Dekolonisert korona-kunst

«Oslos mest mislykkede anmelder» kaller Aftenpostens Per Christian Selmer-Andersen seg selv etter å ha forsøkt å komme seg gjennom et døgn på Oslo Internasjonale Teaterfestival.

«Jeg forsøkte å lese meg opp på alle artikler, henge med på zoom-debatt, være våken på nattperformance og følge instruksjonene til DIY-esken, slik at jeg kunne lage teater i egen stue. Dessverre fikk jeg ikke til noen av delene», skriver han. Anmelderen i Norges største avis innrømmer altså i full offentlighet at han kommer til kort.

Men så viser det seg at det bare er en kokett form for helgardering. For han konkluderer jo like fullt med at det ikke er hans egen skyld likevel, men Oslo Internasjonale Teaterfestival som «bør tenke mer på publikum».

Nå skal ikke jeg gå i har-skjønt-alt fella, bare minne om at vi her befinner oss på et stadium i den (scene)kunstneriske verdenshistorien som krever noe mer og ikke minst noe annet av oss publikummere enn vi er vant til, og det er den innsikten vi må nærme oss materien med. En festival og et publikum som i alle år har basert seg på gjensidig fysisk tilstedeværelse må altså plutselig klare seg uten hverandre. Hvordan kommer dette til uttrykk rent kunstnerisk?

Haltet og skranglet Sånn sett er det spennende tider å være anmelder i. Noen grunnleggende forutsetninger som vi tidligere har tatt for gitt er i dette tilfellet rett og slett ikke lenger til stede. Det setter kunstnere, kuratorer, arrangører og publikum på en type prøver de aldri før har vært i, men det krever sannelig også noe av oss som skal se det fra kritikerens ståsted. Mange av oss er riktignok vant til å bevege oss inn i andre visningsformater enn de nummererte stolradene. Men dette er noe helt annet, som rokerer grunnleggende ved den såkalte publikumskontrakten – og for den sakens skyld alle andre «kontrakter».

Jada, det haltet og skranglet til tider. Noen programtekster og praktiske veiledninger var mildt sagt vanskelige å tolke. Noen arrangementer kollapset rent teknisk. For ikke å snakke om alt som måtte avlyses, for eksempel Mia Habibs How to die – Inopiné, som ble avlyst for andre år på rad. Innimellom fikk jeg en sånn klønete Pippi Langstrømpe-følelse av å snuble inn i et privat teselskap for landsbyens fine fruer. Og noen av innslagene virket, i iveren etter å finne på noe liksom korona-smart kunst, enten for kort eller for langt tenkt. Men jeg synes ikke det holder å la dette stå som selve konklusjonen og definisjonen på denne festivalen som har måttet løfte seg selv opp etter håret, og vel så det, for å komme i havn.

Nei, Oslo Internasjonale Teaterfestival er ikke for begynnere, som det står i Aftenpostens ingress. Men det har den heller aldri verken vært eller prøvd å være! For en som har ambisjoner om å fange helheten og få med seg mer enn en enkeltstående forestilling her og der, vil det alltid, korona eller ikke, by på visse anstrengelser å overvinne et program som både skal favne kompleksiteten i alt som skal vises og gi enkel praktisk veiledning. For noen av oss vil det i tillegg kreve en god porsjon selvstendig research i kombinasjon med nitid tidsmessig og praktisk planlegging. Men er ikke det min og alle andre interesserte publikummeres fordømrade jobb, da?

8. mars Jeg har tidligere kritisert festivalen for ikke å være seg bevisst en for mange stadig viktigere dato som vanligvis finner sted i løpet av eller i nærheten av arrangementet. I 2018 åpnet den faktisk på selveste 8. mars uten at noe som helst i programmet pekte i den retningen. Det gjorde det til gjengjeld i år.

På festivalens første lørdag sitter jeg i et siderom til et kjøkken i leiligheten til en kompis og gleder meg til å stupe inn i et vakkert, over 30 år gammelt, mannsfellesskap. Det skriver seg fra et band som er oppløst for lenge siden, men vi som var med klarer oss ikke uten hverandre. Det kommer til å vare til neste morgen og når jeg drar derfra kommer jeg til å synes at livet under koronaen er verdt å leve likevel. Lydene og duftene fra kjøkkenet siver inn i det lille rommet mens jeg logger meg inn på Zoom – som observatør til et kvinnefellesskap som finner sted 6000 kilometer unna.

