Dans og distanse

Festspillene i Nord-Norge finner sted i Harstad og strekker seg over åtte dager, med et program bestående av teater, dans, konserter, billedkunst og samtaler. Arrangementene vises ikke bare på arenaer som Harstad kulturhus, flere finner også sted ute i byrommet. I tillegg til arrangementer for voksne har festspillene et tett og solid barneprogram.

Treffer barnepublikummet Øyteaterets Kinships ble vist i en sal på Harstad skole. Forestillingen virket som den fenget målgruppen sin, barn opptil to år, med enkle og effektive grep som flyttbare vogner barna og foreldrene satt i. Andre eksempler på gjennomtenkt og godt utført barneteater var Bølgebrus og Utsikt som regissør Katrine Strøm har laget i samarbeid med Hålogaland Teater. Bølgebrus sto riktignok på programmet i fjor også, men forestillingen er så stramt regissert med en sømløs blanding av moro og pedagogiske fakta at den tåler et gjensyn. Også denne gangen hadde skuespillerne upåklagelig timing og kroppsspråk, et av barna uttrykte sågar at det ville høre vitsene om igjen.

Utsikt, som i likhet med Bølgebrus ble spilt i et parkområde ved sjøen, hadde også tydelige kvaliteter ved seg, som et medrivende fysisk spill og flere morsomme episoder som barna lett ble engasjert i. Her handler det om barn som reiser, feirer bursdag og spiller i korps. Forestillingen er utpreget søt. Med nette kostymer og en naivistisk spillestil peiler den seg mest inn på de yngste barna. Handlingen tar utgangspunkt i et pandemiscenario, men flere partier virker likevel fristilt fra korona-konteksten: En togtur som følges opp av visualiseringen av et hus må tross alt ikke tolkes dit hen at turen ble avlyst, og en bursdagskake som kollapser kan symbolisere andre, mer allmenne omstendigheter enn sosial distansering. På et tidspunkt spretter det imidlertid et digert koronavirus opp fra en koffert, uten at jeg er sikker på om barna skjønte sammenhengen mellom den runde ballen med de røde utstikkerne og resten av handlingen. Forestillingen er sterkest når den ikke er fullt så førende innholdsmessig. Da blir den ikke låst fast i en pandemitilstand hvis restriksjoner i stor grad er lagt bak oss.

Å lage seg et rom Både Bølgebrus og Utsikt fant sted utendørs, og flere av festivalens øvrige arrangementer utspant seg også utenfor typiske visningsarenaer. En unik plassering gir potensielt ekstra lag med mening til et prosjekt, men det kan også by på utfordringer. Festivalkunstner Sonia Hughes hadde satt opp sin installasjon I am from Reykjavik på kaia mellom sentrum og Harstad kulturhus. Installasjonen bestod av et fint og funksjonelt utført lite trehus som kunstneren satt i. Ved siden av henne var et bilde, antageligvis et familiefotografi, lent opp mot veggen. Prosjektet gikk ut på å ta sin plass i offentligheten uten å behøve tillatelse. I tillegg er det lett å tolke det dithen at dette også handler om opphav, tilhørighet og hva slags “bagasje” man tar med seg til et nytt sted. Det er interessante tema, og i programbeskrivelsen blir publikum oppfordret til å prate med kunstneren om dette i tillegg til å bidra med bygging og nedrigging av huset. Mens jeg betraktet Hughes’ provisoriske hus var det imidlertid ingen andre som stoppet opp ved det. Det føltes klønete å skulle initiere en samtale med kunstneren uten noen slags tilrettelegging, og huset i seg selv var ikke stort nok til å romme flere enn henne. Det at installasjonen var plassert på et sted hvor folk først og fremst gikk forbi heller enn å bli værende bidro nok til at den druknet litt blant omgivelsene.

En annen forestilling med uklare rammer var Disorommet, som fant sted i et eldre hus i sentrum. I et luftig rom hang det gjennomskinnelig tyll fra taket og langs veggene. På stoffene var det malt ansikter som så triste ut, og det var brodert lange, snirklete streker i ulike farger og tykkelser. I tillegg hørtes noen skjøre toner fra høyttalerne i hvert av rommets fire hjørner. Atmosfæren var nesten sakral. Vi var ikke så mange som møtte opp til åpningen. De to kunstnerne, komponist Birgit Djupedal og billedkunstner Hanne Korsnes, var til stede sammen med et par personer med festivalskjorte. Siden arrangementet var presentert som en forestilling satt jeg meg ned og ventet. I en folder jeg plukket med meg på vei inn sto det oppført instrukser som tilsa at dette skulle bli en mye mer interaktiv seanse enn det hadde fremkommet i programmaterialet, men det var ingen som satte i gang noe eller tok ordet. Det viste seg etter hvert at vi ventet på noen folk som skulle bistå i gjennomføringen av prosjektet. En halvtime på overtid kom de og sto i bresjen da kunstnerne ba publikum om å synge ved å bruke broderi-mønstrene som et slags partitur. Tykke streker betød kraftige toner, mens de tynne tilsa svakere synging. Ved fargeskift skulle vi endre tone, og da linjen traff et brodert menneskeportrett, skulle vi fortelle noe, gjerne om oss selv. Det var bra vi hadde en fortropp, for det virket som det var flere enn meg med rustne og sjenerte stemmebånd. Ideen om å visualisere lyd gjennom broderi er god i seg selv, men utført på denne måten føltes det mest som å bli ledet gjennom en skoleoppgave. Oppgaven var såpass instruktiv og gruppen som skulle utføre den virket som en tilfeldig sammensetning av festivalpublikum og -frivillige, så den kunstneriske kvaliteten ved akkurat denne fremførelsen var ikke åpenbar.

