Begynnelsen på slutten i 12-Spartenhaus

I det jeg kommer inn i Vinges horrorhus denne fredagen presis klokken 18, høres Dr. Stockmanns replikk fra Ibsens En Folkefiende i kjent repetitiv stil over høyttalerne: – Hele badet er en pesthule! I foajeen, der publikum tålmodig må vente i flere timer, prosjekteres videooverføringen fra det som skjer inne i 12-Spartenhaus på tre ulike skjermer. Videoprojeksjonene skifter mellom et bilde av fire menn som sitter rundt et bord bak tittelen Forretningsledere – som senere endrer seg til Teknisk ledelse – til en som sitter og teller penger i naziuniform. En dag som en hvilken som helst annen i 12-Spartenhaus, tenker jeg, kjøper en øl og setter meg ned. Etter Dr. Stockmanns replikk er det «das Publikum» som får gjennomgå, deretter loopes «das Geld» over høyttalerne til et slags klimaks nås, og etter hvert skjønner jeg at her har det skjedd noe.

– Jeg slutter Sist jeg så forestillingen for noen uker siden, tok det ikke lang tid før Vegard Vinge urinerte på seg selv eller spiste kjønnshår. Det er ikke sjokkerende, det er daglig kost i Vinges verden. Men denne gangen var det en slags altfor tidlig apokalyptisk, aggressiv stemning i 12-Spartenhaus.

Vinge kommer veldig tidlig ned til publikum, dog skjermet bak en vegg hvor vi bare kan kikke inn gjennom vinduer, og siterer fra et brev med Volksbühnes logo – etter hvert skjønner vi at det er signert teatersjefen, Frank Castorf. Deretter gjentar Vinge med sin tyske uttale som på grunn av forvrengningen er nokså vanskelig å forstå: – Jeg sier opp (med vektlegging på «jeg»). Han slår deretter over til norsk og sier: – Du kan ikke si meg opp, jeg slutter.

Etterpå henger han brevet opp på vinduet slik at publikum får se. Brevet er datert Bayreuth 12.06.2013, der teatersjefen på Volksbühne for tiden oppholder seg fordi han har regi på en teaterproduksjon. Ved to tidligere anledninger har Vinge gått over streken, og har dermed nå blitt tilsnakket – Castorf formulerer det så fint som at Vinge har kastet «en stinkende masse» på publikum under en forestilling i mai. Ved det andre tilfellet teatersjefen refererer til i brevet, har Vinge «brukt et brannslukningsapparat på en i crewet». Denne hadde fått skader slik at han måtte på sykehus, publikummere hadde fått klærne sine ødelagt og maten i foajeen hadde blitt uspiselig.

Oppsigelse På grunn av disse hendelsene ber Castorf i brevet om at Vinge må være ferdigspilt klokken 23:45 denne dagen og truer med oppsigelse og rettslig forfølgelse om det ikke blir tatt hensyn til publikums og crewets sikkerhet. Noe selvfølgelig Vinge ikke finner seg i, han avslutter i stedet forestillingen etter knappe 45 minutter. Det hele ender med at vi kan se ham massakrere de tidligere nevnte forretningslederne med et pappgevær, han urinerer i sin egen munn, hugger ned en vegg med tittelen «Den ideologiske veggen» som skiller ham fra publikum, driter i hånden sin – for deretter å smøre avføringen på brevet fra Castorf før han henger det opp, og til slutt knuser han det ene vinduet inn til publikum med en øks – slik at vi må trekke oss unna, ikke bare i frykt for å få glasskår, men også avføring, i ansiktet. Det hele akkompagneres av en billig eurodance-låt, før det avsluttes med en videoprojeksjon med teksten: The End.

Men er det virkelig over? Publikum kikker med skrekkblandet fryd på hverandre, setter seg ned og venter tålmodig på at forestillingen skal fortsette der den slapp. Men det ender altså her denne fredagen i 12-Spartenhaus. I stedet for flere timers venting i foajeen til vi kanskje slipper inn i salen where the magic happens, må vi altså nøye oss med en 45-minutters egotripp, der Vinges kompromissløshet når om mulig enda nye høyder.