Det er 14 av dem, de befinner seg i sine små rom i Dehli og andre byer rundt omkring i India. De står først med ryggen til, gjør øvelser, danser, står stille, mediterer. Så forsvinner de, leker gjemsel, tuller og tøyser før de installerer seg med sine malte ansikter og setter i gang med en livlig, humørfylt prosess med et alvorlig bakteppe som skal bli mer og mer framtredende i løpet av de neste 90 minuttene. Det utvikler seg til et slags lærestykke i Brechts ånd hvor en kvinne intervjuer en annen om et møte med en mann, som først virker trivielt og uskyldig. Den tosomme samtalen veksler med de fjorten kvinnene som her utgjør et kor som underveis drøfter hva kvinnen som intervjues egentlig er blitt utsatt for. Og det er her det blir umulig å unngå de tause assosiasjonene til gjengvoldtektene, en utbredt foreteelse i India som først de siste årene har truffet det internasjonale nyhetsbildet, med tilhørende fortielse. Nå sist i januar ble en indisk prest og hans disipler arrestert for alleged = påstått/angivelig gjengvoldtekt og drap på en kvinne. Allegedly er passende nok tittelen på denne enkle, sterke forestillingen. Her er det digitale Zoom-formatet, som er standard under hele festivalen[1], blitt utnyttet på en nærmest sjokkerende effektiv måte, hvor det umiddelbare, nærmest dokumentariske går forbilledlig i hop med det konstruert teatrale.

Dekolonisering av scenekunsten I fjor rakk Deise Faria Nunes akkurat ikke å holde sitt performative foredrag om dekoloniseringen av scenekunsten før festivalen måtte stenge. Antakelig var årets digitale versjon et finslipt konsentrat av foredraget. Noe som, med forbehold om at jeg ikke har sett originalen, kan ha tilført det en ytterligere renhet og tydelighet som kler Zoom-formatet. Foredraget er delt i to, først i en enkel rituell omgang med noen ananas-frukter, deretter i en glassklar muntlig redegjørelse for det hun i øyeblikket forsker på: blikket, måten vi ser ting på og betydningen av å gjenkjenne det for å bevisstgjøre oss hvor vi kommer fra og hvor vi skal. Det hele er akkompagnert av rause mengder strøglitter som, sammen med bruken av ananas og annen frukt, står i direkte ledtog med den brasilianske karnevalstradisjonen som hun kommer fra. Jeg har sett en del såkalte performance lectures. Jeg er så uheldig å være hyperfølsom for begreper som har en tendens til veldig fort å skli over i et allerede overfylt klisjélandskap. Bestem deg nå, er det et foredrag eller er det en performance? For første gang på lenge synes jeg noe fortjener den betegnelsen.

Hvordan ser den genuine korona(scene)kunsten ut? Forhåpentligvis får vi aldri noe svar på det, men i Oslo Internasjonale Teaterfestival poppet det opp noen forslag som jeg vil tro kommer til å avleire seg i framtidige prosjekter. Det siste Mia Habib og den tilstedeværende staben i How to die – Inopiné rakk å gjøre i fjor var å bære et helt tre fra Tøyen til Dansens hus. Denne vandringen var en del av det totale prosjektet som omga fjorårets og årets avlyste forestilling. I år fikk vi et lite innblikk i forestillingens fysiske og åndelige univers gjennom en vandring over deler av det østlige sentrum av byen akkompagnert av en vakker, meditativ, reflekterende, filosoferende, lydmessig guiding fra sted til sted mellom Youngstorget og Hausmannskvartalet.

Fionde av italienske Chiara Bersani besto av en bygg-din-egen-forestilling pakke med både objekter og lydfiler, levert som klikk-og hent på teatret eller hjem per post. Gjennom en serie mindre Youtube-foredrag, og et seminar og en hel film, ble jeg kjent med den nordamerikanske poeten og aktivisten Audre Lorde (1934-1992), som ga seg selv betegnelsene «svart, lesbisk, mor, kriger, dikter». Hun var en viktig inspirator for det vi kaller interseksjonell tenkning, et begrep som er i ferd med å bli en del av dagligtalen for å beskrive alle de sosiale faktorene som til sammen utgjør et menneskes liv.

