Det er håpløst og vi gir oss ikke

Våre fortellinger fungerer ikke lenger. Det er et slags hovedstatement i Dark Mountain, det avsluttende kapittelet i Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedts krisetrilogi, hvor biedøden er et gjennomgangstema. Med trilogien setter Ossavy&Kolbenstvedt seg det ambisiøse målet å ta for seg ”samfunnskrise, økokrise og individkrise og hvordan de griper i hverandre.” De to forrige avsnittene i dette prosjektet, Bios og Still in silence ble avviklet på Black Box Teater høsten 2013 og vinteren 2014. Denne gangen har de beveget seg ut av den svarte boksen og inn i et rom som på en helt annen måte matcher, og kanskje reint ut bidrar til å forløse, den potensielle kraften og flertydigheten i prosjektet deres. Det gamle, runde vanntårnet på Nesodden er bygd om til kunstgalleri og inneholder flere etasjer som delvis overlapper hverandre. Veggene er hvite. Vi sitter i den mellomste etasjen og har god utsikt til de to planene som ligger over og under.

Forestillingens tittel er hentet fraThe Dark Mountain Project, et internasjonalt nettverk av alt fra kunstnere og filosofer til snekkere og bønder og ikke minst tidligere miljøaksjonister som, med utgangspunkt i utallige mer eller mindre mislykka aksjoner, forsøker å redefinere sitt forhold til virkeligheten og det språket vi omtaler den med.

Ubebodd klode Disse konstaterte at de ikke bare brukte, men brukte opp energien på å kjempe, slik forfatter Erland Kiøsterud omtalte nettverkets stiftere etter forestillingen. Nettverket består av folk som rett og slett har sluttet å tro på at hvis vi bare kjemper hardt nok, så skal vi nok klare å redde jorda. Det må andre grunnleggende fortellinger til, som tar utgangspunkt i den kanskje skremmende, men like fullt realistiske, visjonen om at kanskje vil kloden overleve, men ikke vår sivilisasjon. Altså omtrent det samme som den norske filosofen Peter Wessel Zappfe skrev allerede i 1941: ”En ubebodd klode er ingen ulykke.” Man kunne kanskje i denne sammenhengen føyd til Jan Erik Volds berømte diktlinje fra 1969: ”DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE”.

Nina Ossavy har, i likhet med stifterne av The Dark Mountain Project, en bakgrunn som ivrig miljøaktivist. Nå har hun, sammen med ektemannen Marius Kolbenstvedt, gjort det til sitt prosjekt å forsøke å finne et nytt ståsted

Den tause allvitende Forestillingen er satt sammen av flere ulike historier som flettes inn i og ut av hverandre. Det er fortellinger mer eller mindre rett fra opphavspersonene, projisert på film: konfliktfylte scener mellom ekteparet Ossavy og Kolbenstvedt under pseudonymene Astrid og Andreas. Det er scener mellom Astrid og hennes mor (Kari Onstad), som Astrid plutselig oppdager at på et tidspunkt i oppveksten sendte datteren på barnehjem, og mellom Astrid og hennes alkoholiserte søster (Julie Winge) i en hytte i skogen. Dette alternerer med levendespilte beretninger der bienes liv og skjebne blir premisslegger, offer og metafor for menneskelivet, fortalt av Nina Ossavy og Kari Onstad som beveger seg mellom etasjene, tidvis med kanin- og bjørnekostymer, tidvis med mer nøytrale antrekk. Øverst står den eneste konstante figuren: Birøkteren (Henning Farner). Store deler av forestillingen står han bare der, som den tause allvitende. En gang tar han ordet: Han ser det som foregår, han er et vitne. Han foretar noen rituelle, fysiske bevegelser i interaksjon med kubene, han spiller på en fele. Fortellerne Nina og Kari er nærværende og ”realistiske”. Birøkteren Henning er en slags magiker, eller sjaman.

Forestillingen igjennom står Andreas/Marius Kolbenstvedt ved miksebordet iført ridderrustning. En enkelt gang tar han hjelmen av, bare for å avslutte en krangel med Astrid/Nina; en slags klassekamp innen ekteskapet: ”Har du monopol på krise? Det er ikke alle som er så heldige at de har vokst opp i en syk kristen white trash-familie heller,” sier han avslutningsvis til henne – ett av flere humoristiske ”avbrekk” fra det tunge alvoret.

Vekslingen mellom film og live skuespill, mellom et privat og et offentlige perspektiv, mellom tekst, musikk og bevegelse og mellom de ulike etasjene, skaper en på-kanten-dynamikk som preges av sorg, raseri, ettertenksomhet og humor. Til tider slår det over i ren magi.

Ingenting overflødig Innimellom skulle jeg riktignok ønske at de tekstløse partiene fikk lov å spille seg ut uten å bli avbrutt av stadig nye beretninger om bienes liv og død. Avbruddene forrykker noe av balansen underveis. Likevel er det ingenting her som kjennes overflødig. Og halleluja: Det er ingenting klissete eller pinlig ved de mer eller mindre dokumentariske innslagene fra Ossavy og Kolbenstvedts privatliv. Tvert imot er det som om beretningene fra privatlivet og fra det mer ”offentlige” bielivet befrukter hverandre, kunstnerisk og innholdmessig.

Man skal være forsiktig med å konstruere altfor tette sammenhenger mellom det som skjer i den store verden og det som skjer i ens lille, private liv. Men av og til oppleves det som uunngåelig.

Å gå i venners begravelser fra tid til annen hører med til kretsløpet i min alder, men nå har det tatt av. Det startet på, av alle dager, julaften, og siden har antallet dødsbudskap bare eskalert. I tillegg virker det som nervesystemene i mils omkrets er skjørere enn noensinne. Det er da man begynner å lete etter forklaringer og sammenhenger. Og siden det er forskjellige konkrete årsaker i hvert tilfelle og vitenskapen ikke kan komme oss til unnsetning, må vi tenke oss fram til dem selv. Uten å bli for skråsikre, selvfølgelig. Er det noe i tida? Kan det ha å gjøre med den bedritne atmosfæren som omgir oss nå? Tonen i den offentlige samtalen rundt flyktningekrisen for eksempel? Bildet av et dødt barn som ligger og dupper i vannkanten og påfølgende påstander om at det er arrangert? Kan det ha med de harde tidene på arbeidsmarkedet å gjøre? Klimakrisen? Biedøden?

Det enkle, kvasimarxistiske, svaret er ja. Jeg nøyer meg foreløpig med vet ikke, men jeg tror i det minste at det er i dette frekvensområdet svaret skal søkes.

Modent prosjekt Med Dark Mountain er kriseprosjektet til Ossavy og Kolbenstvedt blitt modent. Der forrige kapittel i trilogien, Still in silence, tidvis led under påståelighet og overtydelighet, og en manglende balanse mellom det dokumentariske og det kunstneriske, har de med denne forestillingen maktet å erobre sitt eget språk: et generøst, ikke-lineært språk som bretter forestillingen ut og setter oss som ser på fri. Et språk som gir plass til et vell av sanser, følelser og tanker som får lov å virke samtidig. Og ikke minst: Som fortsetter å virke lenge etter at forestillingen er over.