Fakta om Danseinformasjonen • Ble opprettet i 1994 som nasjonalt informasjons- og kompetansesenter for dansekunst. Er lokalisert i Dansens Hus med fire faste stillinger. • Finansieres over Kulturbudsjettet og er ikke en medlemsorganisasjon. • Tilbyr samlet oversikt over forestillinger, utdanning, ledige stillinger, nyhetstjenester mm. på www.danseinfo.no Utarbeider statistikk til myndighetene. • Gir informasjon og rådgivning til kunstnere, publikum, presse og myndigheter. • Driver bibliotek, videotek, arkiv og ulike nasjonale og nordiske prosjekter. • Har gjennomført to treårige dansehistoriske dokumentasjonsprosjekter og forvalter Dansearkivet, som er Norges største samling av dansehistorisk materiale. • Er nasjonal koordinator for UNESCOs internasjonale Dansens Dag den 29. april, som har som mål å feire dans på tvers av etniske, religiøse og kulturelle grenser. • Leier ut Scenehuset på Majorstua til danseproduksjoner i prøve- og visningsfase. • Deler årlig ut Danseinformasjonens ærespris. • Arbeidet politisk for realisering, etablerte og er eneaksjonær i Dansens Hus AS.
Danseinformasjonen fyller 20 år
Randi Urdal. Foto: Chris Erichsen
INTERVJU: – Dansekunsten begynner å bli voksen, erklærer Randi Urdal, daglig leder i Danseinformasjonen som 9. mars fylte 20 år. Men hvorfor har vi en danseinformasjon?
9. mars feirer Danseinformasjonen sitt 20 årsjubileum, men:
Hvorfor finnes det en Danseinformasjon?
– Det er for å synliggjøre kunstfeltet og det som skjer i det. Men vi er ikke først og fremst til for kunstnerne, men for kunstarten som helhet. Vi prøver å gjøre feltet klokere, gjennom blant annet å stimulere til mer skriftlighet og verbalisering, sier Randi Urdal, daglig leder gjennom de siste 16 årene.
Jeg møter henne i det mest konkrete resultatet av Danseinformasjonens eksistens; Dansens Hus på Vulkantomta i Oslo. Huset ligger ved Akerselvas bredd i et kulturelt vekstområde som i tillegg til Dansens Hus rommer musikkstedet Blå, Mathallen, Oslo tegne- og maleskole og mye mer.
Virker det? Blir feltet klokere?
– Vi vet jo alle at det kan bli veldig kryptisk med denne dansen. Derfor trengs det flere ord for å utvide uttrykksrepertoaret. Det går i riktig retning. Det kommer stadig flere nyanser til. Før var det såre enkelt: det fantes en danser og det fantes en koreograf. Nå har feltet blitt utvidet, ikke minst i produsentleddet og med folk med en mer akademisk innfallsvinkel. Dette gir et mer spennende og mangfoldig felt, flere alternative innganger og dermed flere kunstneriske utfordringer.
Vokste opp i Operaen Randi Urdal har selv danserbakgrunn og er vel ett av mange eksempler på at dansing, i likhet med toppidrett, ikke nødvendigvis er sunt.
– Jeg vokste opp i Den Norske Opera siden 1965, men jeg fikk skader som gjorde at jeg måtte slutte som 20-åring. Det ga meg anledning til å fullføre de mer såkalt fornuftige tingene som jeg suverent hadde satt til side, for eksempel artium. Så fulgte noen år med arkeologistudier og Statens Balletthøgskoles pedagoglinje. Jeg jobbet også en stund som musikaldanser, men så fikk jeg barn, sluttet å danse og begynte med helt andre ting; blant annet arbeidet jeg i TV-aksjonen og med solidaritetsarbeid for kvinner i Guatemala. Men etter noen turbulente år måtte jeg forberede et nytt liv som alenemor og søkte jobb i det som dengang ble etablert som Senter for Dansekunst, og siden har jeg vært her, med fast jobb i 20 år.
Men hvori ligger behovet for en egen Danseinformasjon?
– I motsetning til de store teatrene har ikke de frie scenekunstnerne sine egne informasjonsavdelinger. Det har de ikke ressurser til og må kjempe for å bli sett og hørt. Jeg synes det er et sympatisk trekk at myndighetene også har sett dette behovet. Norge er et ungt land med en kort dansehistorie. Husk at selv om det låter som en fremmed fugl i det norske landskapet, så har dansefeltet sånne informasjonskontorer i de fleste euopeiske land. I Frankrike har de det i hver region.
Hvorfor så sinte? Da jeg begynte å jobbe i scenekunst.no og derigjennom kom tettere på miljøet, slo det meg at når folk fra dansefeltet tok ordet på seminarer, debatter og konferanser så var de så aggressive, så sinte. Hvorfor det?
– Dette går i bølger, tror jeg. Vi lider nok under arven av å være lillesøster, å stå sist i køen. Du må huske at på 70-tallet var det fullt trykk på etablering av teaterinstitusjoner i regionene. I den sammenhengen følte vi oss nok tilsidesatte og oversette. Knut Olav Åmås sa en gang, da han var kulturredaktør i Aftenposten, at dansekunstnerne er de sinteste kunstnerne han har vært borti. Vi i Danseinformasjonen skjønte etter hvert at vi måtte slutte med å innta offerrollen. Og selv om folk nok fremdeles kan bli sinte, så er det begeistring som gjelder i dag. Sutring fører ingen steder hen.