12-Spartenhaus 12-Spartenhaus er det siste prosjektet til Vegard Vinge, Ida Müller og den norske komponisten Trond Reinholdtsen. Forestillingene har siden premieren i begynnelsen av mai spilt for utsolgte hus og vært mye diskutert i den tyske pressen. Konseptet er som følger: Volksbühnes eksterne spillested Prater er gjort om til en installasjon – et slags spøkelseshus med krikete kroker, rom og ganger dekorert med Müllers tegneseriescenografi. Men det hele befinner seg bak lukkede dører, bare tilgjengelig for publikum gjennom videoprojeksjoner og enkelte vinduer. Publikum må altså tålmodig oppholde seg i foajeen, som også er dekorert med Müllers scenografi, og nøye seg med innblikk i det som foregår i resten av huset helt til Vinge kanskje bestemmer seg for å åpne dørene. Håpet og forventningen om å få komme inn i salen der aktørene oppholder seg, ligger som en konstant vibrasjon blant publikum i foajeen. Men det er ingen selvfølgelighet at det kommer til å skje, selv etter flere timer med venting. På premieren spilte de i fire timer uten å åpne dørene inn til salen. Under den andre forestillingen, en knapp uke etter premieren, ble dørene åpnet etter seks og en halv time. De var imidlertid stengt igjen under den neste forestillingen.

Ibsen-saga Det hele er, i kjent Vinge-stil, konstruert som en serie – konstant under utvikling, noe som har ført til at den tyske pressen har anmeldt forestillingen fra dag til dag. Vi møter en mashup av duoens tidligere Ibsen-prosjekter Gengangere, Et dukkehjem, Vildanden, John Gabriel Borkman samt Verdis Aida. Men Ibsens En Folkefiende spiller hovedrollen. Det hele er krydret med popkulturelle referanser, slapstick og Wagner. Estetikken kjenner vi fra før: Aktørene bærer masker og bor i en tegneseriescenografi, de har repetitive bevegelser, kroppsvæsker i alle farger og fasonger og forvrengte stemmer, og lydeffekter høres over lydanlegget. Det er som en slags never-ending-story der Ibsens figurer hjemsøker oss i lange repetitive sekvenser. Det er et laboratorium der grensene mellom kunst og virkelighet testes og overskrides – tiden forsvinner og vi trekkes inn i kunstnernes suggererende univers. Publikum vet aldri hva de får servert, eller om forestillingen faktisk kommer til å finne sted; denne spenningsfaktoren har en svært virkningsfull effekt, men peker samtidig også mot Vinges arroganse overfor dem og det han faktisk er avhengig av, nemlig forbrukere og penger.

Penger, publikum og pesten I den korte timen med hendelser vi får servert denne fredagen, spiller Vinge selv hovedrollen. Stikkordene er publikum, pest og penger. Parallellen til Dr. Stockmann og En Folkefiende er klar – Frank Castorfs brev til Vinge leses som det brevet Dr. Stockmann mottar, der han får vite at det folkekjære badet i byen er forpestet. Ifølge Castorf er «sunnhetsskader for publikum veldig sannsynlig» i 12-Spartenhaus, akkurat som i byens sunnhetsbad. For Vinge er det Volksbühne selv som kan føre til sunnhetsskader for publikum. Når han lar Dr. Stockmanns replikk, som foreller oss at det hele er en pesthule, runge i Prater, opererer vi ikke lenger på et metafysisk nivå – der teater forstås som pest i artaudiansk forstand, selv om det er normalt sett er en klar parallell i Vinges forestillinger – det handler nemlig her om institusjonsteatret som pest: Institusjonsteatret med sine penger og sitt fornemme publikum, institusjonsteatret med sin hierarkiske struktur, sin økonomiske avdeling og sine markante grenser, hvor kunstnerne bare kan drømme om å sitte med definisjonsmakten. Derfor massakrerer Vinge det som tilsynelatende er Volksbühnes teaterledelse og nekter publikum adgang til 12-Spartenhaus denne dagen.

Fra Bergen til Berlin Det er velkjent at Vinge, som en slags guttunge i trassalder, ikke lar seg bli fortalt hva han kan eller ikke kan gjøre med kunsten sin. Han er også flink til å integrere slike konfrontasjoner inn i forestillingene. Under Festspillene i Bergen i 2009 var det festspilldirektør Per Boye Hansen som fikk gjennomgå etter at han hadde avbrutt en forestilling av Vildanden midt på natten, med begrunnelsen om at publikum måtte få lov til å gå hjem, og at naboene måtte få lov til å sove. I den neste forestillingen kunne man høre Vinge si over høyttalerne at han underla seg festspilldirektøren – selv om det ikke nødvendigvis var tilfelle, siden de igjen spilte til de ble stoppet av festspilldirektøren. Vinge kritiserte de konvensjonelle rammene til en institusjon som legger lokk på muligheten til å sprenge aksepterte tids- og kunstrammer og skapte i så måte enda en politisk dimensjon i forestillingen sin. Det førte i etterkant til mange interessante debatter rundt offentlig subsidiering av kunst generelt, men spesielt rundt kunst som ikke faller i kategorien «med bred salgsappell».

