Den bærekraftige scenekunsten

Venke Marie Sortland tar opp en rekke gode spørsmål i sin kommentar (Scenekunst.no 28.10.15) til miniseminaret Hva er galt med naturen? som ble holdt i Bærum Kulturhus den 21. oktober. Først og fremst er jeg utrolig glad for at Sortland tar opp tråden og dermed åpner opp en mulighet for videre refleksjon rundt temaet. Et miniseminar er et begrenset forum, både i tid og omfang, og det er langt fra sikkert at problematikken blir belyst på en tilfredsstillende eller dyp (nok) måte. Jeg håper derfor at seminaret kan bli et startskudd for en bredere debatt om scenekunst og bæredyktighet.

Sortland stiller flere viktige spørsmål: Hva er problemet med den måten vi produserer kunst på nå? Hvilken effekt har vår måte å bedrive kunst og kunstformidling på, på miljøet? Er demokratisering av kunstopplevelser og (scene)kunstneres mobilitet nødvendigvis et gode—ikke bare med tanke på miljøet, men også med tanke på livskvalitet? Er det ønskelig fra et miljøperspektiv å sende dansekunstnere land og strand rundt for å spille forestillinger for et middelstort publikum?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en entusiastisk steinkaster der jeg sitter i mitt statssubsidierte glasshus og slenger med leppa mot FrP og andre nyliberale, klimafornektende uhyrligheter—med barn tilstede, intet mindre: med unntak av slips- og dress-segmentet av befolkningen har jeg flere fly-mil på baken enn de fleste; jeg mottar jevnlig oljepenger for å lage kunst; jeg sitter i Kulturkontakt Nords ekspertgruppe for mobilitetstøtte, hvor jeg er med på å hjelpe andre kunstnere til å fly rundt i Norden og Baltikum; og ja, jeg tygger fortsatt kjøtt, etter at et tiårig forsøk på vegetarianisme resulterte i alvorlig undervekt, et konstant oppblåst tarmsystem a la Big Hero 6 og kronisk trøtthet.

Sortland har helt rett når hun peker på selvmotsigelsen i å motta oljepenger for å kunne reise til et eksotisk sted, produsere forestillingen i minst tre land (to i vårt tilfelle), og så dra på turné i enda flere land, alt dette for å lage en forestilling inspirert av dyp-økologi, hvor et av hovedpoengene er at man burde reise mindre, i alle fall med fly. Om dette ikke hadde vært et såpass alvorlig problem hadde det vært morsomt i sin intrikate ironi.

Sortland insisterer på at dette er betente spørsmål vi må tørre å diskutere. Jeg bidrar mer enn gjerne til denne diskusjonen[1]. Siden dette er en kompleks og omfattende samtale vil jeg kun ta tak i noen få av spørsmålene som dukker opp:

Hva betyr bærekraftig utvikling i scenekunsten?
Hvilke strategier finnes for bærekraftig produksjon og formidling av denne?
Hvor stor del av samfunnets CO2-budsjett bør kunsten få lov til å bruke?
Hvordan bidrar scenekunst til et bærekraftig samfunn?
Hvordan skal man forholde seg til subsidier fra en stat som i stor grad er finansiert av oljesalg?

Det kan skrives hele biblioteker om hvert av disse punktene, men jeg vil forsøke å være relativt konsis i mine vurderinger av hvert av dem. Jeg vil også unngå policy-speak der det er mulig, og gi eksempler fra vår egen kunstneriske virksomhet for å klargjøre hva dette kan bety i praksis.

