forbanna, men også så redd.

Jeg tenker at man kanskje trenger en viss distanse til noe for å virkelig kunne forsvare det på en konstruktiv måte. Hvordan det er så mye lettere å forsvare noen andre enn å bli tvunget til å forsvare seg selv. Tanken på dette ineffektive og umulige selvforsvaret, for alle ville jo ha forsvart seg selv, og dessuten muligheten for at ingen andre kommer til unnsetning, gjør at jeg bare får lyst til å gå og legge meg. Jeg blir dårlig fordi det kunne ha vært meg, fordi det plutselig går opp for meg at hvem som helst kan bli revet ut av sin sammenheng og gjort et eksempel ut av på denne måten.

Det er muligens det virtuose som for mange fortsatt er det mest gjenkjennelige ved kunsten; det vakre og imponerende, at kunstnerens ferdigheter og talent står i forgrunnen og vises fram. Dette gjør kunstneriske arbeid som ikke lener seg på det virtuose, men som heller har et konseptuelt utgangspunkt, på et vis lettere å latterliggjøre for utenforstående. Jeg vil derimot kjempe et slag for at slike arbeid er modige og generøse, de tør å stå i seg selv og stole på at tilskuerne over tid vil se deres verdi, se hva de forsøker å gi dem. De tør stole på at tilskuerne er i stand til å ta imot og selv produsere den estetiske opplevelsen som arbeidene tilrettelegger for. De tar utgangspunkt i koreografisk tenkning, i vekslingen mellom koreografi og grundig tenkning rundt hva denne koreografien produserer, og bidrar slik både kunstnerisk og faglig til feltet de er en del av.

Mette Edvardsen svarer saklig for seg i Dagbladets omtale av saken 5. juli og bruker sin spalteplass på å påpeke det uriktige i tallene som Sløseriombudsmannen har tatt i bruk. Arne Fagerholt, leder for faglig utvalg for dans i Kulturrådet, påpeker det samme, at Edvardsen ikke mottar 1,9 millioner i lønn, men i produksjonsmidler, og forklarer hva basisfinansieringsordningen faktisk går ut på. Han sier videre at vi trenger bredde i kunsten og må også tørre å støtte smalere uttrykk, men gir også enhver rett til å ikke like kunsten til Edvardsen og til å mene hva de vil om den. Jeg tenker at selvfølgelig er det helt okei at folk ikke må like alt, men at dette er helt irrelevant i denne debatten.

For Sløseriombudsmannen og alle som har delt og kommentert denne posten har jo ikke faktisk sett Edvardsens arbeid. De har sett en bit av en videodokumentasjon av én enkelt forestilling, og det er her nødvendig å gjøre folk oppmerksomme på forskjellen mellom dette og den konkrete erfaringen i tid og rom som en danse- eller scenekunstforestilling faktisk er. I tillegg er noen typer kunstneriske arbeid ikke basert på virtuositet, og vil dermed alltid komme til kort hvis det kun er virtuositetens målestokk som gjelder. Det er ikke hva som blir sagt og gjort til enhver tid som er disse kunstneriske arbeidenes fremste styrke, det er hvordan forestillingens forløp er satt sammen, ved hjelp av grunnleggende koreografiske grep som oppbygning, repetisjon, bruk av varighet og transformasjon over tid. Premisset må alltid være at du faktisk møter opp på forestillingen og opplever den, da kan du selvfølgelig mene hva du vil om den etterpå. Og slik er det mulig å komme med også et dansekunstfaglig forsvar av Kulturrådets tildeling til Edvardsens arbeid, og ikke bare et politisk og økonomisk forsvar.

Jeg har forsøkt å finne en konstruktiv måte å deale med denne saken på ved å analysere Sløseriombudsmannens komposisjon, altså sammensetningen han gjør av tekst og bilde i denne spesifikke sammenhengen.

En filmsnutt blir satt opp mot en setning. Bildet zoomer inn og mottakeren mister helheten. Teksten zoomer ut og mottakeren mister tilgang på detaljene. Ordene «table, table, table, table, table, table, table, table» opp mot 1,9 millioner kroner. Dette blir presentert som et stykke nøytral informasjon. Ingen komposisjoner er nøytrale. Bildet zoomer inn så man ikke får tilgang på Edvardsens faktiske arbeid, som er en scenekunstnerisk komposisjon som ikke kan forstås utifra et videoutdrag. Man får ikke tilgang på hennes kunstnerskap, hennes posisjon og rolle og mangeårige bidrag både faglig og kunstnerisk til danse- og scenekunstfeltet både i Norge og internasjonalt. Og teksten zoomer ut, den er misvisende, og tallet den velger å framstille skjuler alle de andre tallene som ligger bak, som utfordrer og nyanserer dette ene tallet som blir oppgitt. For ikke å snakke om alt det arbeidet som aldri ble eller blir omgjort til tall, alt arbeid som faller utenfor tallene, all kunstnerisk virksomhet som står utenfor økonomien.