Das Publikum Institusjonsteaterkritikk løper som en rød tråd gjennom Vinges kunstprosjekter, men fredagens besøk i 12-Spartenhaus ga meg bismak. Vinge og Müllers karikerte, eksessive og kompromissløse teaterunivers er ekstremt viktig i samtidskunsten og utfordrer til en hver tid våre meninger om hva kunst faktisk er og kan være. Det rokker ikke bare ved våre Ibsen-konvensjoner, men også ved skillet mellom kunst og virkelighet og mellom kunst og konsum. Det er lite et blasert berlinerpublikum ikke tolererer. De har sett det meste og finner det lite sjokkerende at Vinge bader i sin egen avføring på scenen, eller at de må vente flere timer på å kanskje få komme inn i salen. Men i det du som kunstner tar skrittet over på den andre siden – i det du kaster «en stinkende masse» på ditt eget publikum, og dermed forteller dem at verken de eller pengene de har betalt for å se forestillingen, er mer verdt enn dét, undervurderer du publikums egen evne til å tenke kritisk samtidig som du overser ditt avhengighetsforhold til nettopp tilskuerne. Vinge er og forblir avhengig av at kunsten hans blir sett og kritisk resipert, selv om det til tider virker som om han ønsker å glemme det.

Hvorfor institusjon? Til tross for den nokså smakløse oppførselen mot publikum, ligger noe av styrken i Vinges teater nettopp i det å konstant stille spørsmål om hvorfor, og med hvilke konsekvenser, teater blir produsert og definert av en institusjon som ofte har sin egen opprettholdelse først på agendaen. Vinges protester mot institusjonaliseringen av kunsten hans – denne fredagen uttrykt gjennom Stockmanns replikk om at hele greia er en pesthule – er både legitime og nødvendige.

1/2-Spartenhaus Etter fredagens hendelser hadde jeg mine tvil om søndagens forestilling faktisk ville finne sted. Men dørene til Prater var igjen åpne, vi skjønte likevel tidlig at dette var begynnelsen på slutten.

Allerede før vi får lov til å komme inn i foajeen, hører vi Vinges forvrengte stemme over høyttalerne: – I dag får dere bare se et 1/2-Spartenhaus. Han fortsetter der han slapp fredag, med kritikk av Volksbühne. Gjennom videoprojeksjonen ser vi en Coca-Cola-drikkende Vinge på et kontorlignende rom, ikledd regissørmasken og Wagner-drakten, mens han blar i et hefte med tittelen Endstation. Sehnsucht. Kapitalismus und Depression 1. Det er hentet fra spillesesongen i 1999 på Volksbühne, der teatret hadde tatt for seg temaet «kapitalisme og depresjon» med en rekke arrangementer og forestillinger. I den anledning hadde Frank Castorf regi på Tennessee Williams' En sporvogn til begjær (på tysk Endstation Sehnsucht). Heftet er en dokumentasjon av resultatene av 1999-høstens kritiske diskusjoner på teatret, og samtidig et programhefte til Castorfs forestilling. Vinge omskriver tittelen på heftet til Administrasjon og depresjon 1, og Teknisk ledelse og depresjon 2. En syrlig kritikk til institusjonsteatrets manglende evne til å selv se hvordan dets drift er gjennomsyret av en kapitalistisk og hierarkisk struktur som har ringvirkninger på kunstproduksjon knyttet til teatret.

Volksbühnes nye reklameplakat Vinge går deretter over til brevet fra Castorf (som nå, fortsatt full av ekskrementer, er lagt inn i en plastmappe), og mener at han ikke var ute etter å kaste avføring på publikum eller skade kollegaen sin (men slik jeg oppfatter det, må dette ikke misforstås som en form for unnskyldning). Til syne for publikum kommer en tom Volksbühne-plakat – et blankt lerret skal fylles ut, og Vinge drar derfor ned buksa. Etter at han har gjort sitt fornødne på plakaten i to omganger, tar han frem en tusj og ringer rundt de to kablene han har lagt. Den ene representerer teatret Volksbühne, den andre teatrets kantine. Deretter tegner han en sirkel litt lenger unna – den representerer Prater, som både i fysisk og kunstnerisk forstand ligger et stykke unna selve Volksbühne. Han deler deretter inn dritten Volksbühne i to deler og kaller den ene for Den økonomiske avdelingen. Vinge forklarer: – Dette offentlig subsidierte teatret mottar årlig 17 millioner euro, der bare 2,5 millioner av denne summen går til kunstnerisk virksomhet. 90 prosent av teatrets budsjett kommer fra skattepenger, mens billettinntekter bare utgjør ti prosent. Vinge stiller derfor spørsmålet: – Hvorfor koster mitt 12-Spartenhaus 25 Euro per billett? Denne dritten kommer fra den økonomiske avdelingen og finner vei inn til Prater og kunsten min: Denne dritten er en pest, peser Vinge, mens han demonstrerer det han sier ved å dra avføringen opp mot Prater.