1. Hva betyr bærekraftig utvikling i scenekunsten?

For en måneds tid siden deltok jeg i et seminar om bæredyktighet og kulturpolitikk i Helsinki i regi av Kulturkontakt Nord[2]. Her ble flere forskjellige modeller for bæredyktighet presentert. Den modellen jeg er mest overbevist av, er formulert i Kedjas Sustainability Think Tanks rapport[3]. Her identifiseres fire uløselig sammenflettede dimensjoner: en kulturell, en økologisk, en økonomisk og en sosial dimensjon. En bærekraftig kunstnerisk og politisk praksis må ta alle disse dimensjonene i betraktning. Dette betyr at miljøspørsmålet må ses i sammenheng med sosiale spørsmål, hvilket jo er helt i tråd med Arne Næss’ økosofi. For scenekunsten betyr dette at de politiske myndigheter bør skape en situasjon hvor kunstnere ikke behøver å hoppe fra prosjekt til prosjekt og generere suksess etter suksess, men heller kan finne arbeidsmåter som tillater langsom fordøyelse og prosessering. Et mer holistisk perspektiv, med andre ord, hvor man ikke utelukkende belønnes for hvor mye man klarer å produsere (den med flest forestillinger og turneer vinner!), eller hvor mange internasjonale festivaler og New York Times-anmeldelser man kan krysse av på sin årsrapport til Kulturrådet. En bærekraftig kulturpolitikk tar utgangspunkt i det kunstneriske livsløpet, og tar hensyn til at kunstnere har ulike behov i ulike livsfaser. Bæredyktighet tar også inn over seg at kunsten har behov for å puste og leve utenfor sin egen, lokale kontekst. Det å reise er en livsnødvendighet for å produsere vårt arbeid, på flere forskjellige nivåer. For det første er kompetansen i feltet spredt geografisk veldig tynt utover. I et av våre neste prosjekter vil vi bruke kunstig intelligens i en naturlig fortsettelse av arbeidet med å skape systemer der alle forestillingens elementer er avhengige av og påvirker hverandre uten at ett element nødvendigvis dominerer. Det er veldig få kunstnere som kan programmere de biologiske simulasjonene vi trenger for dette. Vi fant vår fyr i Sveits[4]. I desember kommer han til Estland for å arbeide med oss. Det er vanskelig å forestille seg at denne kompetansen skulle finnes tilgjengelig i nærmiljøet vårt, og enda vanskeligere å forestille seg at samarbeidet skulle kunne foregå utelukkende på nett. Samtidsdans er jo som kjent et marginalt felt, et slags ujevnt fordelt meta-støv på samfunns-kroppen, og man må reise langt og mye for å samle en kritisk masse av dette støvet. For det andre trenger vi møtet med publikum, og dessverre er det sånn at man ikke kan få et stort nok publikum på ett sted. En viktig del av bæredyktighet er jo også at man får tilgang til så mange og så forskjellige perspektiver som mulig. Det å se en forestilling av en gruppe fra Nord-Finland gir et helt annet perspektiv enn en gruppe fra Syd-Afrika. Og omvendt: måten våre forestillinger mottas i forskjellige kulturelle sammenhenger gir oss viktig informasjon og mat til den videre utviklingen av forestillingen. Bæredyktighet og isolasjonisme er ikke kompatible størrelser.

2. Hvilke strategier finnes for bærekraftig produksjon og formidling av scenekunst?

Heldigvis en hel del! Den viktigste av disse er å gi forestillinger et langt livsløp. Paradoksalt nok betyr dette så mye turné-virksomhet som mulig. Paradokset forsvinner når man tenker på hvor mye ressurser som brukes for å skape en forestilling. Om denne vises bare 3-4 ganger får man veldig lite igjen for de ressursene man har brukt, ikke bare i form av kroner og euro, men først og fremst menneskelige, materielle og kunstneriske ressurser. Man kan fortsatt minimere miljøpåvirkningen og maksimere verdien av forestillingen ved å tenke på hvordan man turnerer. Oslo-Jakarta tur/retur fulgt av Oslo-Tokyo tur/retur et par måneder senere er betydelig mindre bærekraftig enn en turné som begynner i Jakarta, fortsetter direkte til Tokyo, svipper innom Istanbul på veien hjem og avsluttes i Flekkefjord. Flere forestillinger til flere folk og mer arbeid til dansere og koreografer, som ellers ville måtte sette igang nye, dyre prosjekter i mellom forestillingene i Indonesia og Japan. Det finnes en glimrende guide for grønn(ere) turnévirksomhet publisert av Julie’s Bicycle for dem som måtte ønske mer informasjon om praktiske strategier for å minimere miljøpåvirkningen.[5] Vår versjon av dette er at vi reiser så lett som mulig. Vi har små team, tar kun med oss de folka vi absolutt trenger, og sørger for at kostymer og tekniske elementer får plass i en koffert. Vi prøver også å knytte sammen flere spillesteder på en turné, og maksimere verdien av oppholdene ved å gi workshops og seminarer ved hvert sted vi spiller.

3. Hvor stor del av samfunnets CO2-budsjett bør kunsten få lov til å bruke?

Dette blir selvfølgelig en noe hypotetisk diskusjon, all den tid det ikke finnes noe vedtatt CO2-budsjett å forholde seg til, men det kan likevel være nyttig å tenke på. Jeg har dessverre ingen tall på hvor mye kunstnere reiser, men i første kvartal i år var det totale antallet yrkesreiser i og fra Norge 1,52 millioner . Jeg har en mistanke om at frilans-kunstneres andel av disse reisene er forsvinnende liten. Man kan selvfølgelig si, med all mulig rett, at vi må gå foran med et godt eksempel og forbruke så lite som mulig, men sett i et større perspektiv er vi en encellet organisme i den globaliserte varehandelens blåhval. Alt annet tatt i betraktning—og da spesielt verdien av kunst og kultur for både publikum og kunstneres livskvalitet—synes jeg faktisk at det er helt OK at scenekunstnere reiser omkring. Jeg innbiller meg at hele det norske frilans-feltet reiser omtrent like mye som en mellomstor bedrift.