Hva gjør dere i Danseinformasjonen, helt konkret?
– Den eksplosive økningen av antallet og mangfoldet blant aktive kunstnere gjør at vi sprer oss over et veldig vidt felt. Sindre Jacobsen hos oss jobber med å oppdatere alle aktivitetene i en database, noe som i sin tur danner basisen både for publisering og statistikk. Han har også ansvaret for den direkte kontakten med kunstnerne, samt utleien av Scenehuset på Majorstua.
Ine Therese Berg jobber med prosjektutvikling, deriblant Keðja– prosjektet, et stort tverrfaglig, nordisk-baltisk samarbeid innen dansefeltet. Hun jobber også med Danseriske samtaler, debatter, seminarer og tekstutvikling og er redaktør for jubileumsboka vi håper å få gitt ut i år Bevegelser – 20 år i norsk dans. Fagkonsulent Sigrun Johnsen vikarierer for Marianne Albers og tar seg av Dansens Dager, direkte kontakt med kunstnerne og faglig arbeid. Også må vi jo alle sammen svare når folk ringer og spør "om det finnes en danseskole for datteren min i nærheten av Kambo" og når media ringer minst fire ganger i året og spør om hvor mange dansere som finnes i Norge. Jobben min er den kjedeligste; jeg skal administrere alt det morsomme de andre gjør, sørge for søknader, rapportering og akkurat nå noe som ikke finnes kjedelig: Dansearkivet, som skal kartlegges av fagfolk. Det er forresten skikkelig populært med arkiv for tiden!
Å kjenne historien Hvorfor?
– Det er interessant for kunstnerne.
Har de gått tomme for ideer?
– Det tviler jeg på, selv om det meste er blitt gjort før. Nei, men helt seriøst så tror jeg det har med digitalisering å gjøre, at ting rett og slett er blitt mer tilgjengelig enn de var før. Og da virker det selvforsterkende, det forventes og forlanges at ting er tilgjengelig. Motivasjonen vår i den sammenhengen er å gjøre dansehistorien til en ressurs for kunstnere og akademikere. Det høyner kvaliteten å kjenne sin egen historie.
Hvilke overordnete problemstillinger jobber dere med nå?
– Ett av de store problemene nå er at det er så få kritikere. Jeg husker en episode for en del år siden i et møte mellom representanter fra media og ulike deler av kulturfeltet. Det ble arrangert et stunt med rasende dansekunstnere som demonstrativt holdt opp kopier av kritikker de hadde fått på turneer i utlandet. Før var det jo mye vanligere med både forhåndsomtaler og kritikker, nå er det så godt som borte. Det er derfor vi samarbeider med scenekunst.no om å stimulere til utvikling av flere skribenter innen dansefeltet. Det paradoksale er jo at før fantes det mye mer dansekritikk, men færre kunstnere. Nå er det færre skribenter men mye mer kunst. Dette likner på hvordan feltet selv er. Det er blitt mange flere dansekunstnere, som produserer langt mer, men spiller færre ganger. Hver produksjon blir i snitt framført fire og en halv gang. Det forteller noe om hva det er behov for.
Kunst må lages før den kan vises Dette har vel med ubalansen mellom tilbud og etterspørsel å gjøre?
– Ja, men tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland sa en gang: ”Ein kunstart som sjeldan visast, får heller ingen stor etterspurnad”. Derfor jobbes det nå på Dansens Hus med å utrede turnéordninger for dans for å få forestillingene ut i landet. Når det gjelder nye scener har vi gjort vårt og deler heller våre erfaringer med regionale ressursmiljøer som arbeider med dette. I tillegg savnes arbeidssteder, egnede rom å lage kunsten i. Det gir god grunn til å være sint at politikerne, for eksempel i Oslo, ennå ikke har forstått at kunsten må lages før den kan vises for publikum.
Fra før finnes det et Danse- og Teatersentrum. Hva er forskjellen på dere og dem?
– Først og fremst at vi jobber bare med dans. Det er det vi kan. Vi jobber med helheten og dybden i vårt kunstfelt. I motsetning til DTS har vi ingen forvaltningsoppgaver og ingen medlemmer, og der DTS har et veldig internasjonalt fokus, jobber vi først og fremst med det norske landskapet. Men vi samarbeider med DTS og utveksler informasjon. Ellers forsøker vi å ikke overlappe hverandres arbeidsoppgaver.
Å bli voksen Hvordan kan effekten av Danseinformasjonens arbeid måles?
– Vi har ingen ære for den eksplosive økningen i antall dansere og danseproduksjoner. Men en ting kan vi uten tvil ta æren for; og det er dette huset. En oppmuntrende tendens er samtidig at kunstnerne fremdeles søker seg til nye spillesteder. Dansens Hus har ikke bidratt til monopolisering av markedet, men økt mangfoldet og gitt kunstnerne større valgfrihet. Mange kunstnere foretrekker Black Box Teater som visningssted, og behovet for alternative scener er ikke mindre enn før. Scenehuset er blitt et stadig viktigere visningssted, og nye kommer til, blant annet gallerier.
Parallelt er det et gryende opprør mot institusjonene i dansefeltet. Det viser at feltet er mangfoldig og har rom for uenighet og ulike estetiske prosjekter. Fokuset er ikke lenger bare på bygging av infrastruktur, men også på utvikling av feltet. Dansekunsten begynner å bli voksen i Norge, sier Randi Urdal.
