Bilder og skrift

Å drepe noen er uendelig mer krenkende enn å tegne noen, punktum. Det kjennes maktpåliggende å rope det, høyt.

Samtidig kan det se ut som vi har mindre trening i å diskutere visuell enn verbal ytringsfrihet.

For å forstå terrorangrepet på Charlie Hebdo kjennes det avgjørende å vite noe om hva tegnerne som mistet livet, tegnet. Uten i det minste å beskrive tegningene, er det umulig å forstå og diskutere hvorfor de eventuelt er krenkende.

Et åpent billedsøk på Charlie Hebdo-forsider på nett viser at redaksjonens tegninger angriper i alle retninger. Franske mannlige politikeres nattlige besøk hos elskerinner og kjøp av seksuelle tjenester får gjennomgå like hyppig som flere store verdensreligioner. En figur som ligner den franske presidenten, med et kjønnsorgan som uttaler seg i snakkeboble hengende utenfor buksesmekken, kan sees som en krenkende positur, selv om presidenten nylig ble fersket i å være utro. Men det kan ikke på noen måte tas til inntekt for en sivilisasjonskrig mellom vesten og islam.

De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, står det i Vær varsom-plakaten som norsk presse følger. Satire kan tradisjonelt tøye strikken lenger før informasjonsplikt og tilsvarsrett slår inn. Men hvordan svarer man på en tegning?

Vitsetegninger ligger på mange måter nærmere teatrets regler for kommunikasjon. Teatrale bilder og språklige utsagn som kan forstås krenkende utenfor scenerommet, kan til en viss grad presenteres og utforskes uten en forklarende kontekst inne i det samme scenerommet, fordi kontrakten om rommet tillater det.

En slik kunstnerisk ytringsfrihet er lite behandlet i norsk debatt, men kom for alvor inn i høstens diskusjon rundt tildeling av den internasjonale Ibsen-prisen til dramatikeren Peter Handke og spørsmålet om hvordan hans dramatiske og litterære tekster skulle forstås.

Det sier noe om den religiøse polariseringen i Frankrike for tiden at så sent som i 2011 ble inngangen til Théâtre de la Ville i Paris blokkert av sinte kristenfundamentalister før premieren på teaterforestillingen Over begrepet om Kristi ansikt ("Sur le concept du visage du fils de Dieu") i regi av Romeo Castellucci. På et tidspunkt i forestillingen dekkes Jesu ansikt med noe som ligner avføring, som et bilde på hvordan Jesus påtar seg menneskenes synder og dritt.

I 2011 angrep fundamentalistene følge et leserinnlegg fra teatrets direktør i avisen Le Nouvel Observateur publikum med egg og tåregass mens den angivelig militante, nasjonalistiske og katolske politiske grupperingen Le Renouveau Français stormet scenen med bannere med påskriften "Kristenfobi, nå er det nok". Ved hver påfølgende forestilling måtte politiet fjerne demonstranter fra salen. Før dette var forestillingen spilt i ni europeiske land, Norge inkludert, samt i Russland, uten å skape noen reaksjon.

Med sitt visuelle redaksjonelle produkt har Charlie Hebdo skapt seg et rom som ligner det teatrale. De utfordrer det rommet kontinuerlig og måtte denne uken betale en avskyelig høy pris for det som ikke kan aksepteres.