Beethoven inn i varmen og ut i kulden

A kiss for all the world er resultatet av et samarbeid mellom Fargespill og Det Norske kammerorkester, initiert av sistnevnte. Etter korona-utsettelser var det endelig klart for urpremiere i Bergen 13. november 2021. Men restriksjonene kom som kjent tilbake enda en gang, og Oslo-forestillingen på Operaens hovedscene ble flyttet fra januar 2022 til nå i desember.

Stiftelsen Fargespill har som sin hovedvirksomhet å lage forestillinger basert på utøvernes bidrag og medvirkning. Barn og unge fra 7–25 år med bakgrunn fra mange ulike kulturer arbeider fram forestillinger som sammenstiller gamle og nye kulturuttrykk fra alle verdenshjørner.

Det Norske Kammerorkesterets opprinnelige idé var ifølge det trykte programmet å invitere Fargespill til å «tolke Beethovens niende symfoni». Fjerde sats er brukt som musikalsk rammeverk, og temaene i «Ode til gleden» er gjendiktet og brukt som en slags tematisk rød tråd.

Postkoloniale gnisninger Både Fargespill og Kammerorkesteret uttrykker at møtet mellom ungdommene og Beethoven ble mer konfliktfylt enn de hadde trodd. Kammerorkesteret skriver på sine nettsider: «Vi innså ikke hvilken kraft denne musikken har som symbolverdi for vestlig imperialisme». Også Fargespills nettsider melder om «vanskelige diskusjoner», der løsningen etter hvert ble at «dette måtte bli Beethoven på Fargespills premisser, ikke omvendt», og at «hele forestillingen måtte bygges rundt hva ordene fra den franske revolusjonen, ‘likhet, frihet og brorskap’ (sic), betyr for dem som bor i Europa i dag.»

Hvordan disse diskusjonene har utspilt seg og hvilke argumenter som har vært i omløp, og hvorfor det måtte bli akkurat sånn, sier ikke historien noe om. Men i utgangspunktet høres det ut som noe som bare skulle mangle – at Beethovens musikk skulle være et likeverdig uttrykk på linje med alle de andre, ikke en slags universell og nøytral musikalsk ramme, som om postmodernismen og postkolonialismen aldri skjedde. Samtidig fremstår det urimelig å redusere Beethovens musikk til å være en representant for sin samtids moralske synder – og bare det. Det er på ingen måte gitt at posisjonene har vært så karikerte som dette, og det musikalske og sceniske resultatet taler i det store og hele sitt tydelige forsoningsspråk.

Kunstnerisk forbrødring Hovedscenens bakvegg er lyst opp i ulike farger, og langsmed den står Kammerorkesteret oppstilt på en smal forhøyning. På hver side av scenen står en liten opphøyd plattform med andre musikere, som spiller blant annet synth, ulike perkusjonsinstrumenter, gitar, bassgitar og det kinesiske strengeinstrumentet guzheng.

Gjennom 11 numre fyller de 76 medvirkende fra Fargespill resten av scenen – en og en, i små grupper og store grupper, eller alle sammen. Vilt forskjellige uttrykk settes sammen og glir over i hverandre, som Raga-improvisasjon, rwandisk tradisjonsdans, hiphop, klassisk ballett, ugandisk kadodi-rytme, kulokk, beduindans fra Sahara, tyrkisk populærmusikk og en gammel marokkansk kjærlighetssang. For å nevne noe. Og det blandes med, eller avløses av, utdrag fra fjerde sats av Beethovens niende symfoni.

Dette høres kanskje ut som oppskriften på en overlesset kakofoni, men det er alt annet enn det. Som musikk, som scenografi, som dans, som samarbeid og som kunstnerisk forbrødring er dette rett og slett svært vellykket. Alle uttrykkene er smeltet sammen uten at det ene slår det andre i hodet.

En absolutt forutsetning for at det lykkes så godt, er at også alt det håndverksmessige er på plass. Presisjonsnivået på samspillet og den sceniske timingen med over hundre utøvere i sving samtidig, fra sju år og oppover, er mektig imponerende. Det er, så vidt jeg kan se og høre, ikke ett feiltrinn, ikke én sur tone eller sen innsats. Det er også høyt nivå på alle som opptrer – ikke engang de minste barna trenger å flyte på sjarmen.

Balansen er overraskende god mellom de mange ulike lydkildene på scenen. Ofte høres korsang, kammerorkester, sangsolister og et titalls instrumentalister samtidig, og lydbildet er alltid krystallklart. Det er ingen liten bragd av lyddesigner og lydtekniker Jan Henrik Vindenes.

Demonstrative kniplinger Og her kunne vi vært på vei mot den lykkelige slutten på en panegyrisk anmeldelse. Men selv om det musikalske og performative uttrykket er en kompromissløs fusjon der alle elementene er like nødvendige for den nye helheten, markeres likevel de gamle skillelinjene på visse måter.

For eksempel er Kammerorkesterets medlemmer iført hvite kniplingskrager eller overdimensjonerte blondemansjetter, i kontrast til sine ellers helsvarte antrekk. I tillegg har cellist Audun Sandvik på seg en hvit 1700-talls-parykk. Kanskje er dette ment som en markering av at også Beethoven og vestlig kunstmusikk tilhører en spesifikk kulturell, historisk epoke fra et geografisk avgrenset sted, på linje med alle de andre sceniske antrekkene inspirert av folkedrakter og lokale kleskikker, men det gir samtidig assosiasjoner til noe som er gammelt, utdatert og støvete.

At Beethoven har gått ut på dato ble også mer enn antydet i følgende sceniske sekvens: På et tidspunkt befinner Sandvik seg midt på scenen som en del av en strykekvartett, mens noen danser klassisk ballett rundt dem. En danser stikker seg ut – han har vide blå olabukser, blå hettegenser og joggesko, og henger seg først på ballettbevegelsene med stor innlevelse, før han river parykken Andviks hode, setter den på sitt eget og tar over scenen med en helt annen, hiphop-inspirert dansestil. Fargespills dansere strømmer til, musikken eksploderer i rytmiske beats og strykekvartetten trekker seg tilbake – med sine metaforiske haler mellom bena.

Nå skjer dette omtrent midtveis, hvis jeg ikke husker feil, og elementer fra Beethovens niende fortsetter å prege forestillingen helt ut. Det er sånn sett ingen reell «forvisning», og kanskje er dette bare ment som en slags morsom gimmick. Samtidig virker det unødvendig demonstrativt, og egentlig setter det også premissene for hele forestillingen i spill: Hva er vitsen med å bruke Beethovens musikk i det hele tatt, hvis man samtidig har behov for å markere en slik avstand?

Fremfor alt står det i underlig kontrast til den musikalske triumfen denne forestillingen uansett er: En uovertruffen løsning på det programheftet omtaler som «den nærmest umulige oppgaven å finne musikalske fellesnevnere mellom Beethovens toner og Fargespills uttrykk».