Det indre rom

Det er ikke lenge siden jeg sist la turen til Ulven for å se en forestilling av DeWangen Produksjoner. Kompaniet, som har spesialisert seg på omsluttende teater og aldri spiller på tradisjonelle scener, har funnet seg en lomme i byen i dette området som er under rask utvikling og der det finnes mer eller mindre forlatte lokaler som kan omformes til kunstrom. Sist jeg var på Ulven, i Somnambul, lå jeg og mange andre i behagelige, myke senger i en stor kald hall mens kunsten utspilte seg rundt oss. Når jeg ankommer Ulven denne gangen, ser det ut som om den hallen ikke er der lenger. Området endrer seg hele tiden som en følge av siste ledd i byutviklingen, men jeg har fått retningsanvisning til den andre siden av veien, inn en dør bak en truck. Der er det et laget til et venterom i trappeoppgangen i et delvis forlatt kontorbygg som blant annet huser Den greske foreningen i Norge. På bordet ligger en utgave av Hjemmet fra 1988 som kan fortelle oss at krisen endelig er over for prinsesse Diana. De skulle bare visst. Bladet fra 1988 blir en påminnelse om både uskyldighet og kald krig. Det er noe foruroligende med et glimt av denne fortiden akkurat nå.

En guide kommer ned trappene, tar oss i mot og geleider oss opp, etter noen innledende beskjeder. Vi blir vist inn i et lite rom som kunne minne om et tilfluktsrom i en kjeller, hvis det ikke hadde vært for at vi er i tredje etasje. Det er bare plass til seks publikummere av gangen, og alle sitter i stoler som står hver for seg langs veggene i det overfylte rommet. Det er fullt av forskjellige gjenstander. Det er en liten kjøkkenkrok og et badekar det også vaskes klær i, og oppunder taket er det en seng. Det er også diverse utstyr til å gjøre kjemiske eksperimenter med av typen man har på naturfagsrom i tillegg til masse skrot. Rommet er slitt, tilsynelatende skittent og velbrukt. Ved siden av der jeg sitter, står det en kuvøse. Den er tom, og samtidig som det er noe selvfølgelig over at den ikke inneholder en prematur baby, er det noe urovekkende ved at det som skal være livgivende og -reddende, er tomt.

Monolog Madeleine Røseth er den eneste skuespilleren i rommet. Hun har jobbet med DeWangen Produksjoner i flere tidligere oppsetninger, men her gjør hun en mye mer klassisk skuespillerjobb. Kompaniet skaper nye, underlige verdener, og ofte vandrer publikum rundt i den skapte verdenen istedenfor å sitte stille i et sete. Røseth anerkjenner at vi kommer, hun henvender seg flere ganger til publikum og omtaler vår etter sigende rare oppførsel i en telefonsamtale. Vi har likevel hele tiden rollen som publikummere, ikke som deltakere i universet.

Jeg synes alltid DeWangen Produksjoner er gode på verdensbygging, men ofte kan det være enkelte mangler i narrativet. Det har imidlertid ikke alltid spilt så stor rolle, siden verdensbyggingen gjør teksten mindre relevant. I Rom 11 opplever jeg at vi i større grad får se en tradisjonell monolog der teksten er sidestilt med rommet vi oppholder oss i. Når teksten blir gitt en sterkere posisjon synes jeg også den er interessant, og jeg synes Røseth behandler den overbevisende med oppriktig nærhet og akkurat nok mystikk.

Det er litt vanskelig å si akkurat hva forestillingen handler om. Den har et preg av science fiction, og selv om jeg innimellom stusser litt på om det kan hende vi er på en satelitt i det ytre rom, er det mer dystopisk og lite teknologioptimistisk. Det er heller en post-apokalyptisk verden vi befinner oss i. Kvinnen i rommet er isolert, hun har bare kontakt med omverdenen gjennom skjermer og mikrofoner, men det blir i økende grad uklart om det er en faktisk kontakt, eller om det bare er opptak hun forholder seg til. På denne måten blir det etter hvert mindre relevant om hun er alene fordi verden utenfor har forsvunnet, eller om hun ikke er klar over dens eksistens.

Det kommer også gradvis frem at hun finnes på grunn av et eksperiment. Kanskje er kuvøsen som står til venstre for meg hennes vei inn i verden. Til tross for at hun muligens er blitt skapt uten en mor eller at hun ble tatt fra moren sin tidlig, har hun minner om den ikke-eksisterende moren. Særlig har et minne om en gang hun tok en kvinne i hånden på supermarkedet i den tro at det var moren, brent seg fast. Men vi lærer også at dette og andre minner mest sannsynlig er blitt plassert i henne av forskerne som har eksperimentert på henne.

Knapphet og kommunikasjon Dramaturgisk sett veksles det mellom å avsløre ting fra kvinnens fortid og å introdusere nye faktorer som endrer situasjonen hennes. Det gjør at vi både kjenner på det statiske i situasjonen og får følge en liten utvikling der grunnpremissene endres. Utviklingen kommer gjennom projiseringer på veggene og som beskjeder utenfra. Vi får blant annet vite underveis at forskeren som har hatt ansvaret for henne har dødd, men det finnes en mulighet for at dette også er gammelt nytt, injiserte minner som går i loop. Teksten er ellers ganske åpen, og selv om den har mange detaljer, er det i stor grad opp til publikum å pusle dem sammen. Den helheten man da sitter igjen med, vil nok variere fra person til person og fortolkning til fortolkning. Det skaper spenning.

Knappheten i narrativet gjør at det oppstår et underliggjort rom der jeg lurer på hva som skjer, men nærheten i spillet gjør at det aldri blir for knapt. På et punkt strekker Røseth hånden mot meg gjennom kuvøsen, og jeg tar henne i en hånd hun har en hanske på. På et annet punkt får alle i publikum servert en kopp te. Hun inviterer oss på denne måten inn i verdenen sin samtidig som hun utviser forsiktighet og undring. Og selv om hun med disse grepene på sett og vis bryter ned den fjerde veggen, har hele monologen klare trekk av en mer tradisjonell teaterforestilling, og som dét synes jeg også den fungerer godt.

Når vi blir geleidet ut av rommet igjen, kjenner jeg på følelsen av at avstanden til verden utenfor er stor. Rom 11 har beveget meg ut i et undringsfylt, klaustrofobisk rom avsondret fra alt som er kjent. Forestillingen er ikke overveldende, men i de små, nære øyeblikkene, er det spennende teatralt sett samtidig som jeg synes utforskningen av det post-humane er både skummelt og interessant.