Boyz 2 Men

Jo Strømgrens Selskapet ble i forrige uke spilt på den Norske Opera & Ballett, 15 år etter sin opprinnelig premiere i Beirut. Forestillingen handler om de tre mennene Trond Fausa Aurvåg, Bartek Kaminski og Jon Brungot som daglig møtes til et eksklusivt kaffeslabberas, men er det noe i arbeidet som peker inn i vår samtid?

For en drøy uke siden leste jeg Mariken Lauvstads tekst «Hustavle for kritikk» her på Scenekunst.no. I teksten skriver hun om sitt kritikervirke, og det ble tydelig for meg at vi tenker veldig forskjellig om kritikerposisjonen. Lauvstad fremstiller en spesifikk kritisk praksis som normativ, og jeg kjenner meg i liten grad igjen i beskrivelsene. For eksempel tror jeg på ingen måte at man kan nullstille seg i møte med et verk. Snarere vil jeg slå et slag for kritikere som omfavner erfaringer, forestillinger og egne personlige arkiv i møte med verk. Jill Johnston skrev for eksempel på denne måten da hun blandet fiksjon, virkelighet, og sladder i sine tekster om dans i The Village Voice på 1960- og -70-tallet.

Med dette i bakhodet vil dette være et riktig sted i teksten for meg å nevne at jeg for noen måneder siden så en annen forestilling av Jo Strømgren Kompani enn den jeg nå skal anmelde. Forestillingen Framtidens gym var en co-produksjon med Brageteatret som etter å ha blitt vist i DKS i Viken ble spilt på Showbox i desember i fjor. På Strømgrens hjemmeside står det at forestillingen handler om harmoni mellom kropp og sjel og alle øvelser knyttet til et tema, enten det er politikk, mote, sosialantropologi eller kulturhistorie. Denne forestillingen la for dagen noen holdninger og inneholdt noen handlinger som gjorde meg svært ille til mote. Etterpå kjente meg fysisk dårlig. Av de tingene jeg reagerte mest på var da den mannlige utøveren sa til den kvinnelige at man kunne forvente å bli voldtatt når man gikk kledd som henne, og da hun senere lå slapt over en bukk og ble dasket på rumpa med en tennisracket av to menn.

Jeg har ikke nullstilt meg fra dette, og det er med en viss omfavnelse av min egen forutinntatte posisjon at jeg både ser forestillingen «Selskapet» og skriver denne teksten. Der Lauvstad skriver at hennes jobb som kritiker er å bedømme hvorvidt kunstneren har lyktes i det prosjektet hen har satt seg fore, mener jeg at man også kan se forbi dette: At man kan være uenig i betingelsene for prosjektet og at dette må kunne diskuteres, noen ganger som ideologikritikk, etikk eller hva som er bra og dårlig kunst.

Jo Strømgren har arbeidet som danser og koreograf siden 1994. Han har vært tilknyttet institusjoner som Nasjonalballetten og Carte Blanche, og han har turnert og skapt arbeider i en rekke andre land. Han har vært kjent for å skape absurde arbeid som kobler seg på samtidig fenomener. De siste årene har han, som ett av to kompanier, fått støtte over statsbudsjettet, og han og kompaniet er på den måten fritatt utvalgene i Kulturdirektoratets kvalitetsvurderinger.

Kaffeslabberas På Operaens Scene 2 er det plassert en stor skjenk med hvite kaffekopper og en telefon. På den ene siden av den er det en stor brun skinnstol, og på den andre siden står det en krakk. De tre skuespillerne står og sitter henslengt. Strømgren virker som han har et øye for utøvere med komisk timing, og han valgte å jobbe med disse aktørene lenge før de var kjente ansikter. I mange minutter før forestillingen er i gang humrer publikum rundt meg som barn som trykker nesen mot kioskvinduer og stirrer etter smågodtet.

«Selskapet» er en eksklusiv klubb med dedikerte kaffedrikkere som er samlet til sitt daglige kafferitual. De drikker arabica fra en espressokanne, snakker kaudervelsk fransk og danser små sekvenser til svisker. Livet er forholdsvis fint frem til de finner en brukt tepose og forstår at det må være en forræder blant dem. I et forsøk på å finne den skyldige gir de hverandre elektriske støt, plasserer en varmeovn over beina og brenner hverandre i ansiktet, alt for å finne ut av hvem som har drukket teen og dermed står bak den asiatiske infiltrasjonen av kaffeslabberaset. Det blir tydelig for publikum at forræderen er Fausa Aurvåg, og når Brungot finner et par spisepinner, blir det startskuddet for en kung fu-inspirert slåsscene hvor de to andre blir nedkjempet av den tedrikkende og spisepinnebrukende svikeren.