The sound of the word Da Maritea Dæhlin kom overraskende inn fra sidelinja i fjor med I want to be traditional kalte jeg det et mytisk øyeblikk. Det er fort gjort å se det hun gjorde på festivalen i år som det man innen musikken og litteraturen kaller den vanskelige andreplata/boka. Men i så fall ikke uten å glemme at hun har et over tretten år langt kunstnerskap bak seg som har gått under radaren til de fleste her hjemme. Oppvokst blant annet i Chiapas sør i Mexico har hun røtter i et klassisk avantgardistisk visuelt og språklig univers med sterk latin-amerikansk forankring. Det sees ikke minst på Stuck in the sound of the word, hennes bidrag til den sjette utgaven i Black Box teaters skriftserie. Det er et lekent stykke konkret poesi, en retning som, med utgangspunkt i Brasil, vokste fram over store deler av Latin-Amerika på 1950 og 60-tallet. Og det er langt på vei denne retningen hun tar utgangspunkt i i verket I guess you have a lot of questions. A bedtime story.Her har hun behendig unngått det som i mange andre tilfeller ser ut til å være en obligatorisk del av koronakunsten, Zoom, og heller invitert publikum til å booke seg inn, hver for seg, på et hotellrom. Der er vi bokstavelig talt stuck in the sound of the word natta gjennom, kun i selskap med en høyttaler, som det renner en ujevn strøm av ord ut av. Her har hun mikset sammen tekstfragmenter fra samtaler med lingvisten og aktivisten Yasnaya Elena A. Gil fra Oaxaca, nabostaten til Chiapas, og den norske journalisten og forfatteren Sigrun Slapgard, med basis i det felles stikkordet Solidaritet. Det snakkes, hviskes og mumles på spansk, engelsk, norsk og det sør-meksikanske urfolksspråket Ayuujk i en slags stream of unconsciousness, hvor setninger, utsagn, ord, lyder sklir inn i og ut av hverandre i en rytmisk, drømmeaktig dynamikk, helt i overensstemmelse med formålet med stedet jeg er på.

Fare på ferde Å forstå alt som sies er ikke poenget, her er det bare å flyte med strømmen, la det som går inn gå inn, og la det andre fare – hvis det er det det gjør. Det har jeg jo ingen kontroll over, ettersom jeg med og uten motstand glir inn i og ut av ulike grader av søvn og våkenhet. Oppmerksomheten veksler mellom det ytre og det indre, mellom det som sies og avtrykket, ekkoet av det. Til tider sklir alt over i hverandre og blir til et udefinerbart lydlandskap som jeg skvalper rundt i, men som etter en tid plutselig flerres opp av en klokkeklar setning, for eksempel: «Det er fare på ferde». Bang! Der våkna jeg, til en ekstrem bevissthet om hvor jeg befant meg: På det sosiale hotellforetaket PS:Hotel, på Vulkan i Oslo, rett ved Dansens hus. En viktig referanse og et mulig utfyllende drømmebilde er tekstilskulpturen Hun som bærer minnet om denne jorda, hvor bærer denne jorda henne? av Mariteas mor, Gitte Dæhlin. Den ble «vist» inntil nylig som en del av utstillingen Actions of Art and Solidarity på det koronastengte Kunstnernes Hus.

Ett av poengene med konkret poesi er å frigjøre ordene fra tyngden av sin meningsbærende status som ord ved å gjøre dem til en del av et visuelt, eller i dette tilfellet auditivt, verk. Dette utgjør en viktig del av kjernen i Maritea Dæhlins arbeid. Da hun nylig lot seg intervjue av Dagsavisen var det under tittelen Jeg tror ikke det er blitt mindre rasisme i det siste, selv om vi snakker mer om den. «Akkurat den overskriften jeg fryktet og ba om at ikke skulle skje», kommenterte hun etterpå på Facebook. Fordi hun er svart skal rasisme vær så god være det hun forbindes med, enten hun vil eller ikke. Men for henne var blant annet temaet «kompleks lytting» i denne sammenhengen vel så viktig. Uansett: Med I guess you have a lot of questions. A bedtime story har Maritea Dæhlin levert et verk med usvikelig kunstnerisk integritet.

Dagsavisen fikk beskjed, og endret tittelen i nettutgaven til «Man trenger ikke forstå hverandre hundre prosent. Jeg tror det er umulig». Den kan godt stå som en delvis oppsummering av en festival som imponerte ved sin evne til å lande et prosjekt som gang på gang må ha fortont seg som uoverkommelig.