Den evige balansen mellom gammelt og nytt

Nå er det ett år og to uker siden du begynte i jobben. Hvordan går det?

– Det er veldig fint å begynne på et nytt år og ikke være “hun nye”, men å komme tilbake til kolleger som jeg nå kjenner godt. Det er interessant hvordan hvert operahus har sin egen energi, og når man har vært gjennom årssyklusen en gang, har man mer oversikt.

Dette spørsmålet har du sikkert svart på mange ganger, men hva var det som gjorde at du ville akkurat til Norge?

-Jeg tror at når man er irsk, og kommer fra et samfunn med flat struktur, er det lett å være komfortabel med skandinaver. Jeg trivdes i godt i Danmark, og selv om jeg etter hvert selvsagt ser at det er forskjeller innad i Skandinavia, mellom svensker, dansker og nordmenn, er det mye som er felles som jeg kjenner igjen fra Irland, som den flate strukturen, åpenhet og bånd til naturen.

Hva med selve Operaen og dette kompaniet, var det noe spesielt du var interessert i?

-Jeg tilhører på mange måter den nye generasjonen av operasjefer og regissører som er nærmest besatt å dekonstruere og rive ned forestillingen om at opera er elitistisk. Da jeg hørte at Oslo skulle bygge nytt operahus, og om visjonen for denne bygningen – at den skulle være tilgjengelig, at man skulle kunne gå rundt på den, og at den skulle være et helt annerledes operahus – opplevde jeg det som noe ikonisk. Den tankegangen sammenfaller med min idé om å tenke nytt om hva opera er, hva opera i det 21. århundret skal være, nemlig en opera som ikke ser seg over skulderen, men som heller tar med seg det fantastiske fra fortiden, og kombinerer det med alt som er norsk og moderne. Det var også veldig attraktivt å jobbe i et hus som har ballettkompani, og få muligheten til å jobbe sammen med Ingrid Lorentzen – å være en del av et partnerskap.

Hva tenker du om Norge som operanasjon? Er vi en operanasjon? Har du vært rundt og sett opera andre steder i landet?

-Jeg har vært litt rundt, men ikke så mye som jeg skulle ønske, for tiden strekker ikke til. Jeg var i Nordfjordeid, og den spesielle blandingen av profesjonelle og amatører er velkjent for meg fra Irland. Det var sånn jeg ble introdusert for opera, ved at jeg så faren min synge i en amatøropera i Belfast. Det var også der jeg begynte å synge selv. Jeg tenker at denne kulturen er en del av et brorskap, eller søsterskap, at vi alle er med i den samme operafamilien. Og for meg er Norge absolutt en operanasjon. Særlig på grunn av publikum. Når jeg snakker med dem, opplever jeg at de er så åpne for nye opplevelser, i motsetning til i en del andre land der publikum har mye ballast og mange meninger fra før om hva opera er. Det virker som folk her har forståelse for det dramatiske aspektet i opera, og dette er vel en klisjé, men kanskje har det noe med tradisjonen etter Ibsen å gjøre. Jeg tror det er avgjørende for operaens overlevelse at den forstås som en dramatisk kunstform, og ikke bare som en klassisk musikkform. Og publikum her virker åpne for det. Sånn sett er det norske publikummet veldig sofistikert.

Er det per i dag mye samarbeid mellom Nasjonaloperaen og distrikts- og regionoperaene?

-Ja, gjennom medlemmene i foreningen Opera Norge. Vi møtes jevnlig til samtaler om diverse felles anliggender. Operaen i Oslo bør støtte opp om og være et knutepunkt for hele feltet, samtidig må hver distriktsopera få ha sin egen identitet. Her på huset arbeider vi for tiden med en strategivisjon sammen med styret, og hvordan vi kan utvikle samarbeidet med distriktene er en av tingene vi snakker om. Vi er allerede involvert på mange måter, også i det små, som for eksempel gi råd, eller bidra med teknisk støtte, og vi vil gjerne gjøre dette samarbeidet til en mer integrert del av vår strategi.

I vår ble det lansert en stor satsning på nyskrevet opera, prosjektet VoEX, som skal gå over flere år. Et slikt prosjekt er utvilsomt tiltrengt, men alle verkene skal skrives for Scene 2. Er det i tillegg planer for nye verk på Hovedscenen? Eller er den slags kanskje hemmelig?

-Ja, det er jo dessverre hemmelig, det er alltid like frustrerende! Vi jobber med ting, men disse prosessene tar tid, og det er mange ledd involvert. Men ja, det er min intensjon å få til noe.

Hva med annen nyere og samtidig opera som ikke er bestillingsverk, men repertoar fra la oss si de siste 50-80 årene? Er det noe vi får se mer til?

-Det er bra du spør om det. Jeg prøver å finne måter å få det inn i programmet på, for det er et hull i folks operakunnskap fra den perioden. Benjamin Britten’s Billy Budd som vi setter opp i år er et eksempel på en opera jeg virkelig vil vise det norske publikummet. Vi jobber med å få inn noen andre strategiske verk fra den perioden, som jeg også svært gjerne vil at folk skal få se.

