Blodrød ideologi og kjølig eleganse

Oslo-Filharmonien vier årets sesongåpning til hundreårsjubileet for den russiske revolusjonen med et utelukkende russisk program bestående av tre delvis samtidige komponister med ulike forhold til kommunistregimet. Igor Stravinskij (1882-1971) hadde allerede etablert seg i Europa da urolighetene brøt ut, og fikk ikke mulighet til å reise tilbake før i 1962. Sergej Rachmaninov (1873-1943) tilhørte borgerskapet og så seg nødt til å rømme landet i 1918. Av de tre ble kun Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) boende. Hele sin yrkeskarriere balanserte han på en knivsegg mellom makthavernes misbilligelse og anerkjennelse, og forholdet mellom tilpasning til sensuren og kunstnerisk frihet i de ulike verkene hans er heftig debattert.

Totalitær estetikk I tråd med kveldens tema står naturlig nok sistnevntes tolvte symfoni på programmet, med undertittelen “Året 1917” – en programmatisk framstilling av revolusjonens utbrudd og en hyllest til Lenin. Verket er skrevet i 1961, året etter at Sjostakovitsj meldte seg inn i kommunistpartiet, og går for å være et av hans mest regimetro verk, all den tid det er vanskeligere å finne tvetydigheter og potensielle skjulte protester enn i mange av hans andre komposisjoner. Om Sjostakovitsj i sitt hjerte konverterte til kommunismen og skrev denne symfonien utfra sin nye overbevisning, eller om han meldte seg inn av mer taktiske årsaker – det ble stilt som krav for å kunne ta i mot vervet som leder av komponistforeningen – får vi nok aldri vite. Men det er i alle fall ikke vanskelig å høre regimets estetiske retningslinjer representert i denne symfonien.

Og for noen retningslinjer. Store flater og lange strekk, taktfaste rytmer og knallhard retorikk. Gang på gang bygger musikken seg opp til jeg tror den skal trenge gjennom taket, med militære trommevirvler og voldsomme messingpartier. Her stilles tilsynelatende ingen spørsmål, jeg kan ikke høre noe rom for undring, refleksjon eller alternativer, kun kompromissløs proklamasjon. Verket gjør et voldsomt inntrykk, som historisk dokument over en ekstrem russisk epoke og som et sterkt musikalsk uttrykk for uforsonlig, totalitær estetikk.

Sjefsdirigent Vasily Petrenkos særegne strenghet passer perfekt til dette verket, og for en gangs skyld er akustikken på lag med musikken i Konserthuset: Jeg satt litt oppe i høyden denne gangen, ute til venstre, og der kommer blåsere og slagverk ekstra tydelig fram, noe som nok skrudde opp intensiteten enda noen hakk.

Kontroll og/eller kokende blod Spektakulær historiefortelling til tross – sesongåpningens store trekkplaster er nok likevel Leif Ove Andsnes, som attpåtil skal spille Rachmaninov. Rachmaninov var selv konsertpianist i verdensklasse og komponerte beryktede klaverstemmer tilpasset sitt eget skyhøye nivå. Riktignok er det ikke de ikoniske klaverkonsertene nr. 2 eller 3 som står på programmet, men den langt sjeldnere spilte klaverkonsert nr. 4, fra 1926. Den har kanskje ikke fullt så fengslende og umiddelbart iørefallende melodilinjer som nr. 2, og mindre vitalitet enn nr. 3, men komponistens stadige veksling mellom fasthet og frihet, mellom seig følsomhet og plutselige raptuser kjennetegner også dette verket, og jeg kan ikke forestille meg at det er noe mindre utfordrende å spille.

Andsnes innfrir forventningene og spiller som alltid fullstendig gjennomarbeidet, kontrollert og teknisk briljant, og med selvfølgelig letthet og eleganse. Kan man ønske seg mer? Jeg vet ikke. Jeg er tilbøyelig til å ønske meg uforutsigbarhet, uvørenhet, verkende uro, kokende blod og bankende hjerte, men det er kanskje urimelig, all den tid Andsnes’ umiskjennelige distanserte raffinement framstår som et bevisst stilvalg, og ikke som noen form for tilkortkommenhet man kan kritisere ham for. Kanskje er jeg bare en håpløs romantiker som helst vil at musikken alltid skal treffe som en knyttneve i mellomgulvet.

Kveldens høydepunkt var uten tvil det første verket på programmet: Stravinskijs Ildfuglen fra 1910 (omarbeidet i 1919), hans første verk for Ballets Russes og hans store gjennombrudd som komponist. Kronologisk sett konsertens eldste verk, men det framstår som det mest moderne, med sin uforutsigbare villskap og dissonerende nyskapning. Petrenko oppviser her en annen form for kontroll: Det er som om det syder av lidenskap og raseri rett under overflaten, som holdes tilbake og slippes ut temmet, innbitt og målrettet, og verkets skarpe kontraster og glødende livsgnist kommer til sin fulle rett. Denne framføringen må være noe av det beste jeg har Filharmonien og Petrenko gjøre på lange tider, og jeg satt ytterst på stolen med ørene på stilk fra første til siste tone.

Knakende god idé (med forbedringspotensial) All ære til OFO for å lage en konsert med tydelig tema og historisk overbygning, men jeg må nok likevel opp på kjepphesten: Jeg vil ha mer! Mer utfyllende og spørrende innslag i «Bak notene», mer materiale på nettsidene. Om det store bildet, om sammenhengene mellom musikk, historie og politikk, og ikke minst trådene mellom de tre aktuelle komponistene og verkene. Men – man kan som kjent ikke få alt, og man skal være bra kravstor for å ikke være fornøyd med kvelden etter Petrenko og orkesterets enestående versjon av Ildfuglen og deres henrivende bokstavtro tolkning av Sjostakovitsj’ fryktinngytende og fascinerende kommunistpropaganda.