Den nye plakaten til Volksbühne er ferdig og skal henges opp slik at verden får se. Vinge går til et vindu og kommer til syne for publikummere ute på gaten, sørger for at ingen står i veien – han må jo passe på at ingen tilskuere kommer til skade – før han lar plakaten dale ned på bakken fra andre etasje. Volksbühnes nye plakat skal henges opp utenfor inngangen til Prater, og noen ivrige publikummere hjelper ham med det.

Sluttspill De resterende minuttene av forestillingen legger Vinge fra seg mikrofonen og klatrer opp på taket til Prater, vaser litt rundt der oppe før han kommer tilbake og forteller at det han nettopp gjorde var ekstremt farlig, så farlig at forestillingen må avbrytes, at her går nemlig grensen for tysk teater. Deretter avsluttes det med videoprojeksjonen En oppsigelse. Forestillingen er igjen avsluttet etter bare én time, men for første gang er dørene inn til 12-Spartenhaus åpne fra begynnelsen av. Vi får lov til å gå inn i gangene og se på installasjonene, men døren inn til der aktørene oppholder seg, og selve teatersalen, forblir lukket.

En kunstners dilemma Volksbühne har stilt sin eksterne scene Prater til disposisjon for Vinge og Müllers kunstprosjekter – med stor suksess. Men etter fredagens og søndagens hendelser, og de som ledet opp mot dem, må spørsmålet stilles: Hva nå? Det er som om Vinge er fanget i en logisk umulighet – hvordan få regnestykket kompromissløshet pluss penger pluss publikum til å gå opp? Etter min mening balanserer Vinge på en hårfin linje mellom institusjonskritikk og sin egen avgrunn. Med de gigantiske kunstprosjektene sine står han i et avhengighetsforhold til kapital som det ikke er mulig å komme unna. Ved å knytte seg til en etablert og offentlig subsidiert institusjon, får han tilgang til ressurser i form av penger, lokale og publikum, som igjen gir ham muligheten til å sette prosjektene sine ut i livet. Men dette avhengighetsforholdet fører til en konstant diskrepans mellom den han vil være: En kompromissløs kunstner som tilbyr gratis forestillinger, og den han faktisk er: En kunstner som har skrevet under en arbeidskontrakt med institusjonen Volksbühne som tar 25 Euro per billett, uansett om forestillingen varer i 12 timer eller blir avbrutt etter 45 minutter, og som setter grenser for hva han har lov til å gjøre under forestillingene sine.

Det eneste han kan gjøre for å protestere, er å la det gå utover publikum: Vi straffes for Vinges ambivalente forhold til sitt eget kunstneriske virke.

Fortsettelse følger? 12-Spartenhaus er som en slags uendelig løk med tykke lag av referanser, og jo mer du skreller, jo flere lag kommer til syne. Det får deg til å tenke over forholdet ditt til teater, både i et kunstnerisk og økonomisk perspektiv, og det rister kraftig i dine forestillinger om forholdet mellom kunst og virkelighet, og dermed kunstens politiske relevans. Det hefter ikke å sitte der i 12 timer, jeg skulle bare ønske at jeg hadde fått lov til å gjøre det også denne helgen. Det er fortsatt to forestillinger igjen før teatret tar sommerferie, men etter helgens hendelser tror jeg publikum møter begynnelsen på slutten i 12-Spartenhaus.

Etter planen skal forestillingene tas opp igjen til høsten, om de i det hele tatt vil finne sted, gjenstår å se.

Hilde Elisabeth Bjørk arbeider med en mastergrad i teatervitenskap ved Freie Universität i Berlin.

Mer om Vinge/Müller/Reinholdtsens tidligere forestillinger fra Scenekunst.nos gamle sider finner du her.