Tre av fem nye produksjoner i kommende sesong er leieproduksjoner eller “basert på” forestillinger fra andre operahus. Er det først og fremst økonomiske grunner til dette?

-Ja. Det blir færre forestillinger hvis alt skal lages her på huset, og det er et mål for meg at publikum skal få mye nytt å se. For eksempel er Billy Budd en dyr opera å sette opp, for ethvert operahus, og ved å leie inn andre produksjoner får vi råd til det. Et annet mål er å trekke et bredest mulig publikum til operaen, og hver sesong må derfor ha noe for alle. Men det kommer til å variere fra sesong til sesong, noen år blir det flere leieproduksjoner enn andre. Hvis man skal sette opp slagere som for eksempel Carmen, lager man gjerne sin egen, for den kan man spille igjen og igjen over flere år og få valuta for pengene, men smalere repertoar man bare skal vise i én omgang er det mer kostnadseffektivt å leie inn. Jeg har også så mange talentfulle medarbeidere å legge til rette for, og for eksempel var det lenge siden orkesteret fikk gjøre noe Strauss. En leieproduksjon av Rosenkavaleren var en måte å få inn det på.

I tillegg har det noe med internasjonale partnerskap å gjøre. Å leie inn produksjoner er vanlig i internasjonal opera, og man må hele tiden balansere hvor mange egne produksjoner man skal sette opp. Billy Budd er for eksempel co-produsert med Warszawa, og dette samarbeidet er bra for vårt internasjonale renommé. Den internasjonale dimensjonen er viktig i Europa, og det er viktig for meg å få den norske merkevaren ut i verden ved å bruke både leie- og samproduksjoner, og det gjøres ved at andre også leier våre produksjoner. Slik blir man et internasjonalt operahus. Med Nasjonalballetten er det annerledes, de bygger internasjonalt renommé på en annen måte, nemlig ved å dra mye på turné. Jeg synes det er spennende at våre ting skal ut i verden, men også at jeg kan hente inn de beste internasjonale forestillingene til Oslo-publikummet.

Det er interessant at den norske operaen Anne Pedersdotter av Edvard Fliflet Bræin, basert på hekseprosessen mot henne, står på programmet kommende sesong. Men hva er grunnen til at akkurat den settes opp konsertant?

-Jeg vil gjerne gjøre et norsk verk hver sesong. Vi begynte forrige sesong, med Heimferd (som også gjordes konsertant, journ.anm.). Det er vanlig i andre land å gjøre slike forholdsvis ukjente nasjonale verk som konsert først, for å se om folk kommer, om det er nok interesse for det. Samtidig er det noe renskåret ved konsertversjoner. Alle er på scenen samtidig, og det oppstår en slags magi i scenerommet når alle kan se hverandre på en gang. Det løfter the company spirit. Spesielt har jeg fått tilbakemelding fra koret og orkesteret at de setter pris på denne typen arbeid.

Nå har du jo allerede vært litt innom temaet tidligere, men hva er din visjon for Nasjonaloperaen fremover?

-For meg handler det om hva et operahus for det 21. århundre skal være. Her i Skandinavia har vi en frihet til å tenke utradisjonelt, i motsetning til land som Tyskland og Italia, der opera er såpass rotfestet i kulturen. Her trenger vi ikke behandle fortiden så høytidelig. Nasjonaloperaen står friere til å finne ut hva den skal være.

Mener du i form av utradisjonelle oppsetninger, eller mer gjennomgripende endringer?

-Jeg mener at hvert trinn i prosessen bør vurderes. Vi snakker her på huset om “R and D”, research and development, at man skal kunne prøve ut nye ting. Jeg mener at en forestillings suksess i fremtiden ikke bare vil bli målt etter sluttproduktet, men også etter hvordan man kommer dit. Det vil bety å undersøke hva verkene vil si oss i dag og deres relevans i vår tid. I tillegg ser vi at publikum i økende grad ønsker å få innsyn i produksjonen, forstå hvordan alt fungerer, og være en del av prosessen. Operaen er et minisamfunn, og det jobber alle slags folk her, og vi trenger alle sammen for å få det ferdige produktet som vises på scenen. Med såpass mye offentlig støtte, bør det ikke bare handle om sluttproduktet, men om alle leddene i prosessen.

Det gikk en dokumentar om alle Operaens ulike funksjoner på NRK denne våren, i forbindelse med 10-årsjubileet for det nye huset. Er det den typen åpenhet du tenker på?

-Ja, nettopp, den ble veldig bra. Det var spennende å få profesjonelle øyne utenfra som så overalt. Jeg lærte faktisk også noe nytt! En spesiell ting ved Operaen er de gammeldagse håndverkene som fremdeles holdes i hevd, som for eksempel parykkmakeri, der unge krefter kommer inn og lærer faget og holder det levende. Samtidig har man høyteknologisk utstyr på den tekniske siden. Denne evige balansen av gammelt og nytt er det opera handler om.