4. Hvordan bidrar scenekunst til et bærekraftig samfunn?

Som tidligere nevnt kan man identifisere minst fire dimensjoner i bærekraftighet, og kunstopplevelser og -produksjon er vesentlige faktorer i minst to av disse, den sosiale og den kulturelle. Kunst kan bidra til en kritisk og kreativ tankegang omkring forbruk, mellom-menneskelige forhold og forholdet mellom menneske, natur og teknologi. Jeg er spesielt opptatt av hvordan kunst forholder seg til ny-liberal kapitalisme, og hvordan vi kan utfordre dominerende måter å tenke og snakke om dette. Andre prosjekter bygger opp om bæredyktighets-prosjektet på andre måter: et veldig fint eksempel er The Long Now Foundation[7] som utfordrer oss til å tenke både langt og stort. I følge Sortland inngår og profitterer dansekunsten i det markedsliberalistiske paradigmet. Det er ikke helt klart for meg hvilken mekanisme hun sikter til. I mine 15 år som profesjonell danser har jeg aldri vært med på en forestilling som ville ha overlevd eller i det hele tatt kunne bli produsert i en fri markedssituasjon. Alt jeg noensinne har gjort er fullstendig avhengig av statsstøtte. Jeg kan se hvordan visse deler av billedkunsten inngår i det kapitalistiske markedet, men frilans dansekunst i Norge? Neppe. Denne er helt og holdent basert på en sosialdemokratisk tankegang, en regulert kapitalisme med andre ord. Joda, vi kunstnere konkurrerer oss i mellom for disse statlige midlene, vi henger høyt uten sikkerhetsnett, vi jobber fra prosjekt til prosjekt, vi gründer og entreprenører oss herfra til helvete, men dette foregår fortsatt innenfor rammene av en politisk bestemt virkelighet hvor den høyeste autoriteten i alle fall i teorien er folket med sine stemmesedler, og ikke fyren med flest penger. Og de som bestemmer hvordan pengene skal fordeles er fortsatt fagfolk med en reell interesse i å støtte kunst som et merkelig, ikke-salgbart fenomen. Det er vanskelig å overdrive betydningen av dette. De markedsliberalistiske aspektene av dette er ikke noe vi profitterer av. De er snarere noe som står i veien for å kunne vie oss mer fullstendig til kunsten.

5. Hvordan skal man forholde seg til subsidier fra en stat som i stor grad er finansiert av oljesalg?

Dette er 48.000-kroners spørsmålet. Man kan selvfølgelig lukke øyne og ører og håpe at ingen legger merke til det, men det er ingen god måte å forholde seg til problemstillingen. Her synes jeg det er nyttig å tenke på andre olje-baserte økonomier, hvor driften er privatisert og veldig lite av oljeinntektene kommer fellesskapet til gode. Jeg vil ikke på noen som helst måte forsvare videre norsk utbygging av oljefelt, og jeg mener at det grønne skiftet må komme i forgårs. Jeg sier bare at det finnes verre ting å gjøre med olje-kroner enn å støtte kultur og sosiale formål. Om man nå også kan pumpe større mengder av disse kronene inn i et reelt grønt skift ville det være enda bedre. Og man skal jo huske på at ikke alle Norges inntekter kommer fra olje. Faktisk er det en overraskende liten andel: i fjor lå den på kun 10%[8].

Som tidligere nevnt kan det skrives biblioteker om hvert av disse punktene, og jeg plukker av plasshensyn ikke opp tråden fra flere av Sortlands bemerkninger. Ikke dermed sagt at disse ikke fortjener en respons. Denne får komme senere, om og når anledningen byr seg. Jeg er veldig nysgjerrig på hvilke egne betraktninger Sortland og andre har gjort omkring et tema jeg fortsatt synes er noe av det aller, aller viktigste vi kan arbeide med. Hvilke perspektiver kan man se bærekraftig scenekunst fra? Hvilke politiske og kunstneriske strategier kan vi bruke for å fremme dette? Hva er den rette balansen mellom kunstnernes eget ansvar og politikernes? Og viktigst av alt: hvordan kan vi bruke kunst til å gå dypere, bredere og mer interessant til verks enn det reinspikka politikk gir muligheten til?

[1]Jeg må her skynde meg å nevne at jeg tar på meg Roosna & Flak-hatten i denne sammenhengen, ikke Kulturkontakt Nord-hatten. Alt jeg skriver står for min egen regning som uavhengig frilans-kunstner, og representerer på ingen måte KKNs offisielle syn på noe som helst.

[2] http://www.kulturkontaktnord.org/sv/content/seminar-role-culture-sustainable-society-–-sustainability-art-and-cultural-projects

[3] http://issuu.com/danceinfofinland/docs/recommendations_for_a_sustainable_d?e=16430186/12036183

[4] http://bitingbit.org/intro.php

[5] http://on-the-move.org/files/Green-Mobility-Guide.pdf

[6] https://www.ssb.no/238167/antall-reiser-etter-formal-og-reisemal.kvartalstall.millioner

[7] http://longnow.org

[8] http://www.aftenposten.no/okonomi/Vi-lever-ikke-av-oljen-7951846.html