Sløseriombudsmannens påstand om at staten sløser bort penger på scenekunst er i det hele tatt et angrep på alle aktører i dansefeltet, også alle de som aldri kommer i nærheten av basisfinansiering, altså de aller fleste. Dansefeltet som er det minste og yngste kunstfeltet som fortsatt prøver å ivareta egen eksistens, der mange av institusjonene har blitt drevet fram av dansekunstnere selv, av pionerer som har ofret så mye for at feltet i seg selv skal finnes. Jeg får lyst til å ta til motmæle mot Sløseriombudsmannens «undring». Jeg tenker på alle de mange, mange ulønnede arbeidstimene som ligger bak hvert eneste kunstnerskap, uavhengig av hvor høy anerkjennelse man ender med å oppnå i samfunnet. Alle kunstnere har så uendelig mange timer gratisarbeid bak seg, hele det frie kunstfeltet er etter min erfaring i stor grad basert på frivillighet og dugnadsånd. Dessuten vet man aldri på forhånd akkurat hvem som vil bidra med disse kunstverkene og -opplevelsene som endrer liv, som gir rom for kontemplasjon og ettertanke, som ryster og får folk til å handle og ta grep, som gir trøst og håp og glede. For at disse arbeidene skal se dagens lys, er man nødt til å støtte og fasilitere et bredt og mangfoldig kunstfelt.

Et spørsmål uten undring er etter min mening ikke et reelt spørsmål, det er heller en påstand forkledd som et spørsmål. Sløseriombudsmannens post om Edvardsens arbeid er formulert som et spørsmål, men jeg tror ikke noe på at han lurer på noen ting som helst. Jeg får inntrykk av at han tror han allerede vet alt. Komposisjon handler dessuten ikke bare om hva du gjør selv, men også hvilket handlingsrom du muliggjør for andre i kjølvannet av din egen gjøren. For hva slags kommentarfelt fasiliterer egentlig denne facebookposten? Slik utøver Sløseriombudsmannen en enorm makt med sin spekulative virksomhet og fasiliterer i stor grad polarisering framfor undring og forsøk på forståelse. En populær og velbrukt teknikk nå om dagen, kan det virke som. Jeg tenker at reduksjon og forenkling er våre alles fiender.

I serien Skam sitter Isak og Sana på en benk, og Sana er så lei av å svare på dumme spørsmål. Isak påstår at det er så viktig og bra at folk fortsetter å stille dumme spørsmål, det farlige er når folk slutter å stille disse spørsmålene som kan oppleves som dumme og heller begynner å trekke sine egne konklusjoner, uten å i det hele tatt la seg forstyrres av virkeligheten til de som direkte påvirkes av disse konklusjonene. Jeg anerkjenner at det selvfølgelig er forskjell på opplevelsen av og ansvaret rundt å tilhøre en minoritet og å drive med kunst, men tror likevel det finnes noe overføringsverdi her. Jeg lurer på hvilket ansvar vi egentlig har, vi som i ulike sammenhenger tilhører mindre grupper som lever eller arbeider i en virkelighet som får begrensa oppmerksomhet fra resten av samfunnet. Hvilket ansvar har vi for å gi folk flest tilgang på denne virkeligheten?

Kanskje kan ingen fullt ut forsvare sin egen eksistens når den blir stilt spørsmålstegn ved og plassert under lupen. Der har alle mennesker ansvar for hverandre, å se hverandres verdi og argumentere på hverandres vegne. Et forsvar fra annet hold, fra noen som ikke er direkte rammet av kritikken, vil ofte veie tyngre og inneha større troverdighet, da det ikke kan beskyldes for å handle utifra egeninteresse. Og som en forlengelse av dette tenker jeg at vi, som bryr oss om kunst, må ta i bruk og mestre språket for å forsvare alt det som ligger utenfor språket. For å si med ord at også det som ikke kan sies med ord finnes. Også kunstuttrykk som tar i bruk tekst kan befinne seg innen denne dimensjonen av språkløs eksistens, hvilket jeg opplever kan være tilfellet med Edvardsens arbeid. Noen har sagt at det myke ikke kan forsvare seg selv, idet det gjør det slutter det å være mykt og blir til noe annet. Litt sånn tenker jeg det er med kunsten også.

Les intervju med Mette Edvardsen på Scenekunst.no fra 2015 her og forestillingskritikker under relaterte artikler.

Teksten er skrevet i forlengelse av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut og prosjektet Critics in conversation, begge del av Ravnedans i juli 2017.