- De initiativene som har vokst seg for store må ha en vei å gå

Det kulturpolitiske landskapet er i endring. I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2021 er det foreslått flere ting som vitner om en ny kulturpolitisk kurs. Det som fikk mest oppmerksomhet etter fremleggelsen av statsbudsjettet for neste år var at to etablerte scenekunstkompanier som lenge har mottatt støtte over ordningen som nå heter Fri scenekunst – kunstnerskap fra Kulturrådet, Verdensteatret og Jo Strømgren Kompani, skal få tre millioner kroner hver over statsbudsjettet. Av betydning er det også at de regionale kompetansesentrene for dans får fast plass på statsbudsjettet. Både kompaniene og kompetansesentrene blir ansvaret til den delen av Kulturrådet som gjerne kalles direktoratslinjen. Alle tiltak som tidligere var på post 78 på statsbudsjettet, som har hatt tittelen «ymse faste tiltak» og andre tiltak av driftsmessig karakter, som de regionale kompetansesentrene for dans, skal nå også flyttes til denne nye ordningen som formelt heter post 74 og post 75. Det vitner om en helt ny måte å tenke kulturpolitikk. Kulturdepartementet har lenge lovet feltet en scenekunststrategi der det skal skisseres noen løsninger på noen av problemene man sitter med i dag. Men denne strategien er blitt utsatt gang på gang, nå er det på grunn av pandemien at vi må vente litt til. Det gjør at usikkerheten omkring hvordan scenekunstpolitikken skal se ut i fremtiden blir større og at mange er hensatt til å tolke de signalene som kommer fra kulturpolitisk ledelse og departementet.

Scenekunst.no har snakket med tre representanter for Norske Dansekunstnere om hvordan de ser for seg den politiske fremtiden for dansekunsten og om hva de tenker om de siste endringene som kommer frem i det nye forslaget til statsbudsjett. Kristine Karåla Øren er forbundsleder, Eva Grainger er nestleder og Gina Vie er politisk rådgiver.

Kan dere si noe om hva dere tenker om den politiske situasjonen for dansekunsten nå etter fremleggingen av forslaget til statsbudsjett for 2021?

Kristine: Overordnet er det aldri mye penger på statsbudsjettet som går direkte til dans. Midlene til produksjon og visning av dansekunst fra statsbudsjettet går hovedsakelig gjennom Nasjonalballetten, Carte Blanche, Dansens Hus eller Norsk kulturfond. Men nå er kulturpolitiske endringer i spill, og det er vanskelig å vite hva konsekvensene blir før de er vedtatt og etablert. Akkurat nå er vi veldig på ballen når det kommer til avklaringer rundt de nye postene på statsbudsjettet. Endringene ble tydelig forespeilet allerede ikulturmeldingen Kunstens kraft i 2018. Kulturrådet skal få en økt portefølje og et økt forvaltningsansvar. I innstillingsbrevet fra januar 2019 har Kulturdepartementet bedt direktøren i Kulturrådet, Kristin Danielsen, om å utrede for å finne ut hvordan forvaltningspraksisen foregår i dag. Det handler om at det har vært økninger i porteføljen allerede.

Gina: Siden Kulturrådet har så mange enkeltbrukere, og er statens fremste instrument i å betjene og finansierekunstnerstanden, ville det vært naturlig at de gikk i dialog med brukerne når de initierte en omorganisering. Når Kulturrådet til samme omorganisering har hentet inn to kartleggingsrapporter som spesielt påpeker at behovsvurderingen fra Kulturrådets side ikke har vært godt nok ivaretatt, så fremstår det enda mer underlig at de ikke har valgt å informere om prosessen og sørget for en god dialog med feltet. Man kunne sett for seg at Kulturrådet innledet prosessen med et møte med kunstnerne der de kunne fått innspill på hva det er som er spesielt viktig at blir ivaretatt. Per i dag har det bare vært en dialog mellom Kulturdepartementet og Kulturrådet, og kunstnere og kunstnerorganisasjonene er ikke blitt hørt. Vi fikk et møte om dette med Kristin Danielsen da Kunstnernettverket ba om det, men da var allerede arbeidet med omorganiseringen kommet langt. Det er litt forunderlig at en organisasjon som skal tilrettelegge for kunstnerne, og er den viktigste finansieringskilden, har valgt å være så lukket i en prosess. Det har skapt en del forvirring og usikkerhet. Man kan også si at det til en viss grad har svekket kunstnernes tillit til Kulturrådet.