Telefonen ringer med jevne mellom og blir besvart med Fausa Aurvågs skjærende «helloo» før han bekrefter til personen på linja at de fortsatt elsker arabica-kaffe. Det holder han på med helt frem til han utbryter at han ikke trenger kaffeimperialisten og slenger på røret til Brungot og Kaminskis forskrekkelse. Det kjedsommelige og dagligdagse kaffeslaberaset har blitt snudd på hodet, de slåss og bruker skjenken som stige, og senere viser det seg at Fausa Aurvåg også har festet et stort portrett av kinesiske ledere så det ligner et alter på skjenken.

Når de kler av seg dressene mot slutten, viser det seg at alle tre har på seg hvite singletter med rød stjerne på, som om de uten å vite det hele tiden har inngått i dyrkelsen av et ondskapsfullt og totalitært regime. De to som har forholdt seg trofaste til kaffeselskapet gynger nå mellom å kjempe og å overgi seg, og det er en rimelig enkel fremstilling av supermakter, kapital og kollektiv. Gjennom tullete mandarin, kostymer, språk og gjenstander som bygger opp under stereotype fremstillinger av Kina og Russland forsøker ikke Strømgren å vise oss våre blinde flekker som et hvitt, homogent publikum i et av Europas dyreste operahus. Han sparker ikke nedover slik han gjorde under forestillingen på Showbox da han blant annet tullet med innsatte i fengsler og minoriteter, men reproduserer sjablonger og enkle forklaringsmodeller i en tid hvor informasjonsstrømmen vi sluker er det samme og hvor kunsten kunne ha fungert som en motvekt.

Kulturell nedstigning Jeg tenker på hvordan vi lever i en tid med, uro, kaos og frykt. Flere har spådd at en kulturell nedstigning til nihilismen er det eneste fornuftige, og for nylig vendte blant annet de absurde og sublime våghalsene i Jackass tilbake på kinoskjermen. Strømgrens arbeid er tydelig fra den tiden, men der Jackass har gjort et edelt forsøk på å fornye seg og på merkverdig vis virker forut sin tid når det kommer til å skildre mistilpasset maskulinitet, er det som om Strømgren har blitt sittende fast i en koffeinruset bromance der hvite heterofile menn dunker hverandre litt for hardt i skuldrene og aldri riktig viser nærhet eller sårbarhet. Spørsmålet om deres relasjon til hverandre og verden blir stående ubesvart og lener seg på det absurdistiske formspråket Strømgren har dyrket og blitt kjent for.

Fausa Aurvåg, Bartek og Brugot spiller rollene de er tildelt godt, og alle har både komisk timing og mimikk som får publikum til å trampeklappe, men som kritiker er jeg betenkt over hvorfor forestillingen skal opp etter 15 år. Hva er det i arbeidet som peker inn i vår samtid? Er det den enkle fremstillingen av hvordan makt forflytter seg og blir sentrum og hvordan dens sentrering alltid er dårlig, eller er det et dypdykk ned i menneskelige mekanismer? Skal man gå inn i eller stå utenfor et kollektiv? Det er noe litt ekkelt over hvordan forestillingen inviterer til en godmodig latter uten at det utfordrer publikums oppfatning, men lar dem le med sine fordommer.

Som en ikke nullstilt kritiker som nylig har sett en av Strømgrens nyeste produksjoner, og som jeg tar med meg i møte med den guttete forestillingen fra 2000-tallet, blir jeg sittende å tenke på hva denne forestillingen sier om den jeg så på Showbox. Hvilke prosesser har Strømgren gått gjennom fra boy(z) to man? Hva sier utviklingen av hans kunstnerskap om oss eller feltet vi er en del av?

Strømgren er riktignok ikke alene om å sette opp igjen gamle produksjoner, og det kan virke som en vind som blåser over institusjoner og kompanier. Delvis er dette en følge av at scenekunst har et kort liv sammenlignet med andre kunstformer og at det ofte kan skje noe spennende med materiale og utøvere når det går så mange år imellom. Samtidig er det viktig å være kritisk til både operaens bifallelse av forestillingen som “en moderne klassiker” og Black Box teaters nye serie om “scenekunstklassikere” hvor de inviterer kunstnere til å skrive om verk de mener er klassikere som et forsøk på å skape og bygge en kanon som er en kolonial og borgerlig konstruksjon.

Etter å ha sett Selskapet og Framtidens gym skulle jeg ønske jeg kunne være håpefull i møte med Strømgrens arbeid, at han i sine kommende produksjoner i større grad går i dialog med den komplekse og skurrete nåtiden vi lever i. Men tilbakeblikket viser det motsatte, hvor Selskapet er den litt søte og keitete onkelen som er uvitende politisk ukorrekt, virker Fremtidens gym som en hvit mann som med alle verdens privilegier fortsetter å sparke nedover og klage over manglende handlingsrom.

Vandrende hjem fra operaen går jeg over en bru og støter inn i en gammel bekjent som ligner en ung Susan Sontag. Det får meg til å tenke på noe Sontag skriver i Å betrakte andres lidelse: “La oss for alt i verden sørge sammen, men la oss ikke være dumme sammen.”