Takdans Det var til gjengjeld en stram, liten perle av en danseforestilling vi ble vitne til på taket av badeanlegget Grottebadet. Marta Alstadsæter og Kim-Jomi Fischer, som begge er dansere og koreografer, fremførte Fase sammen med den tredje danseren Vincent Kollar. På grunn av plasseringen må jeg innrømme at jeg på forhånd så for meg halsbrekkende, vertikale manøvrer gjort av dansere låst fast i vaiere. Det skulle vise seg å bli en langt mer lavmælt opplevelse enn det. Publikum ble med opp på taket, som var flatt og kunne sammenlignes med en parkeringsplass, men utsikten og de flyvende måkene bidro til en følelse av å være til stede i et egenartet her-og-nå. Danserne, ikledd røde heldresser, klynget seg sammen og ble én uformelig menneskeklump før de begynte å snurre rundt gruppen med tilskuere. Mens to av dem holdt fast i hverandre kunne den tredje falle av for så å innhente resten. Det oppsto en rytme og flyt som var nærmest hypnotiserende, godt hjulpet av den eggende musikken til Erlend Apneseth og Stephan Meidell. Resultatet var at publikum roterte rundt seg selv også, for å holde øye med danserne. Selv om kroppenes bevegelser vekslet mellom å være tette og korte og det å strekke seg ut, var de hele tiden innkapslet i en solid enhet. Som når man tøyer et strikk langt, men vet at den vil skrumpe sammen igjen når man slipper det.

Rørelser i det fjerne Det meste lå også til rette for at Ingri Fiksdals Diorama skulle bli en spektakulær opplevelse. Forestillingen er fra 2017 og er sånn sett ikke dagsfersk, men har blitt vist mange ganger både i inn- og utland. Samtidig er det en forestilling som finner sted i det offentlige rom, og derfor vil den ha ulik karakter avhengig av hvor den settes opp. I festspillenes tilfelle utspant den seg en sen kveld i fjæra, et stykke utenfor Harstad sentrum, med høyreiste fjell i bakgrunnen. Midnattsola gjorde landskapet like gyllent som den gullglitrende scenografien: Rundt om på stranda var det plassert større og mindre klumpete former i metalliske farger. Publikum satt på avstand sånn at vi fikk et godt overblikk over det som skjedde. Sakte begynte noen av formene å røre på seg med stutte, gjentakende bevegelser. Det var så vidt det vistes, og der jeg tidligere nøt utsikten til landskapet ønsket jeg nå at jeg heller var tettere på det som utspilte seg. Svært langsomt ruglet danserne seg ut av de opprinnelige formasjonene, i et crescendo som virket som det ville holde igjen så mye som mulig før vi endelig fikk servert høydepunktet. Det besto saktens av at danserne reiste seg opp av sine bulkete posisjoner og kostymer, lik eremittkreps som omsider tør ta steget ut av skallet. Det utgjorde et fint bilde å se alle danserne oppreist – i programmet sto det at de var fem, jeg kunne sverge på at de var dobbelt så mange – men inntrykket var ikke sublimt nok til å gjøre opp for all tiden hvor jeg følte at jeg ventet. Forestillingen støttet opp om en helhetlig koreografi og et ikke-hierarkisk forhold mellom de ulike sceniske virkemidlene, noe jeg forstår er en del av Fiksdals prosjekt, men her opplevde jeg at resultatet ble forflatet som en konsekvens.

Spredte høydepunkt Festspillene i Nord-Norge er en påminner om hvor viktig bruk av rommet er for scenekunstopplevelsen. Det gjelder ikke bare i det offentlige rom, men også inne i teatersalene. For eksempel under Marita Isobel Solbergs Eatnamastin/Jording, en rituell performancekonsert med sansepirrende elementer som levende lys, krystaller og røkelse. Tre andre musikere bidro med perkusjon, strenge- og blåseinstrumenter. Publikum satt tett på utøverne i en sirkel inntil dem. Nærheten gjorde at det kilte i øregangene da Solberg dro tonespekteret sitt til bunns med dyp, borende joik og messing. Klasket av nakne fotsåler som ble trampet resolutt i scenegulvet kjentes i kroppen. Det var i disse øyeblikkene, da jeg kjente at min kropp ble revet med og nærmest en del av kunsten selv, at festivalen var på sitt beste. Basert på reaksjonene til barna under forestillingene jeg nevnte innledningsvis, virker den å ha bydd på flere høydepunkt for dem. Jeg savner imidlertid et tydeligere nærvær og et tettere program for virkelig å få festivalfølelsen. Spesielt kunne Harstad sentrum fremstå tomt til tider, det ville for eksempel vært oppløftende å gå seg på en form for performativ aktivitet i det offentlige rom på vei fra en visningsarena til en annen. Åtte dager er en lang festivalperiode, og selv var jeg bare til stede halvparten av den. Spesielt med tanke på tilreisende gjester, tror jeg festspillene kan vinne på å komprimere programmet slik at mer skjer, også for et voksent publikum, i løpet av kortere tid.