Kristine: Kunstnerne blir med rette livredde for at det skal skje endringer i midlene Kulturfondet har til rådighet. Kulturfondet oppleves som en velfungerende innretning og er hjertet til det frie kunstfeltet. Til tross for dettevelger vi i NoDa å være mye mer ambisiøse og tenke større enn at det bare er Kulturfondet som på sikt skal ha finansieringsansvar for dansekunsten. Vi vet at det ikke er tilstrekkelig at store deler av en kunstartseksistensgrunnlag skal avgjøres utelukkende av de begrensende midlene og de sårbare mekanismene som Kulturfondet har tilgjengelig. Da snakker jeg ikke om at man ikke skal fagfellevurderes eller vurderes, det kan gjøres på mange forskjellige måter, men tiden er overmoden for en styrking av infrastruktur i vårt kunstfelt. Og i møte med det er det kanskje andre premisser enn de rent kunstneriske vurderingene som skal legges til grunn. Det vil selvfølgelig være interessant å ta diskusjonen om hvordan det skal gjøres, og statsbudsjettet kom ikke med noen endelig løsning. Det er nå arbeidet begynner, og vi skal i møte med Kulturdepartementet senere denne måneden for å få noen avklaringer

Dere leser flyttingen av Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret fra Kulturfondet og over i statsbudsjettet, eller til det man kaller direktoratslinjen i Norsk kulturråd, som en strategisk bygging av en annen måte å finansiere på?

Kristine: Ja. Sånn som vi ser det er dette et kunstpolitisk valg. Det betyr et valg som statsråden selv kan ta, ogjeg anerkjenner at denne prioriteringen av dansekunst og det frie feltet er et sånt valg. Det betyr ikke at jeg er enig i måten Abid Raja gjør det på. Jeg liker heller ikke at han ikke har kommet på banen i etterkant og forklart oss hvordan dette skal innrettes slik at dette blir tilgjengelige søkbare ordninger for flere i fremtiden. Men de initiativene som har vokst seg for store for Kulturfondets formål må bli gitt et sted å gå, en vei videre. Effekten av hva kunst er og gjør må ikke begrenses kun til formålet i finansieringsordninger. Kunsten er og gjør så mye mer, og det er dette mer vi nå forventer en vurdering av på andre og nye premisser, også utover de rent kunstfaglige.

Gina: Vi ser også dette i lys av scenekunststrategien som vi er blitt lovet. Den skal utdype tiltakene, innretningene og ordningene som hører til det rammeverket som man ser konturene for i statsbudsjettet for 2021. Men så er scenekunststrategien og kunstnermeldingen blitt utsatt gang på gang på grunn av koronasituasjonen. Norske Dansekunstnere har spilt inn at for dansekunsten er det kritisk, og det har vært behov for å forskuttere noen løsninger. For å løse deler av utfordringen har sittende kulturminister valgt å løfte to kompanier rett inn på statsbudsjettet. Det ser vi ikke som en veldig heldig måte å gjøre det på, men samtidig er det en foreløpig løsning for å ivareta et behov som er helt reelt.

Men er ikke behovet reelt for mange? Ikke bare for disse to kompaniene?

Eva: Sammen med Danseinformasjonen, Danse- og Teatersentrum, Norsk Skuespillerforbund og Creo har vibedt om en ordning. Vi har ikke bedt om to aktører på statsbudsjettet. Hvis Raja bare velger å løfte to kompanier fast uten at andre kan komme til, så er ikke det noe vi stiller oss bak. Scenekunstkonsulenten i Kulturrådet sier selv i intervju i Klassekampen 26. september i år at de ser behov for en ordning som gir forutsigbarhet og langsiktig planlegging og som har andre kriterier enn kunstnerskapsstøtten. Det er opplest og vedtatt at systemet sånn som det er i dag ikke ivaretar kunstnerne godt nok. Når det gjelder midler til kunstnerisk produksjon skal det forvaltes på den måten som det gjøres av fagutvalgene i Kulturrådet i dag. Men når man begynner å snakke om andre typer strukturer som skal ivareta de som har lengre fartstid og er blitt en liten institusjon eller semiinstitusjon, da bør man kunne vurdere andre kriterier enn de rent kunstneriske som drift, virksomhet, aktivitet og etterspørsel.

Kristine: Vi vet at behovet er mye større enn de seks millionene som nå blir gitt til to kompanier, vi vet at det ikke var heldig å trekke ut de to, og vi vet at tre millioner det fikk Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret for 12 år siden også. Så dette er på ingen måte noen god løsning, men det forskutterer en mulighet og åpner en dør. Det er veldig viktig for meg å presisere at det er spesielt viktig for dansen å trygge behovet og sikre defleksible, kunstnerstyrte og svært sårbare og utsatte infrastrukturene som har fått lov til å vokse frem gjennom Kulturfondet på nye måter. Jeg tror ikke den beste og mest treffende løsningen for dansekunsten er blindt å adaptere det som oppleves som utdaterte og vanvittig hierarkiske strukturer, á la teatrenes steinhus. Derformå vi gå noen gode runder på hvordan vi kan innrette nye finansieringsordninger. Det er det jeg opplever atdagens kulturpolitiske ledelse i det minste våger å ta i, noe jeg mener de bør berømmes for, og så kan man være helt uenig i hvordan det blir gjort. Abid har hørt oss. Han og hans team oppleves som svært lydhøre og genuint interesserte. De gjør ikke alltid som vi sier, og det skal de heller ikke gjøre, men det er et forsøk.

Gina: Det er noen av løsningene som er litt premature. Det er uheldig, og det skaper mye forvirring i feltet. Samtidig rigges det om til et Kulturråd som skal ha helt andre og nye oppgaver enn det har hatt hittil, og implisitt i dette budsjettet ligger det også at de skal ha en infrastrukturoppfølging for det frie kunstfeltet på en helt annen måte enn de har hatt til nå. Det er ikke direkte uttalt, men det blir tydelig i hele rammeverket og i de omstruktureringene som er gjort. Som en følge av dette mener vi at viksomhetsinstruksen for Norsk kulturråd må utvides til å inkludere denne oppgaven og utdype hvordan det er forventet at direktøren skal forvalte den nye porteføljen.

Hva tenker dere kan være den største forskjellen ligger i at en mindre andel av midlene skal forvaltes av Kulturfondet?

Kristine: Kulturfondet må jo vokse i takt med infrastrukturbyggingen. Det er helt klart. Så det er kjempeviktig at vi til enhver tid presiserer behovet for økte bevilgninger også til Kulturfondet. Nå virker det ikke så veldig sexy kulturpolitisk å «bare» putte penger inn i Kulturfondet. En slik investering gir ikke åpenbare endringer og synlig effekt, på kort sikt, men vi vet hva Kulturfondet har gjort for dansekunsten, omkring 70% av dansekunsten som produseres i dag finansieres fra Kulturfondet. Endringene som ble skissert i forslaget til statsbudsjettet kom som lyn fra klar himmel. Det var en ekstremt gledelig overraskelse at de valgte å løfte frem 11 regionale kompetansesentre for dans. Vi er glade for at de løfter frem mange istedenfor noen få. Det sier noe om at kulturpolitisk ledelse i det minste leser behovet for å bygge infrastruktur, og det anerkjenner vi som et veldig godt løft. Samtidig er det ikke løftet nok, det er ikke sikret at kompetansesentrene skal kunne søke Kulturfondet til kunstnerisk prosjektutvikling. Det oppleves som om mye er i spill, noe som også er flott, ting er i bevegelse, det skjer nye ting som vi kan være med å utvikle og definere.

Gina: Vi synes det er positivt at det blir et klarere skille mellom midler til kunst i form av prosjektbevilgningerog midler som skal går til infrastruktur for kunsten. Så det finnes positive utviklingstrekk i dette i form av at inndelingen blir tydeligere og at oppfølgingen blir mer separert. Rådet selv har anbefalt en utflytting av flere av disse tiltakene. Dette kan være forløpet til en organisasjon som potensielt blir mer avklart og lettere å forholde seg til.

Når det gjelder de regionale kompetansesentrene, hva betyr at de som arrangører også kan bidra til feltet?

Eva: Vi har lagt merke til kunstnere som sier at dette løftet ikke kommer dem til gode. Vi synes det er synd at det ikke kommer mer penger inn i Kulturfondet og mener at scenekunstseksjonen skulle hatt mer midler. Men hvor mange ganger vises egentlig en forestilling som er laget med prosjektmidler? Den spilles kanskje ikke mer enn fire ganger, og det handler om at infrastrukturen er ikke god nok. Vi har ikke et system som er rigget godt nok for produksjon og turné. Jeg tenker at det at de regionale kompetansesentrene nå blir anerkjent som institusjoner som skal ivareta det frie, prosjektbaserte feltet, det kommer absolutt alle kunstnere til gode. Det går an å søke om residenser, og etter hvert har man potensielt flere steder å vise forestillingene sine. Det som skjer nå er at det bygges opp rundt kunstnerne på andre måter enn å spytte penger rett inn i fondet. Når systemet i fremtiden er enda bedre rigget, kanskje de får produksjonsmidler etter hvert, kanskje de kan tilby stillinger til kunstnere. Når systemet rundt produksjon og formidling av dansekunst er bedre bygget ut, da kan man virkelig begynne å pøse penger inn i kulturfondet, for da har man enda flere muligheter til å produsere og formidle dansekunst. Så må jeg også si at det er kommet ekstra midler til kulturfondet etter statsbudsjettfremleggelsen gjennom de 50 millionene som er kommet via stimuleringsordningen. Disse går rett inn i forprosjekt og prosjektordningene. Det er veldig bra, og den økningen kan vi be om at blir varig.

Forstår jeg dere riktig hvis jeg sier at dere er forsiktig positive, men avventende til hva som skal skje?

Kristine: Jeg vet ikke om vi er avventende, for vi er veldig på og vi er hardt arbeidende mens vi venter på vedtak av foreslått budsjett. Vi prøver nå å rigge dette sånn at det må bli nye økonomisk muligheter som kommer alle dansekunstnere til gode, direkte eller indirekte. Betydningen av at forslagene blir innrettet på en adekvat måte både prinsipielt og med rot i virkelighetens behov er stor. Vi ser mange behov som må dekkes for vår sektor, ikke bare finansiering av kunstproduksjon, men formidling og gode forvaltningsmuligheter nasjonalt og lokalt trenger forutsigbarhet og økt finansiering.

Gina: Avslutningsvis kan vi si at Regjeringen i Granavoldenerklæringen sier at de vil satse på det frie feltet, og de ønsker at verkene som skapes skal vises flere ganger, så den satsningen som legges frem i statsbudsjettet kan ses som en oppfølging av det. Sånn sett er vi jo positivt innstilt til at det begynner å skje noe for det frie dansefeltet.